Forsetter

Det er snart nyttår og tid for nye forsetter. Men hvordan gikk det med de gamle? Jeg har ofte litt mange forsetter, og da er det lett  miste fokus. Hvis jeg blar litt bakover i bloggen, finner jeg noen av dem:

1. Gå med staver så ofte som mulig.
2. Reise til varmen hver januar.
3. Lese Knausgård
4. Ha gode målepunkter i forhold til utvikling av parkinsonsymptomer.
5. Bli ferdig med dusj på hytta og verksted i uthuset
6. Fortsette å ville mye og ha høye mål, men samtidig balansere det mot de grensene sykdommen setter.
7. Skrive blogginnlegg med jevne mellomrom. Siste prosjekt: Min skolehistorie.
8. Bevare humøret selv om parkinson av og til skaper noen utrolig irriterende symptomer

Raskt oppsummert:

1. Sklei ut i høst
2. No problem. Reiser 7. januar og gleder meg stort!
3. Check!
4. Jaaa.... Og det går pt nedover. Men jeg regner  det som en mørke- (og kulde-!!)tidsdepresjon, og dermed forbigående.
5. Check!! (Verkstedet er flittig brukt. Svarer 100 prosent til forventningene)
6. ????  Prøver...
7. Det har gått litt trått i det siste, og jeg skylder på kulda. Den trekker energien ut av meg. *
8. Ditto.

* Er fornøyd med starten på Min skolehistorie, men kjenner at det tukler seg litt ved inngangen til ungdomsskolen. Det er så mye å si skolehistorisk om dette, som mange har sagt godt før meg. Og mitt eget liv gikk inn i en ungdomstid som ..... jeg synes er vanskelig å beskrive enkelt. Men det kommer.

Forsetter for 2011:

• Prioritere bedre
• Gi f... i kulda!
• Trene allsidig og regelmessig
• Lese god skjønnlitteratur
• Fortsette leken med bilder, som jeg i det siste har brukt litt tid på. (I stedet for  gå tur eller andre uteaktiviteter)
• Skrive

25% færre punkter enn i 2010. Punkt en så godt som innfridd vil jeg si.  

Lek med bilder handler om muligheter i bildebehandling (bruker mest Photoshop Elements). Det er flust med muligheter til å leke seg bort i tull og tøys og det kan være diskutabelt om bildene blir bedre. Jeg har bla prøvd  få til et uttrykk med grafiske effekter, og det siste produktet er jeg foreløpig fornøyd med. Det ble ferdig i dag, så kanskje jeg mener noe annet til neste år, men sånn ser det ut i alle fall:

Upraktisk 21: VARM MEG!!

Jeg har sikker nevnt det før. Og jeg kommer til å gjenta det. Kulde er noe skitt! Etter tre-fire uker med stabil sprengkulde, er jeg sprengferdig med hele greia. Alle mine forsett om en optimistisk tilnærming faller til grunnen, og jeg har en konstant stemme inne i hodet: -"Så j.. kaldt! Urettferdig! Hvis noen sitter og dirigerer dette er de fulle av f..! Det må ta slutt snart! Yr lover stadig vekk mildere. Bare jug!"

MIN SKOLEHISTORIE 5: Brevik

1964. Første skritt fra Sandøya, og ut i verden. Jeg begynner i 7. klasse i Brevik. En småby, nylig sammenslått med Eidanger (der Sandøya hørte til) og Porsgrunn til Porsgrunn kommune. En småby, men med sterk identitet. Og viktig for meg: Med en fulldelt skole.

Hverdag med Parkinson

Nå er det snart 4 år siden jeg fikk diagnosen Parkinsons sykdom. Tror jeg kan si at tilvenningsperioden er over, og parkinson er en del av hverdagen. Jeg har medisiner som fungerer bra, synes det er ok å jobbe 50% og har funnet en del fritidssysler jeg liker. (Bl a å sitte her og knotte på PCen.) Det eneste jeg føler ikke er helt i balanse ennå, er leselysten.

MIN SKOLEHISTORIE 4: Pedagogisk framskritt?

Det året jeg begynte i 6. fikk pappa jobb på framhaldsskolen på Heistad, og like etter begynte han som skolestyrer i Brevik. Jeg fikk plutselig andre lærere. Blant annet en ganske nyutdannet ung mann. Jeg traff ham igjen i Brevik for 10-15 år siden, og vi pratet litt om skole og han spurte hva jeg husket best fra timene hans på Sandøya. "Du demonstrerte Arild Guldens kringleskudd," svarte jeg sannferdig og uten tvil.

MIN SKOLEHISTORIE 3: Sandøya forts

Jeg hadde altså mine foreldre til lærere fra 1958 til 1963. Jeg underviste selv fra 1973 til 1997. Hva har skjedd i læreryrket? De underviste flere timer enn jeg har gjort: 36 timer per uke. De var to lærere på  skolen, i dag er det fire - med omtrent samme elevtall. Til gjengjeld var undervisningsplikten hele rammen om deres arbeidstid. Vær forberedt, gjennomfør timene og rett bøkene. Lærerrådet ble gjennomført i stua, og utover det ble de ikke avkrevd større møtevirksomhet, tror jeg.

Upraktisk 20: November

Av og til må man gjøre opp status. I et innlegg 23. juli skrev jeg om at det hadde blitt mye arbeid, og lange dager i forbindelse med dusj og do på hytta, og at jeg følte meg sliten både i kroppen og hodet:  "Men det viktige spørsmålet for meg er: Setter det meg tilbake på sikt?  Eller har jeg bare prøvd ut (og funnet) sånn omtrent grensa for hva jeg tåler? Jeg skal svare litt senere i høst." 


Og nå er det på tide å svare.

MIN SKOLEHISTORIE 2: Sandøya

I Porsgrunn kommune er fire skoler vedtatt nedlagt. En av dem er Sandøya skole. På Sandøya bor det ca 350 mennesker. De fleste jobber på fastlandet og reiser daglig med ferga som tar fem minutter til Brevik. Vedtaket om å legge ned skolen har skapt et enormt engasjement, som i fasen etter nedleggingsvedtaket har blitt kanalisert mot å starte en Montessoriskole. Og de er ikke alene: Utdanningsdirektoratet sitter med fire søknader om å starte Montessoriskoler i Porsgrunn. Bystyret i Porsgrunn har uttalt seg positivt til søknadene uten å si noe om antallet, mens rådmannens innstilling (i en sak der jeg var en av to saksbehandlere) var å si nei til fire, men et betinget ja til en som pedagogisk alternativ. Jeg har vært tilbakeholden med egne meninger i denne saken, bla fordi forholdet mitt til skolen er spesielt. Sandøya skole var hjemmet mitt i tolv år.

Høst

.. kan være vakkert. Selv for oss fargeblinde. Vi har et bedre forhold til blått enn til rød-grønt-brunt-gult-osv. (vi rød-grønn-svake, som er flertallet, snakker jeg om da) Derfor er havet i solskinn en yndet både for og bakgrunn for meg. Med og uten kamera. Noen bilder fra Langesund i dag:

Min skolehistorie

Det har blitt lite om skole i bloggen min i det siste. Det er flere grunner. Temaet er en blanding av det private og det profesjonelle, som jeg ikke alltid er komfortabel med. Jeg har ikke undervist siden 1997. Selv om jeg etterpå har lest pedagogisk teori, skoledebatt og snakket mye med lærere både i jobb og privat, så har jeg ikke klasseromshåndverket inne lenger. Jeg kan ikke si at ting skal gjøres sånn eller sånn. Det er ikke diskvalifiserende for å si noe om norsk skole, men føles som en hemsko. Videre har jeg tenkt at dette snakket om "koseskole" burde jeg kommentere. Men det føles dumt. Ingen er jo for "koseskole". Disse tankene surret rundt i hodet mitt mens jeg varmet opp på tredemølla i fysioterapien en mandag morgen, og som det skjer noen ganger mens beina går: Løsningen sto der: Jeg skriver MIN SKOLEHISTORIE.

Psykisk 2: Tenker bare på en ting

Jeg har skrevet meg rundt og inn i temaet endringer av psykiske egenskaper og evner, som (kanskje) kan relateres til parkinsons sykdom. Denne gangen om at jeg tenker bare på en ting.


- Hallo!! Hopper vi rett i det intime her? Har vi nevnt de for fruen? Det kan jo..
- Ikke skap deg! Du vet godt at innlegget ikke skal handle om sex. Det er vel en stund siden en ting var ensbetydende med å tenke sex?

Psykisk 1: Rastløs

Jeg konkluderte 6. september en serie innlegg om psykiske virkninger av parkinson med at "vi skal snakke konkret og uten å overdramatisere om de, tross alt små problemene, vi har. "  Det er lett å grave seg ned i negative tankebaner om dette. Nettopp derfor tror jeg det er viktig å gjøre det dagligdags og snakke om hvordan det indre livet endrer seg uten nødvendigvis å gå inn på de aller skumleste områdene. Ikke med en gang i alle fall.

Tabuprat 4: Alvorsprat

Har nå brukt tre innlegg på å snakke rundt temaet kognitiv svekkelse / psykiske problem / å bli rørete som parkinsonsymptom. Og hva finner jeg ut? Jo:


Konklusjon 1: Jeg er redd
Jeg har problemer med å snakke om det. Det framstår som skremmende framtidsutsikter, og jeg vil helst se en annen vei.

Tabuprat 3: Ettertanker

Jeg har nå skrevet 29 innlegg om ulike sider ved å ha parkinsons sykdom. Slik jeg opplever det. Tre av dem har under tittelen "tabu" handlet om mulige problemer med evnen til å tenke og bruke hjernen rasjonelt. Ett av de tidlige handlet om evne til å mestre stress. 25 innlegg har dreid seg om sykdommens fysiske symptomer i ulike sammenhenger. Jeg har bestemt meg for å nærme meg psykisk-spørsmålene litt i sirkler, og etter at "Tulletanker" nå er unnagjort, går samtalen med meg selv videre i "Ettertanker", og "Alvorstanker" skal følge.

Tabuprat 2: Tulletanker

Ja, ja. Lett å si A og love å følge opp med B! Men så setter jeg meg og skriver, og ut av tastaturet kommer bare tull og avledningssnakk. Så blir jeg sittende og diskutere med meg selv da (og er pinlig klar over enkelte assosiasjoner med slike stemmer i hodet!) , og prøver å styre i retning av det jeg har lovet å si noe om, nemlig faren for å bli rørete i hodet (uten at det er alkohol med i bildet) pga parkinson. Har kommet til at det må bli en prosess, så for øyeblikket er planen å komme til saken gjennom tre innlegg:

• Tabuprat 2: Tulletanker
• Tabuprat 3: Ettertanker
• Tabuprat4: Alvorstanker

Upraktisk 19: Tabutanker

Det går litt tregt med å skrive innlegg til bloggen om dagen. Dels er det fremdeles mye å drive med ute. Og for oss med en sykdom som stjæler tid , er det viktig å prioritere timene. Nå står uteaktivitet øverst. Men dels er det noe annet: Jeg tenker. Og da krøller det seg med skrivinga. En venn, som også har parkinson,  sa for noen uker siden da vi snakket om bloggen:
-  Nå er det vel bare et par tabuområder igjen, som du ikke har vært inne på i bloggen din?

Upraktisk 18: Ute av balanse?

Ja, det hender at jeg er ute av balanse. I fysisk forstand. Psykisk er jeg stort sett i balanse. Tror jeg. Men altså: Ett av symptomene mine på parkinsons sykdom er at jeg har problemer med å holde balansen innimellom. Har lest at noen vil regne balanse som diagnostiserende symptom for parkinson sammen med stivhet i musklene, bevegelsesproblemer og skjelving. Min følelse er heller at når kroppen tipper en eller annen vei på feil tidspunkt, så er det som følge av de to første nevnte symptomene, stivhet og dårlig (sein) bevegelse.

Upraktisk 17: Kropp

Lang dags ferd mot natt. Den begynte allerede kl 04.30. Litt over fem var jeg på vei ut for å fiske. For fiskingens skyld var det ikke noe stort poeng å være så tidlig ute, viste det seg, men for en herlige naturopplevelse det er å gli sakte mellom sunda utover rundt soloppgang.

Upraktisk 16: Hytteliv i dur og moll

En måned siden forrige innlegg. På tide å sale på Parkinsonbloggen igjen. Akkurat nå for å ri inn i solnedgangen over heistadlandet på den andre siden av eidangerfjorden. som jeg ser utover fra terassen på hytta. (Motsatt perspektiv av Ronald Holmberg som ser fra Heistad og utover i sin legendariske vise "Eidangerfjorden", et prakteksempel på Grenlands folkemusikk. ) Har nettopp fortært "småfiskerens fiskelapskaus", som ble så bra at jeg formidler oppskriften: Utgangspunktet er at jeg i går hadde den ultimate "sommeren-2010-på-hytta-med-dusj-bygging- som-hovedsyssel-dagen". (I dag er første gang jeg ikke har tatt i hammer eller sag når jeg har vært alene på hytta denne sesongen.)

Kort aktivitetsstatus

29. april skrev jeg:  Våren er tida for å få gjort ting. I år har jeg tre prosjekt: Legge gulv i det som skal bli nytt verksted uthuset, bygge et utedusjrom på hytta og hjelpe sønnen med å pusse trebåt.

Status 21. juni (da er vel våren strengt tatt slutt, og det bør være sommer -bare det at været i øyeblikket minner om høst; regn og vind og 11 grader): 

Å ville mer enn en makter..

.. har nok mange erfaring med. Og at det en makter er en størrelse på nedtur, tror jeg mange som har passert femti, er kjent med. Men det plutselige og brutale fallet i kapasitet, som følger med en del kroniske sykdommer, er det heldigvis ikke så mange som opplever. Det kommer helt uforberedt, og vi takler det ulikt: Som offer, grinebiter, innbitt fighter, evig optimist eller i en annen rolle.

Sjøsetting

Lar jeg sønnen ta seg av aleine. Hvis det er behov for hjelp, er det av en som er kjapp på foten; hopper lettvint opp og ned på båt og brygge osv. Det er ikke jobb for oss parkinsongutta.

Trebåt

Sønnens båt er siste tilskudd til våraktivitet. Solgte egen trebåt for noen år siden fordi vi syntes vedlikeholdet ble for slitsomt.Selv om det også var litt moro. (Når du følte du hadde tid.) Men sønnen har kjøpt trebåt.

Nei, kopimedisiner er ikke like bra!

I alle fall ikke alltid. Jeg skrev for en uke siden at formen hadde vært litt på nedtur, og mente grunnen var skifte av medisin fra Sifrol til et annet såkalt generisk preparat, som betyr at det er en annen produsent som lager medisin som skal virke på samme måte som Sifrol, med de samme virksomme stoffene og samme effekt. Kopien er mye billigere enn originalen, sånn at det er et betydelig antall skattekroner å spare på å gå over til billigere konkurrenter fra produsenter som har hatt patent og markedsmonopol. Jeg er i utgangspunktet helt for å presse prisene så lavt som mulig, og var ved første gangs forsøk på bytte helt innstilt på at dette skulle gå bra. Men det gjorde det ikke den første gangen.

Aktivitetsstatus og litt om medisin

Våren er tida for å få gjort ting. I år har jeg tre prosjekt: Legge gulv i det som skal bli nytt verksted uthuset, bygge et utedusjrom på hytta og hjelpe sønnen med å pusse trebåt. Statusrapport 2:

Aktivitetsstatus

Våren er tida for å få gjort ting. I år har jeg tre prosjekt: Legge gulv i det som skal bli nytt verksted uthuset, bygge et utedusjrom på hytta og hjelpe sønnen med å pusse trebåt. Statusrapport:

"Anbefalt" bort

Jeg fjerner nå boksen "Anbefalt" fra bloggen min. Har ikke tid til å skrive så mye, og eldgamle anbefalinger er ikke spesielt interessant. Kanskje jeg prøver igjen til høsten. Som jeg skrev 20. mars er våren for meg tiden for praktisk arbeid av ulik sort, og med parkinsontempo på tastaturet begrenser det seg hvor mye en får sagt skriftlig. Egentlig ser jeg fram til realiseringen av en av Marx' tanker om det kommunistiske samfunnet: Han sier lønnsarbeidet skjuler den egentlige arbeidsprosessen i arbeid som verdiskapning og grunnlag for utbytting og lønnsslaveri (og dermed blir vi fremmedgjort fra arbeidsprosessene). I det kommunistiske samfunnet derimot kan man arbeide ut fra interesse, så jeg kan "jakte om morgonen, fiske om ettermiddagen, avle kveg om kvelden, kritisere etter middag, akkurat det eg har lyst til, utan å bli jeger, fiskar, sauegjetar eller kritikar." Derfor vil også kommunismen legge grunnlaget for at skillet mellom "håndens og åndens arbeid" blir visket ut. Kommunismen var en utopi, men jeg har sans for noen av idealene og dette er ett av de beste. Jeg ser fram til å være snekker om morgenen, kommunebyråkrat på dagen og skribent om kvelden. Eller satt inn i et årshjul, som er mer det jeg drømmer om: Snekker om våren, livsnyter om sommeren, byråkrat om høsten og skribent om vinteren (med delvis tilhold i varmere strøk). Og for at alle skal ha mest mulig allsidige muligheter, må vi ha et utdanningssystem som gir alle innsikt i både håndens og åndens arbeid. (Jf innlegg 13. februar og 23. mars ). Digresjon ferdig. "Anbefalt" bli altså borte. Bare en siste, sånn helt på tampen: Chiara Civello. Syngedame fra Roma opprinnelig, men nå i New York. Jazz. Latin-amerikansk. Pop. Glitrende stemme

Swing it!

Jeg har skrytt et par ganger av hvor gode jeg og fruen har blitt på dansegulvet. Etter tirsdagens swingtime satt vi i  solveggen hjemme og nøt ferdigkjøpt, halvkald middag og oppsummerte nok en gang at vi har det veldig morsomt på dansegulvet, og at det har vært en enorm framgang fra starten. Jeg sa:
- Det er jo synd vi ikke kom i gang med å lære swing før jeg fikk Parkinson. Vi kunne kanskje blitt ordentlig gode!

Påskeoppsummering: Jens P vs Tidstyven 1-0!

(De som leser innlegget med etikett "Skole" i tankene, anbefaler jeg å lese siste avsnitt først og så litt framover derfra.)

Jeg har utnyttet møkkaværet i påska til å rydde ut og rive i uthuset der jeg skal ha min vinterisolerte snekkerbod/furterom fra høsten av (håper jeg). Og er så fornøyd med meg selv at jeg erklærer denne fjerde runden (innlegg 20. september, 8. februar og 20. mars om parkinson som tidstyv) i kampen mot tidstyven som hjemmeseier til meg, slik at stillingen i kampen JP - TTT (TeiteTidsTyv) nå er 1-3. 

Upraktisk 15 Fridtjof Fomlesen på tur

Lars Vik i Grenland friteater  har underholdt mange både barn og voksne med sin utrolig fomlete person Fridtjof Fomlesen. Han roter, snubler, vikler seg inn i, glemmer, mister, tråkker feil og faller ... Og alle ler. Jeg lurte litt på om jeg skulle foreslå at han kunne komme til et møte i Parkinsonforbundet. Kanskje han kunne lære noen nye triks. Av oss som fomler helt naturlig. Ikke like elegant  som han, men jøss så fomlete!

En mer praktisk skole 2

Det er veldig bra at Kristin Halvorsen tar fatt i den teoretiske skolen og rister den litt. Jeg har, som nummereringen i tittelen antyder, skrevet om det en gang før, men siden dette er en av mine kjepphester når det gjelder skole, er det bare naturlig å forfølge det videre.

Upraktisk 14 TTT Tid Tid Tidstyven

Tyven, tyven skal du hete, for du stjal min tid igjen! Og igjen!


Og det skjer gang på gang. Jeg har skrevet før om at parkinson fører til at mye tar lang tid for meg. Etter at jeg kom hjem fra en drøy uke i Japan, har den følelsen kommet med ny styrke. Jeg har også skrevet om de nye medisinene som gjør at jeg fungerer ganske mye bedre. Og selvfølgelig da også gjør enkelte ting litt fortere. Det er kanskje det som har gjort meg litt overoptimistisk i forhold til hva jeg skal få til.

Tokyo

Se bilder
Datteren studerer japansk, og oppholder seg et år i utkanten av Tokyo. Jeg og fruen har vært og besøkt henne en ukes tid. Fantastisk opplevelse. Japan er annerledes. Nye matopplevelser. (Jeg klarte å spise med pinner!) Smaksopplevelser fra merksnodig til herlig. Mange mennesker. Bråkete enkelte steder (spillehaller, utropere på markeder).

Ettusenognitten

Var nummeret på mitt eget treff da jeg åpnet bloggen nå. Så da er en "mile"-pel (ok, mangler litt både på norsk mil, engelsk mile, nautisk mil og sjømil (= fire nautiske hvis noen lurte), men det er nå sånn uttrykket er.

Upraktisk 13: Kjøre bil med hatt

Et tema som dukker opp ofte når parkinsonfolk snakkes, er bilkjøring. (Spesielt blant menn). "Du kjører jeg vel bil ennå?" "Jeg gruer til den dagen jeg ikke får kjøre bil lenger." "Har du automatgear?"


Bilkjøring har vært en av livets bonuser for meg. Har alltid likt det, på tross av at økonomi, ideologi og fornuft(?) har forhindret meg i å kjøpe bil med ordentlige kraftressurser ("Åssen akser'n 'a?" lurte vi alltid på når vi diskuterte bil i ungdommen - mine har aldri "aksa" mer enn mellombra.) Alene (dvs uten noen som blir bilsjuke) på svingete telemarksveier, med fullt pådrag (som ikke er allverden) ut av svingene og en anelse rallyfølelse. På vei til, fra jobb og møter er bilkjøring hviletid mellom slagene. Gode samtaler ved samkjøring til møter og kurs. Den store feriefølelsen forbinder jeg også med bil. Tur i Europa. Vi bare drar den veien vi føler for i dag. "Kjør litt italiensk da, pappa", sa sønnen en stund etter den første Italia-turen vår. Det betydde: "Kjør litt frekt - ikke bli stående her passivt i krysset og vente."

Lei av vinteren?

Ja! Derfor ser jeg av og til gjennom denne bildeserien som viser Porsgrunnselva vest og øst januar til juni 2009. Det ble vår! Så da må det vel skje i år også??

Tørklemenigheten

Her i Grenland har vi alltid hatt mange frikirkemenigheter. Så fra egen oppvekst og ungdomstid på 60- og 70 tallet husker jeg et fargerikt fellesskap med Maran Ata og broder Aage i spissen og et bedehus på hvert hjørne. Og en del av dem hadde tradisjoner for å bære ytre tegn på tilhørighet. Det var Smiths venner (som vi andre kalte Scweigere og de selv Menigheten) der alle jenter hadde langt hår i fletter og gikk i skjørt, også på ski. Og vi hadde Tørklemenigheten, der, ja, damer og jenter gikk med tørkle. Jeg spurte aldri noen av dem, men jeg er temmelig sikker på at det ikke var jentenes eget ønske å gå i skjørt og tørkle, og at disse menighetene var kvinneundertrykkende var i alle fall opplest og vedtatt blant oss som orienterte oss mot venstresida i politikken. Det rare var at, på tross av hvor rabiate vi var i vår kamp mot all undertrykking, så kom vi aldri på den helt opplagte ideen å forby disse religiøse og kvinneundertrykkende plaggene! Hva gikk det av oss egentlig? Det er jo soleklart at den rette måten å bekjempe gærninger på, er å nekte dem å bruke de klærne som vi andre ikke kan akseptere. Vi ble jo utsatt for den samme metoden sjøl, mange av oss raddisser: Tvangsklippet. Slipstvang på utestedene. Men nå har vi skjønt det. Religiøse hodeplagg. Fytti katta, få det vekk! (Personlig ser jeg mest fram til å få tatt rotta på FES'en. Manneundertrykking å tvinge gutter til å gå med blomsterpotte på hodet.)

Er det viktig å trene?

Jeg skriver noen innlegg om forholdet mellom måling og skjønn i en vurderings-/evalueringsprosess  der jeg prøver å utforske min egen utvikling med sykdommen parkinson (med meg selv i rollene som evaluerer og evaluert), og så trekke noen paraleller til vurdering av elever i skolen.




Om parkinson
Jeg skrev i et tidligere innlegg at formutviklinga mi, målt med antall meter jeg går/jogger i løpet av 15 minutter på tredemølle, gjorde et sprang framover i forbindelse med at jeg gikk over til en ny type medisin (Madopar, et levadopa). Da er det nærliggende å spørre (i alle fall for meg, som er grunnleggende lat av natur): Er det noen vits i å trene? 90 prosent av formutviklinga er bestemt av ting jeg ikke kan kontrollere.

Høy og lav, eller fra rom til rom SAD & CRAZY

"Hvordan står det til? Fra vinduet ser jeg bort på landeveien i det fjerne. Noen ganger er to biler på vei mot hverandre, andre ganger fra hverandre, det kan være flere biler, i begge retninger, stor trafikk eller liten trafikk. Noen ganger er veien tom."
(Jan Erik Vold)


I går følte jeg meg veldig oppe, spesielt mens jeg gikk hjemover fra ukas swing-time. Jeg og fruen hadde svingt oss svette, instruktøren hadde skrytt:

En mer praktisk skole

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen vil ha en mer praktisk ungdomsskole. Hva betyr det tro? I SVs nyhetsbrev  nevnes forsøk med arbeidslivsfag i stedet for fremmedspråk, mer entreprenørskap og flere arbeidsmetoder. I medieoppslag har jeg oppfattet bruk av sosiale medier som noe av innholdet i arbeidsmetodene. Det er jo et litt tynt bilde, men med det forbeholdet prøver jeg meg på noen kommentarer: Dette er bra og det er dårlig.

Skoledebatten på NRK

Har fulgt med på debatten om skolen på NRK TV i kveld og hovedinntrykket er at i alle fall enkelte elever i norsk skole er utrolig flinke til å formulere seg. Lederen av Elevorganisasjonen hadde flere gode innlegg. Elevene fra 10B- serien var presise og gode i både svar og spørsmål. Og jeg mener de ga vinneroppskriften:

• Ha tro på elevenes mulighet til å lære
• Still krav til innsats
• Varier arbeidsmetodene
• Ha det moro (i alle fall en del av tida)

Ingen av de voksne, hverken politikere eller  peagoger, klarte å beskrive en oppskrift for god skole så bra.

Mål prestasjoner, og vurder dem i tillegg

Her kommer det jeg egentlig skulle skrive om (etter at jeg hadde forklart hvor upraktisk det er med parkinsontid):

Jeg skrev tidligere om måling og vurdering/evaluering av min egen utvikling som parkinsonist, overførte tankegangen  til skole, og kom fram til disse punktene om vurdering av elevers prestasjoner:

Upraktisk 12: Om tid igjen. Så mye hadde jeg ..

Er fullt akklimatisert tilbake i hverdagen etter hjemkomst fra Gran Canaria for 14 dager siden. Folk spør om jeg har vendt meg til kulda. Det gjorde jeg i løpet av flyturen hjem: Jeg klarte (i alle fall veldig nesten) å overbevise meg selv om at jeg gledet meg til å komme hjem og gå på ski!

Om å måle seg, noe eller noen. Kinderegginnleggg om sydentur, parkinson og skole

Jeg er tilbake ved denne bloggens utgangspunkt; Å skrive litt om hverdagen med parkinson (sykdommen, ja; den britiske programlederen er nok morsommere, men han kjenner jeg ikke så godt), om det upraktisk ved den og om oppmuntringene (som finnes for den som leiter og er åpen for det). Har Norge - Danmark i håndball-EM på i bakgrunnen, og blir herlig distrahert stadig vekk. 15-11 til pause. Noe som er veldig mye bedre enn 14-12 som det lett kunne vært. En av grunnene til at idrett er så engasjerende, er at den er bygd på nøyaktig måling / telling av ett eller annet. Det er klart hvem som er beste. Og det er lett å fastslå framgang og tilbakegang.

Hjem kjære hjem

Bare for å lande og sette et punktum for to ukers varmekur og kos. Det var herlig. Gjorde godt for sjelen. Og for parkinsonkroppen var det avslappende så lenge jeg var der, dvs jeg hadde mindre plager med muskelstivhet, men det gir ikke noen særlig effekt utover det. Etter 5 timer flytur hjem, er ryggsmertene veldig gjenkjennelige, og fortsetter i kjent spor.

Puerto Rico 12, som egentlig er Las Palmas 2

Tar tilbake absolutt alt jeg har sagt av negativ karakter om Las Palmas. Las Canteras er en herlig strandpromenade med masse sjarm, og (i alle fall mens jeg gikk der) relativt fritt for juggelselgere, som ofte kan være et litt masete innslag slike steder. Og med et utall spisesteder, inkl kaffe-/is- og andre barer. Og i bakgatene lå masse butikker med alt fra suvenirer til møbler.

Puerto Rico 11

Dette har vært feriedagen! I forhold til mine forventninger til denne turen, er dette selve mønsteret på hvordan den skal være: Oppe litt før sola kommer over åskanten. Frokost i døråpningen mens solstrålene begynner å varme. (Har ikke termometer her, men tipper nattetemperatur på 20 eller i overkant, så solvarme i tillegg er godt og varmt altså. Antrekk badeshorts.)

Puerto Rico 10

Puh! Det ble varmt i dag. Lystavla ved strandpromenaden viste 32 grader i to-tida. Det er 6-7grader mer enn de siste dagene. Deilig, men ikke egna til å utfolde seg fysisk i noen særlig grad. Litt svømming er beholdningen på den fronten. Var et par timer på stranda, og hadde med meg Knausgård. Han skriver bra altså! Sitter i døråpningen til terassen nå, blogger og ser dagsrevy. Vet ikke om jeg helt skjønner hva de sier på værmeldinga. Snø?? Det virker som en type abstraksjon!

Puerto Rico 9

Lat lørdagsmorgen, sen frokost, ingen morgentur. Fortsatte å lese Karl Ove Knausgård, som jeg begynte på i går. Har et tvetydig forhold til forfatteren etter å ha lest en tredel av en av bøkene hans for noen år siden. En drivende godt skrevet bok, men om et tema som provoserte meg så jeg bare bestemte meg for at "dette vil jeg ikke være med på!"

Puerto Rico 8

Jeg fortalte i Puerto Rico 6 om min amatørmessige tur til Las Palmas og ditto fotografering av hus. Men mislykket som det var, gav det i alle fall støtet til at jeg har begynt å se litt på bygningsstilen her i Puerto Rico, og i Puerto Mogan der jeg var i dag. Jeg kan ikke mye om arkitektur, og slett ikke den vi finner her, men jeg oppfatter den stilen, som vises (håper jeg tross alt) i bildene mine. som veldig spansk/latinamerikansk. Et par sitater peker i samme retning:

Puerto Rico 7

Dagens program:

1. 
   
   Stavtur. Litt forkorta pga såre føtter. Gikk 50% av lengda (jada, "litt og litt fru Blom"), men bevarte 90% av stigningen. Tilskudd til typologi: En ekte teller på stranda: Dame på min alder +(+?), energisk ganglag, har lagt opp tolv små, runde steiner (som hun sikkert tar med hjem etterpå) på bryggekanten og flytter en stein 5 cm til venstre for hver tur. Smart! Godt jeg ikke begynte å leke med dem. Dessuten traff jeg Mr. jøss-så-sprek-i-den-alderen igjen. Også nå på toppen av min rute, men denne gangen på vei opp 646 trappetrinn, mens han forrige gang hadde retning nedover. HAH!!  Tydelig sliten (i alle fall litt da.. Når jeg tenkte meg litt om etterpå, hadde jeg nesten ikke hørt pusten hans. Og gjett om min kunne høres forrige gang!) (1)
   
   
   

Puerto Rico 6

Ingen stavtur i dag.  Derimot busstur. Til Las Palmas. Det ble ikke så mye å skrive hjem om må jeg bare tilstå med en gang. Min egen feil. Dårlig planlegging. Hadde sjekket bussrutene og det var det hele. Har forsåvidt en del gode erfaringer med å møte nye byer på den måten: Bare begynn å gå og kjenn på den pulsen du finner. Men metoden forutsetter at du finner de områdene der byen har  en puls.

Puerto Rico 5

Morgentur i dag også. Samme rute men en halvtime seinere. Flere ruslere og færre trimmere. Dog et par tilskudd til typegalleriet:

Puerto Rico 4

Klarte å holde gode forsetter fra i går. Var oppe og ute med stavene litt før 8. Da har ikke sola nådd over fjellkanten, og det er behagelig svalt å gå i shorts og t-skjorte. Mange andre er ute i samme ærend, i ulike stilarter:

• mange som meg; halvgamle stavgåere (populært med staver nå)

Puerto Rico 3

Våknet til lett regn. Lang frokost og så var regnet slutt. Gåtur med staver (medbrakt type teleskop - går akkurat på diagonalen i kofferten) langs yttersida til Amadores og over fjellet hjem.

Puerto Rico 2

Jeg bor ikke så langt fra der jeg bodde i fjor på samme tid av året. En rask sammenlikning ut fra min prioriterte kriterieliste:

Noen ganger er det ålreit!

Og ålreit er det nå: Kom til Puerto Rico, Gran Canaria kl 22 lokal tid i dag. Fant greit fram til leiligheten som jeg leier av et engelsk ektepar. Fant annonse på internett, og fattet interesse fordi de reklamerte med trådløs internettforbindelse.