Fylte 60 her om dagen. Fruen følger etter om noen uker, så vi slår sammen feiringene i juni. Invitasjonen til denne innledes slik: "60 er bare et tall." Nja.... Jeg kan nok ikke nekte for at det å runde runde tall, setter i gang noen tanker. Tidligere rundinger kort oppsummert:
10 år: Er det noe ekstra i gave i år tro?
20 år: Myndig! Jippiii!!
30 år: Tida som ung og lovende er over. Hva blir det til?
40 år: Førti, feit og ferdig? Nei, ikke det akkurat, men litt førtiårskrise: Burde jeg ikke kommet lengre?
50 år: Lengre? Hvor da? Hvorfor det? Livet er ålreit!
Da jeg var 56 fikk jeg konstatert Parkinsons sykdom, og det har preget det de siste fem årene. Jeg har skrevet blogg om det fra september 2009, og i det andre innlegget om parkinson, skrev jeg:
Jeg rusler av gårde i mildt og vakkert septembervær. Tankene mine sier "lett og ledig slentrende gatelangs". Men så: Hva f.. er dette? Jeg ser plutselig mitt eget speilbilde i et vindu, og det er jo ikke meg. Det er en stavrende karikatur av en olding, krokrygget og sein og stiv i ganglaget. Ikke rart alle de pene damene ser rett gjennom meg.
Jeg har også bidratt med dette bildet til Parkinsonforeningens postkortkonkurranse ( Se
http://www.parkinson.no/kort/?p=11723 )
Ja, jeg er opptatt av hvordan jeg ser ut. Noen ganger når jeg ser meg i speilet, ser jeg kroppsspråket til faren min, da han nærmet seg 80. Det er ikke kjekt. Hvis noen sier til meg at jeg er kjekk, må jeg innrømme at jeg tenker "du juger". Men jeg blir litt oppmuntret likevel, så ære være dem som tar seg bryet med å juge litt for meg.
- Vi avviser helt at noen kan mene det?
- Nei, ikke egentlig. Men jeg klarer ikke å viske bort det jeg faktisk ser i speilet noen ganger: Og det er ikke vakkert.
- Men du sier "noen ganger". Så noen andre ganger er det ålreit?
- Nesten i alle fall. Helt rake i ryggen er vi jo aldri lenger. Men ja: Noen ganger er det ålreit!
Og det jeg skulle fram til er at når jeg nå ser meg i speilet og ligner en 80-åring, så kan jeg si til meg selv:
- Men, jøss, jeg er jo bare 60!! Har masse moro igjen i livet.
Det var hyggelig å fylle 60. Mange gratulasjoner på facebook. Kake, fin gave og gode ord på jobben.
Kaffe og kake med familien på dagen. Og som sagt: Mer feiring kommer.
Og en ting til: Jeg har bestemt meg for å bli enda mer kynisk i utnyttelsen av sykdommens muligheter. I litteraturen om parkinsons sykdom er det beskrevet så mange symptomer av ulike slag, at jeg er garantert å finne passelige unnskyldninger mot alt jeg ikke liker å gjøre. Er klønete, blir fort trett, depresjoner, glemmer, mister balansen osv. Og jeg tenker: i 40 år har jeg vært pliktoppfyllende. Nå har jeg et ukjent antall år med brukbar funksjonsevne foran meg: Da gjør jeg hva pokker jeg vil!
- Ta en dram?
- Eeeh... er det ikke litt seint? Og gleden ved alkohol er ikke det samme.. sjokoladebit i stedet?
- Hva er vitsen med å gjøre som en vil, da?? Når ikke det smaker med dram lenger?
- Vel, vel ...Det er nå litt opp og ned med den saken. Men ikke alltid og når som helst ... som før .. Har vi egentlig mer lyst på sjokolade, tar vi det ...
- Men, vi blir feite av sjokolade.
- Bare skremselspropaganda fra fruen!
- Oj! Tøffe Tom om natta?
- Ja. Bedre seint (på natt) enn aldri! Eller??
