MIN SKOLEHISTORIE 2: Sandøya

I Porsgrunn kommune er fire skoler vedtatt nedlagt. En av dem er Sandøya skole. På Sandøya bor det ca 350 mennesker. De fleste jobber på fastlandet og reiser daglig med ferga som tar fem minutter til Brevik. Vedtaket om å legge ned skolen har skapt et enormt engasjement, som i fasen etter nedleggingsvedtaket har blitt kanalisert mot å starte en Montessoriskole. Og de er ikke alene: Utdanningsdirektoratet sitter med fire søknader om å starte Montessoriskoler i Porsgrunn. Bystyret i Porsgrunn har uttalt seg positivt til søknadene uten å si noe om antallet, mens rådmannens innstilling (i en sak der jeg var en av to saksbehandlere) var å si nei til fire, men et betinget ja til en som pedagogisk alternativ. Jeg har vært tilbakeholden med egne meninger i denne saken, bla fordi forholdet mitt til skolen er spesielt. Sandøya skole var hjemmet mitt i tolv år.

Høst

.. kan være vakkert. Selv for oss fargeblinde. Vi har et bedre forhold til blått enn til rød-grønt-brunt-gult-osv. (vi rød-grønn-svake, som er flertallet, snakker jeg om da) Derfor er havet i solskinn en yndet både for og bakgrunn for meg. Med og uten kamera. Noen bilder fra Langesund i dag:

Min skolehistorie

Det har blitt lite om skole i bloggen min i det siste. Det er flere grunner. Temaet er en blanding av det private og det profesjonelle, som jeg ikke alltid er komfortabel med. Jeg har ikke undervist siden 1997. Selv om jeg etterpå har lest pedagogisk teori, skoledebatt og snakket mye med lærere både i jobb og privat, så har jeg ikke klasseromshåndverket inne lenger. Jeg kan ikke si at ting skal gjøres sånn eller sånn. Det er ikke diskvalifiserende for å si noe om norsk skole, men føles som en hemsko. Videre har jeg tenkt at dette snakket om "koseskole" burde jeg kommentere. Men det føles dumt. Ingen er jo for "koseskole". Disse tankene surret rundt i hodet mitt mens jeg varmet opp på tredemølla i fysioterapien en mandag morgen, og som det skjer noen ganger mens beina går: Løsningen sto der: Jeg skriver MIN SKOLEHISTORIE.