Upraktisk 13: Kjøre bil med hatt

Et tema som dukker opp ofte når parkinsonfolk snakkes, er bilkjøring. (Spesielt blant menn). "Du kjører jeg vel bil ennå?" "Jeg gruer til den dagen jeg ikke får kjøre bil lenger." "Har du automatgear?"


Bilkjøring har vært en av livets bonuser for meg. Har alltid likt det, på tross av at økonomi, ideologi og fornuft(?) har forhindret meg i å kjøpe bil med ordentlige kraftressurser ("Åssen akser'n 'a?" lurte vi alltid på når vi diskuterte bil i ungdommen - mine har aldri "aksa" mer enn mellombra.) Alene (dvs uten noen som blir bilsjuke) på svingete telemarksveier, med fullt pådrag (som ikke er allverden) ut av svingene og en anelse rallyfølelse. På vei til, fra jobb og møter er bilkjøring hviletid mellom slagene. Gode samtaler ved samkjøring til møter og kurs. Den store feriefølelsen forbinder jeg også med bil. Tur i Europa. Vi bare drar den veien vi føler for i dag. "Kjør litt italiensk da, pappa", sa sønnen en stund etter den første Italia-turen vår. Det betydde: "Kjør litt frekt - ikke bli stående her passivt i krysset og vente."

Lei av vinteren?

Ja! Derfor ser jeg av og til gjennom denne bildeserien som viser Porsgrunnselva vest og øst januar til juni 2009. Det ble vår! Så da må det vel skje i år også??

Tørklemenigheten

Her i Grenland har vi alltid hatt mange frikirkemenigheter. Så fra egen oppvekst og ungdomstid på 60- og 70 tallet husker jeg et fargerikt fellesskap med Maran Ata og broder Aage i spissen og et bedehus på hvert hjørne. Og en del av dem hadde tradisjoner for å bære ytre tegn på tilhørighet. Det var Smiths venner (som vi andre kalte Scweigere og de selv Menigheten) der alle jenter hadde langt hår i fletter og gikk i skjørt, også på ski. Og vi hadde Tørklemenigheten, der, ja, damer og jenter gikk med tørkle. Jeg spurte aldri noen av dem, men jeg er temmelig sikker på at det ikke var jentenes eget ønske å gå i skjørt og tørkle, og at disse menighetene var kvinneundertrykkende var i alle fall opplest og vedtatt blant oss som orienterte oss mot venstresida i politikken. Det rare var at, på tross av hvor rabiate vi var i vår kamp mot all undertrykking, så kom vi aldri på den helt opplagte ideen å forby disse religiøse og kvinneundertrykkende plaggene! Hva gikk det av oss egentlig? Det er jo soleklart at den rette måten å bekjempe gærninger på, er å nekte dem å bruke de klærne som vi andre ikke kan akseptere. Vi ble jo utsatt for den samme metoden sjøl, mange av oss raddisser: Tvangsklippet. Slipstvang på utestedene. Men nå har vi skjønt det. Religiøse hodeplagg. Fytti katta, få det vekk! (Personlig ser jeg mest fram til å få tatt rotta på FES'en. Manneundertrykking å tvinge gutter til å gå med blomsterpotte på hodet.)

Er det viktig å trene?

Jeg skriver noen innlegg om forholdet mellom måling og skjønn i en vurderings-/evalueringsprosess  der jeg prøver å utforske min egen utvikling med sykdommen parkinson (med meg selv i rollene som evaluerer og evaluert), og så trekke noen paraleller til vurdering av elever i skolen.




Om parkinson
Jeg skrev i et tidligere innlegg at formutviklinga mi, målt med antall meter jeg går/jogger i løpet av 15 minutter på tredemølle, gjorde et sprang framover i forbindelse med at jeg gikk over til en ny type medisin (Madopar, et levadopa). Da er det nærliggende å spørre (i alle fall for meg, som er grunnleggende lat av natur): Er det noen vits i å trene? 90 prosent av formutviklinga er bestemt av ting jeg ikke kan kontrollere.

Høy og lav, eller fra rom til rom SAD & CRAZY

"Hvordan står det til? Fra vinduet ser jeg bort på landeveien i det fjerne. Noen ganger er to biler på vei mot hverandre, andre ganger fra hverandre, det kan være flere biler, i begge retninger, stor trafikk eller liten trafikk. Noen ganger er veien tom."
(Jan Erik Vold)


I går følte jeg meg veldig oppe, spesielt mens jeg gikk hjemover fra ukas swing-time. Jeg og fruen hadde svingt oss svette, instruktøren hadde skrytt:

En mer praktisk skole

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen vil ha en mer praktisk ungdomsskole. Hva betyr det tro? I SVs nyhetsbrev  nevnes forsøk med arbeidslivsfag i stedet for fremmedspråk, mer entreprenørskap og flere arbeidsmetoder. I medieoppslag har jeg oppfattet bruk av sosiale medier som noe av innholdet i arbeidsmetodene. Det er jo et litt tynt bilde, men med det forbeholdet prøver jeg meg på noen kommentarer: Dette er bra og det er dårlig.

Skoledebatten på NRK

Har fulgt med på debatten om skolen på NRK TV i kveld og hovedinntrykket er at i alle fall enkelte elever i norsk skole er utrolig flinke til å formulere seg. Lederen av Elevorganisasjonen hadde flere gode innlegg. Elevene fra 10B- serien var presise og gode i både svar og spørsmål. Og jeg mener de ga vinneroppskriften:

• Ha tro på elevenes mulighet til å lære
• Still krav til innsats
• Varier arbeidsmetodene
• Ha det moro (i alle fall en del av tida)

Ingen av de voksne, hverken politikere eller  peagoger, klarte å beskrive en oppskrift for god skole så bra.

Mål prestasjoner, og vurder dem i tillegg

Her kommer det jeg egentlig skulle skrive om (etter at jeg hadde forklart hvor upraktisk det er med parkinsontid):

Jeg skrev tidligere om måling og vurdering/evaluering av min egen utvikling som parkinsonist, overførte tankegangen  til skole, og kom fram til disse punktene om vurdering av elevers prestasjoner:

Upraktisk 12: Om tid igjen. Så mye hadde jeg ..

Er fullt akklimatisert tilbake i hverdagen etter hjemkomst fra Gran Canaria for 14 dager siden. Folk spør om jeg har vendt meg til kulda. Det gjorde jeg i løpet av flyturen hjem: Jeg klarte (i alle fall veldig nesten) å overbevise meg selv om at jeg gledet meg til å komme hjem og gå på ski!