Digitalt samliv.

Kødda!! Er det noe jeg og fruen ikke har mye sam-whatever om, så er det den digitale verden.  Jeg drister meg til en liten beskrivelse av forholdene, og håper vi i det minste kan bevare våre analoge møter på et vennskapelig plan etterpå.

Fruen har i utgangspunktet et avklart syn på lyd og bilde i heimen:  Lyd = radio som står på så lenge hun befinner seg i huset,  (minus natt), som regel på P2. I tillegg eksisterer en del mer og mindre faste unntaksbestemmelser: TV erstatter radio i følgende tilfeller: Dagsrevyen hver dag, gullrekka fredager, lørdagsunderholdning hvis den er god og PULS og FBI hvis det passer  sånn. NB!! TV  må slås av med en gang vi slutter å se.  TV på mens en leser avis er f eks feil. Radio er derimot riktig til alle slag aktiviteter. Unntatt når vi har besøk. Da konsentrerer vi oss om hverandre.  Ev med musikk i bakgrunnen, helst fra vinyl, til nød CD. Spotify er spotiFY. (Liten overdrivelse der; Spotify er nesten like legitim som CD nå - etter fem års bruk.)

- "Du, (Info til ev nye lesere: her begynner jeg en samtale med meg selv.)  Jeg tror vi må ta litt rev i seilene nå allerede. Vi var faktisk enige med oss selv om at dette ikke måtte bli en ensidig utdriting av fruen."

 - "Drite ut?? Det er jo en fullstendig nøktern  beskrivelse av de faktiske forhold!! Hun liker radio, og står for det. Det er jo ikke akkurat henne som dysser ned dette når tema rundt lyd og bilde blir drøftet  i sosiale sammenhenger."

- "Eeehh..."

Når det gjelder oss selv, så har hele parkinsonsituasjonen med sjukemelding og mye hjemmesitting ført til en sterkt økende interesse for TV pluss andre digitale medier med lyd og bilde. Det eneste punktet der fruen og jeg fremdeles står solidarisk på det "gammeldagse" og motarbeider "framskrittet" så godt vi kan, er ang mobiltelefon. Vi opererer begge med en Nokia av eldre modell, som ringer og sender SMS og som går i knestående hvis det dukker opp en MMS innboksen.

Etter at vi var operert, mente vi  å  grassere aldri så lite i den digitale godtebutikken var en  rimelig premie, for å ha  "klart" operasjonen. Det resulterte i følgende innkjøpsliste:
- nettbrett,  Sony Xperia,
- MP3-spiller
- Hodetelefoner  (Bose, se facebookoppdatering 3.januar)
- T-WE abonnement hos Canal Digital 
Fra før hadde vi investert i 46 tommers TV 
                           Dessverre ble radioantennen borte da vi monterte uttaket til T-WE  boksen. Radio må altså høres fra dekoderen til TV. Det betyr også at TVen må være på når du leiter fram radio. Og når du skal skifte kanal. TVen kan være av mens du lytter til lyd som går fra dekoder til stereoanlegg. Dette er selvfølgelig irriterende tungvint for fruen. Særlig når radio da faktisk heter VIDEO på displayet.  Hvordan er det mulig å huske noe så ulogisk og dumt?? Vi har prøvd å bagatellisere det. Til ingen nytte. Og TV-en kan selvsagt ikke stå på når det er RADIO vi hører på. Vi prøvde oss med følgende løsning:  La dekoderen stå på, gjerne på radio P2 når du slår av TV. Sett anlegget på video når det slås av. Da vil radio P2 komme på når du slår på. Forslaget er ennå ikke kommentert så vi lever i håpet, men er klar over at det støter mot prinsippet om å slå av alle elektriske apparater som ikke er i bruk. 

- "Og vi holder oss fremdeles unna grensene for utdriting?"
- "Ja, det gjør vi da!! Faren er vel heller at det er vi som dummer oss ut ved at vi bare må gi henne rett hver gang dette håpløse fenomenet oppstår. Vi som bare lo av det, men overhodet ikke klarte å finne en adekvat løsning."
- "Hm!!"

Når det gjelder vår bruk av nettbrett, PC og MP3 spiller, går det helt greit, så lenge vi ikke snakker om det. Det blir omtrent som hennes lytting til folkemusikk og klassisk på P2. Det er ufattelig og forbigås best i stillhet.  
En vanlig ettermiddag, mellom fem og sju ser dermed sånn ut i vårt hjem: Fruen leser, alt syr bunad (til to barnebarn son konfirmeres i år og neste år) og lytter til P2, mens vi sitter i vår egen verden, lydmessig avsondret fra de nære omgivelser gjennom øreklokkene som spiller musikk 70 prosent av tida og lyd til radio-/TV-programmer, evt videoer 30 prosent. Vi ser noen videoer, det mysser av lenker  på Facebook. Ellers går det mye i sport. Dette har i alle fall en god side: Vi bygger komplementær kompetanse til  QUIZ-kveldene som vi fremdeles deltar i av og til!!

PS:  Teksten er selvfølgelig godkjent av fruen, hvilket viser at hun verken er så sær eller streng  som enkelte  tilsynelatende vil ha det til.  Hun tar det med godt humør.  Særlig etter at hun selv fant ut hvordan man kan skifte radiokanal uten å slå på TVen

- ".. at det var????"
- "Hun fant det ut selv! Vi vet jo hun er på høyde og vel så det når hun gidder å engasjere seg! Men hvem kunne ane at dette var så viktig!?"
-  "Men, men, men ....... Dette kommer vi til å høre altså!!"
-  "Nei. Vi kommer ikke til å høre et pip."
- "HÆ?!!"
- "Forutsatt at vi aldri, aldri, aldri sier et pip selv om slike ting. Ingen "morsomheter", ikke noe selvskryt og ingen useriøse innkjøpsforslag."
- "Aldri?"
- "Aldri."
- "Hmm............"
- "Mm .......      ..... i alle fall ikke før sommeren."
- "?"

Malaga

Se bilder her http://jeppeberg.wordpress.com/
Jeg har vært i Malaga firer og en halv dag, så grunnlaget for å uttale seg om Malaga som reisemål er på sitt beste. Derfor fem ting å gjøre i Malaga:

1. Gå og se på utsikten og appelsintrærne i de romerske ruinene. Bruk det gjerne som en start på å gjenoppfriske det du vet om romersk og arabisk påvirkning i Spania. Det var fort gjort i mitt tilfelle. Men du føler historien hviske rundt deg.  Spe på ved å gå innom tegneseriebutikken i Nosquera (en av de små sidegatene til Calle de Carreteria) og bla i Asterix på spansk.

2. Besøk Picassomuseet. Husk å lese introduksjonstekstene til hver utstillingsdel. Der siteres Picasso på ca følgende:  ”Ikke noe er mer feil enn å si at jeg tester ut hvordan ulike uttrykk i kunsten virker. Tvert imot bruker jeg bevisst de uttrykkene jeg vet virker. Intensjoner er i kunsten, som i livet, lite verdt. Det er det du faktisk gjør, som teller”.

3. Nyt solen på Plaza de la Merced, og se på vinduene rundt plassen. Spis lunsj på en av restaurantene.

4. Gå på stranda i Malagueta. Det er stille der i desember, men jeg fant en strandbar i den nordlige enden, der jeg bestilte grilla sardiner, og så dem bli tilberedt på utegrillen.  På vei tilbake til Malaga sentrum kan du sitte på en av barene / restaurantene langs sørøstsiden av havna og følge solnedgangen. Du er garantert ikke aleine.

5. Studer folkelivet i gatene og nyt musikken når det er noen som kan spille blant alle gatemusikantene. Og le diskret med de andre rundt deg når operadamen synger skjærende falsk.

Min skolehistorie. Skien gymnas 3: De gode lærerne

Etter å ha slitt meg gjennom fortellingen om det kjedelige gymnaset, og mine egne traumer, kommer vi nå til de gode lærerne.

- Ja, det blir moro! Kom med den tredje, nå!!

- Men skal vi ikke si noe om de to opplagte kandidatene først?

- Nei, gi deg, nå får det være nok spillfekteri. Vi er enige om at Einar Førde var en god lærer i fysikk og matematikk, og at Marie Langeland var en inspirerende norsklærer. Men da er det jo ikke flere. Hvis ikke du har tenkt å si noe tåpelig om at Kleive hadde vært en ypperlig sanglærer hvis ikke vi hadde ødelagt for ham, eller noe annet i den retningen.

- Det er  for så vidt et godt poeng. Det har jeg ikke tenkt så nøye over, men når du sier det, er det sikkert mange som har opplevd Kleive som dyktig. Det er jo ikke helt tilfeldig at han er far til Iver og Audun.

- Nei, det er så det, men likevel var han en dårlig lærer for oss.

- Som vi var en dårlig elev for ham.

- Lærere må kunne takle ulike elever. Det er  essensen i forskjellen på å utøve musikk og lære bort musikk.

- Men uansett har du ditt eget ansvar for hvordan du påvirker omgivelsene dine. Alle tilstedeværende har medansvar for stemningen i rommet.

- Ok. Hjertelig takk for den filosofiske tungvekteren av en moralistpreken. Kom nå til saken: Den tredje!

- Karnera

- ??!

- Gymtimene var jo faktisk de vi likte best!

- Jamen , det var fordi vi bare gjorde morsomme ting. Vi var jo barnslige nok innimellom vårt marxistiske gravalvor til fremdeles å elske å hoppe og sprette rundt, enten  med ball, eller på turnapparater.

- Men en av grunnene til at vi bevarte gleden med fysisk aktivitet, var nettopp at Karnera oppmuntret til det og var så entusiastisk for det som skjedde.

- ved å vise hvor sprek han var selv,  gamle mannen. Og hva har vi lært av ham? At han er flinkere enn oss til å stå på hendene?

- Litt til, vil jeg si: Han lærte oss at vi hadde god spenst. han lærte oss volleyball. Han lærte oss en del treningsprinsipper. Og han var entusiastisk. På en smittende måte. Entusiasme er et perfekt utgangspunkt for å bli en god lærer!
- Joda, entusiasme er viktig og bra, men ikke nok. Du må ha noe solid faglig å bidra med også. 
- Ok, mister pedagog.  Hvorfor ha det morsomt når man kan finne dødsseriøse lærere under hver busk.
- Furten, nå?
- Ja, Entusiasme og moro er undervurdert.
- Men barn er i grunnen veldig seriøse. De tåler ikke urettferdighet, og de skjønner ikke ironi. 
- Samtidig som de kan le seg i hjel av absurbe ting. Da vi hadde første klasse og innførte "vitsestund" som alternativ til "fortellestund" kom det jo mye bra.
- Ja, det var sikkert! Litt av hvert der, ja.....


Å slippe løs barnslig humor kunne også by på noen utfordringer. For eksempel når en av de søte små jentene i 1. klasse fortalte en vits hun tydeligvis hadde hørt hjemme av en far med dårlig oversikt over hvor datteren var. Det spesielle var i og for seg ikke den litt plumpe og uelegante på-kanten-vitsen, men det stemmer ikke helt for meg når min lille, søte Susanne gjengir en samtale mellom "den lille jenta" og mora der morsomheten bygger på dobbeltbetydningen  av ordet mus, og punchline ender i et "folkelige" ord  som begynner på f.. og som rimer på det en østerdøl sier når han mener "ikke". Heldigvis la fortelleren til etter et sekunds forvirring når læreren ikke lo spesielt hjertelig: "Jeg, skjønte den ikke helt, jeg altså." "Nei, ikke jeg heller," sa jeg og fortsatte til neste forteller.


- Men ingen av våre favorittlærere hadde humor som noe sentralt kjennetegn.
- Nei, men de hadde humoristisk sans begge to. Førde satte pris på en god kommentar, og Langeland kunne også le med. 
- Skal vi utnevne en vinner?
- De var ulike.
- Sant.
- Faglig sterke begge to. Men ulik stil.
- Førde var en bulldoser.
- Jaaa? Han var jo ikke noen buldrebasstype.
- Nei, men han bare kjørte på hele tida med fag, fag uansett respons og tok på en måte ikke noe hensyn. Han bare forlangte at vi fulgte med, og gjorde lekser og neste gang var det nytt stoff og heng med...
- Men vi gjorde jo ikke lekser i det hele tatt etter hvert. 
- Og vi trodde at vi ikke fulgte med, men det var der vi ble lurt. Egentlig  var det interessant, og Førde la det fram på en måte som var grei å følge med på. Innmari nøye med detaljene, så ikke vi misforsto.
- Det var forelesninga som var hans styrke. Han syntes stoffet var så spennende selv så det var  umulig ikke å bli engasjert i det han snakket om. Og  han lagde aldri noe stort nummer av at vi ikke gjorde lekser, og prøvde å se så uinteressert ut som mulig. Han bare overså det og turet fram med fagstoffet sitt. 
- Og vi lot oss lure med..
- Men tilpasset undervisning var ikke hans greie...
- Men han la nok inn noen små svinger i forklaringene noen ganger som hadde spesielle adresser i klasserommet.
- Så du mener han så enkelteleven og tok hensyn til det?
- I alle fall noen.
- Noen? han var vel opptatt av å følge enkelteleven eller så var han opptatt av å formidle det han hadde, og ferdig med det. Det siste er inntrykket vi hadde i utgangspunktet i alle fall.
- Men det går vel an å tenke sånn:Han var opptatt av fagstoffet. Og hovedinteressen var  å formidle det. Men som en del av det, fordi han var så opptatt av at elevene skulle få med seg det han sa, så merket han seg ulike reaksjoner i klassen, og litt ubevisst gjorde han noe for å treffe de som ikke var helt med i øyeblikket.
- Ubevisst tilpasset opplæring, er det diagnosen?
- Høres ut som en god beskrivelse.
- Tror du det var så mye ubevisst i det Førde foretok seg? Han var veldig målretta hele tida. Ikke den læreren du vlle spørre om å få utetime.
- Vi spurte ikke om "utetime" på gymnaset, da din dust. Vi var jo så voksne og seriøse
at sånt noe aldri ville falle oss inn.
- Nei, nei,  men hvis vi hadde spurt om det , hadde det ikke skjedd i Førdes timer.
- Akkurat!
- Men Langeland var mye mer opptatt av hva vi elever tenkte om det ene og det andre.
- Ja, men jeg tror ikke hun ville vært lettere å be om utetime. Det var klare linjer om hva timene skulle handle om. Hvis det var Ibsens En folkefiende, så nyttet det ikke å prøve å slenge inn Bjørnebo der.
- Jo, du kunne si noe om Bjørnebo, hvis du klarte å relatere det til Ibsen. Hun var glad i en god debatt mellom elevene, og hadde et åpent sinn for originale inngangsvinkler til fagstoffet.
- Hun klarte likevel ikke å frelse oss for Ibsen. Vi har vel fremdeles ikke lest et helt Ibsenskuespill  på egen hånd.
- Nei, men vi var jo i utgangspunktet møkk lei skolens tvangslesing av litteratur. Vi var jo barn egentlig! Dyp filosofi var ikke tingen, da.
- Nja..Nå er vi vel ikke helt enige med oss selv. Det var jo nettopp en del seriøse spørsmål om rett og galt, som fikk oss til å bli engasjert politisk. Og Langeland klarte virkelig å skape en viss sammenheng mellom Ibsen og vår ungdommelige søken etter den store sannheten. Faktum er er vel at mye av det vi var opptatt av, var sentrale spørsmål hos Ibsen.
- Men hvorfor ble vi ikke mer begeistret for Ibsen da?
- Vet ikke?  Stahet kanskje. Vi var på en måte like i nærheten av å gi opp motstanden, fordi Langeland klarte  å lokke fram våre egne resonnementer rundt Ibsenfigurene. Hun stilte de gode spørsmålene i stedet for å tvinge på deg svar du ikke hadde bedt om. 
- Så hun fikset på en måte det Elias Rukla brakk paraplyen på?
- Nettopp! Elias Ruklas' overkvinne!
- Hadde vi sittet her og skrevet tror du, hvis vi hadde hatt en mer ordinær norsklærer?
- Hm, si det ... Kanskje ikke? Det er jo, umulig å si sikkert, men at hun vekket vår interesse for skriving, er helt sikkert. Hun gav inspirerende tilbakemeldinger som styrket selvttilliten.
- Det var der hun var god: Å se og inspirere hver enkelt elev.
- Som foreleser og formidler, da? Hvor plasserer vi henne da?
- Sant å si er minnene om det litt uklare. Og det betyr vel at det var greit nok, uten å briljere. Men egentlig var det vel sjelden, at hun foreleste i den forstand. Dialogen var hennes metode. Klasseromssamtale.
- Med blikket for den enkelte.
- Ikke minst! Det er det som gjør henne til vinner.
- Hun er vår nr 1?
- Ja.
- Enstemmig!

Hjemme igjen

- Skal vi oppsummere årets Canaritur?
- Ja.
- Las Palmas?
- Svarte til forventningene: Vakker by. Mye aktivitet å være tilskuer til på stranda Las Canteras.  Gode resturanger. Fin leilighet. Men litt for kaldt!
- Ja, vi traff et par relativt kalde uker, og Las Palmas er et par grader under sørsida, og med kald vind i tillegg.
- Litt lite terassekos.
- Fruens inntreden i vår Canaritradisjon?
- Hyggelig.
- Las Palmas rett valg for henne?
- Tror det. Vi hadde heldigvis noen dager med god solvarme, så hun fikk med seg den opplevelsen.
- Fotografering?
- Masse motiver.
- Resultater?
- Ææhh...
- Enig. Men i alle fall noen gode forsøk?
- Jaaaaa ....?
- Vi skal kanskje vente litt med å konkludere?
- Litt modningstid er bra.
- Men vi kan vise et bilde
- Ja, bevares! Generøse er vi da.

Søndag 15. januar

-          Blitt mye gåing nå.

-          Må bli det.

-          Må?

-          Ja. Hvis vi skal drive fotohobbyen så hardt som vi gjør nå, må vi tråle byen etter de gode motivene.

-          I alle fall Las Canteras

-          Denne gangen skal vi liksom være ” action”- fotograf, da – fra strandsaltoer til brettpadling. Og surfing selvfølgelig.

-          Men det gjør seg ikke selv i den sjangeren heller!

-          Nei, vi må vel innrømme at selv om vi har fått noen bilder som vi mener er bra, så ligger flere hundre i papirkurven.., så det er i grunnen mest bomskudd.

-          .. og flere titalls av disse var vi overbevist om ville havne i gruppen ”mesterverk” da vi trykket på utløseren.

-          Vel, vel. Vi har vel til gode å feste et mesterverk til pikslene

-          Ja, jo da. Men å drømme om det har vi ikke til gode. Tvert imot er vi stadig på vei

-          , men så er det en eller annen detalj som ikke stemmer hver gang.

-          Manglende erfaring!

-          Nja, mye av disse feilene gjør vi med andre bilder også. Glemmer å nullstille innstillinger, så vi plutselig har feil fargebalense,. Glemmer å sette autofokus på igjen når vi har slått den av.

-          Må vi snakke så mye om glemming?

-          Må og må, vi glemmer jo det vi glemmer uansett..

-          Ja da, men det er ikke nødvendig å minne seg selv på det hele tida.

-          Så vi snakker om parkinson og ikke-motoriske symptomer igjen? Vi skal late som at det problemet ikke har kommet ennå. Mens det er på full  frammarsj.

-          Neida, vi skal ikke benekte det, men det må da gå an å glemme å si ordet en gang i mellom?

-          Ok da. Vi unnlater å sette på autofokus igjen.

-          Så må vi ta bildet en gang til.

-          Og da har motivet unnlatt å bli værende der det var..

-          Sånn er det .. Så venter vi på neste motiv.

-          Og de dukker opp uavlatelig. I dag har vi vel et problem med å bestemme hvilke vi skal ta med?

-          Det er mulig … hva er det vi har? Surfere, brettpadlere, kajakkpadlere, tenkeren, barn i vannkanten .. noe mer?

-          Strandvandrere.

-          Og strandsittere. Jeg tror kanskje vi må konsentrere oss litt mer jeg.

-          Ok i morgen blir det…

-          Altså, vi vet jo nå hva det ble, så det er vel lite vits i å late som..

-          Nei, det er jo tydelig at vi ikke oppdaterer på dagen. Og det er fordi vi ikke har internett i leiligheten, men må ned i resepsjonen når vi vil på nett.

-          Og da regna vi med å oppdatere daglig, men dagen derpå.

-          Men nå har det blitt dagen derpå derpå, eller hvordan det blir riktig å uttale det. Vi bruker så mye tid på bilder at vi rekker ikke å skrive noe,

-          Men dagen i dag kan jo opp summeres veldig raskt og greit: Fra 11.00 til 16.30 fotograferte vi surfere.

-          Siden det blåste en del i natt, var det ganske spektakulære bølger..

-          .. og vi gikk mer og mindre amok, i forventning om drømmebildet

-          .. som vi vel nesten fikk?

-          Kanskje. Men sånt må modnes. Noen bilder taper seg etter hvert, mens andre blir finere og finere.

-          Det er sant. Men blant surfebildene var det i alle fall en udiskutabel vinner. Så får vi se....

Lørdag 14. januar

-          Det ble ikke noen kulinarisk glansdag, i dag.

-          Nei, det skal vel godt gjøres å få inn en slik forståelse.

-          Det er sjelden vi bommer på alle måltidene en dag?

-          Heldigvis.

-          Frokosten var forresten god nok, men det var jo et spurvemåltid.

-          Juice, kaffe og en croisant.

-          Så mye for en herlig kjøpefrokost etter å ha våknet til i hovedsak tomt kjøleskap.

-          Men vi fikk nå fylt på med litt brød og marmelade.

-          Og halve biffen til lunsj var ok.

-          Nesten i alle fall. Den var ikke helt varm. Og den andre halvparten var nesten kald, og fullstendig rå, bortsett fra 1,5 millimeter svidd skorpe

-          Vi skulle ha klaget.

-          Vi gjorde det til slutt.

-          Ja men, vi skulle bedt om å få ny!

-          Det begynte å blåse litt kjølig, så vi ville av gårde.

-          De hadde fortjent å lage ny.

-          Det er så …

-          Og kveldsmaten klart vi å ødelegge helt selv.

-          En enkel omelett med litt salami og tomat i.

-          Salamien vi hadde plukket på måfå i butikken smakte altfor sterkt i en omelett

-          .. og i tillegg svidde vi bunnen. Grundig.

-          Fullbyrdet!

-          Det gikk litt bedre med bildene vi tok i løpet av dagen, da. Noen ble jo ganske fine.

-          Absolutt. Synes vi selv i alle fall

Las Palmas

FREDAG 13. januar 2012 Las Palmas

-          Fredag den 13. er en lykkedag, ikke sant?

-          Absolutt. Der støtter vi Northug. Å ankomme en leilighet i Las Palmas kl 20.00 i 20 varmegrader er en lykke. 

-    Og 13 dager igjen av Las Palmas- ferien.

-          Derav 7 sammen med fruen.

-          Og det hører selvsagt med i lykkeoppsummeringen?

-          Får håpe det.

-          Håpe?

-          At hun ikke vil mistrives.

-          Mis.. her? I den nydelige temperaturen med stranda rett utafor og.. og … Se ut da. Se!!

-          Jo da, hun kommer sikkert til å like det..

-          Jeg hører du tviler.

-          Det er første gangen hun er her, vet du. Og vår fjerde. Fruen har en liten, bitte liten selvfølgelig; tendens til å synes ting ikke er fullt så interessante, når det er andre som har gått opp løypa.

-          Sant det, ja.. og ikke minst når det er vi som har gått den opp!

-          For så vidt på samme måte som vi ikke alltid trives med å henge i skjørtekanten hennes når hun har hjemmebane.

-          Jaså, vi er like ille, altså?

-          Eller like gode.

-          Ja, slik kan det også sies…

-          Men, hun kan jo bare gå og oppdage helt nye ting i Las Palmas, som vi ikke har sett. Det er jo mange muligheter, her.

-           Har du rett i, ja! Og vi har vel ikke tenkt å se så mye mer enn Las Canteras?

-          Tror vi har mye å gå på, der ja..

Krana på PMV

Jeg vet ikke helt hva det er med kraner. Og gutter i alle aldre. Noen freudianske forklaringer finnes sikkert. Jeg vet bare at de fascinerer meg. Og den store krana på Porsgrunn mek, er en av de fineste. Som sagt i forrige innlegg, har jeg en ganske klar forestilling om det ultimate bildet av den. Dagens bilde er i motlys, motsatt av drømmebildet. Men en silhuett er ikke så dumt heller.
Sammen med Norrøna og Porselen ble disse bygningene til PMV lagt inn i NB!-databasen - Nasjonale kulturhistoriske bymiljøer

Lyset om vinteren

Den mørke årstiden har sine utfordringer og muligheter. Er mindre glad i selve vinterlivet etterhvert. men fotografisk, er det en del spennende muligheter. En av dem er en lav sol. Bildet er av produksjonshallen på Porsgrunn mek og kranene ved tørrdokka:

 Jeg går stadig og venter på det rette øyeblikket og vinkelen til å fange den eldste krana med huset på. Den er stilig i seg selv, og når den reflekterer lav ettermiddagssol slik den lille veggen til høyre gjør, er den et magisk landemerke. Et annet bilde jeg venter på å få til er skumringsbildet med glødende lys i vinduene i produksjonshallen. En vakker vegg som dette bildet ikke yter rettferdighet.

Bildet er tatt kl 16.15. 20 minutter senere en dag i uka etter, var jeg på samme sted, men snudde meg 180 grader mot Porsgrunnsbrua og porselensfabrikken. Da ble bildet sånn, med huset til den lille krana på brygga ved Norrøna som forgrunn:

Fire dager i uka går jeg over brua til jobb, og å betrakte elva under skiftende lysforhold er en uforbeholden glede, som ikke noe vær kan ødelegge.

Industrien rundt meg

 Jeg bor et par hundre meter fra ærverdige Porsgrunds Porselænsfabrik som ble startet av Johan Jeremiassen i 1885 og nedlagt av Atle Brynestad i 2011 (Nesten: Det er igjen et titall ansatte: dekormalere og salgspersonale i det nye kjøpesenteret  Porselensfabrikken med XL-sport, euro-pris, Rimi og utsalg for porselen og glass.) På nabotomta ligger det som var Norrøna fabrikker fra 1883 til produksjonen ble flyttet lenger opp langs elva  for noen år siden. Og tett på der igjen ligger Porsgrunns mek verksted med tørrdokken, i dag i form av Grenland Group, som ble bygd opp av fargeklatten Hallgeir Skogen, og overtatt av mer strømlinjeformede forretningsfolk i 2011. Så følger et område med boligbebyggelse ispedd mindre virksomheter før to moderne industribygg avslutter mot Frednesbrua, som fører over til det store industriområdet Herøya, som nå er en industripark etter at flaggskipet Norsk Hydro splittet seg opp, la ned og flyttet, slik at de sitter igjen med et titalls ansatte - mot 7000 på 1960-tallet. Så omstilling foregår hele tida, men bygningene er ikke så lette å omstille alltid.

Det opprinnelige teglbygget til Porsgrunn Porselen er i hovedsak bevart. De små arkene til høyre er bygd i senere år, for å legge til rette for å bygge leiligheter på toppen. Et staselig bygg, men det er omkranset av hummer og kanari.

Det opprinnelig Norrønabygget var også av teglstein, som snart ble omringet av diverse murbygninger i kassefasong. En kort- og en langvegg er i stor grad som opprinnleig bygd, men preget av forfall. Vinduene i bygget  er rundbua, og det gir sakrale assosiasjoner.

Og det trigger fantasien. Det er ikke umulig at det kan bli flere "bygg" med vinduene fra Norrøna som byggeklosser