Julehilsen

- Vi har blitt dårlige til å skrive julekort.
- Blitt??
- Enda dårligere, da.
- Vi har gått kontinuerlig nedoverbakke fra julekortskrivningens Himmelbjerg.
- Mm - poetisk uttrykt du ..
- Ja, vi gjør så godt vi kan for å fremstå som kulturelle og intellektuelle.
- Og derfor skriver vi ikke julekort!
- Nei, det er Parkinsons skyld at vi har kutta ut de få korta  vi hadde ansvar for.
- Det kan du ikke si: Vi sitter timevis daglig på jobb og hjemme og skriver alt mulig. Vi er da i stand til å skrive et julekort!
- Joda. Men en av parkinsongreiene er at vi har bestemt oss for ikke å være pliktoppfyllende i saker vi mener er uviktige.
- Det er jo det jeg sier: Vi skriver ikke julekort fordi vi mener det ikke er viktig. Og grunnen til at det ikke er viktig, er at vi for et par år siden hørte en språkforsker som hadde studert nettopp julekort, og spesielt de masseproduserte utgavene. F eks den typen vi i mange år sendte til lærerskoleklassen vår. Sjangeren ble analysert og det ble funnet en masse typiske trekk. Som alle kunne belegges med eksempler fra vår klassejulebrev. Da følte vi oss skikkelig lite originale og lite intellektulle. Og det likte vi ikke. Avslørt som helt ordinære.
- Det kan vel hende vi faktisk er så ordinære at vi kutter julekort av latskap.
- Det er faktisk mulig..
- Men nå har vi bestemt at dette blogginnlegget skal bli vårt julekort. "To whom it may concern!!"
- Og vi følger sjangerkravene slik vi husker dem:

• Fortell om hyggelige ting i livet ditt. Ferieturer , bursda, nye barn(ebarn) er gode tema.
  - Fruen og vi feiret 60-årsdag for begge (28/5 og 1/7) og 40 års bryllupsdag (StHansaften)
  - Vi var på Gran Canaria i januar og oktober.

- I sommer var vi på hytta. Været var vekslende.
- Bortsett fra tre dager i Gøteborg. Da var det nydelig sommervær. Trivelig by

- Vi kjøpte oss speilreflekskamera. Brukt mye tid på foto siden. 

• Oppsummer sivilstand og avkom
  - IÅM (militær kode: intet å melde. Mye mer effektivt enn å komme fra en vaktrunde og si "Jeg så ikke noe mistenkelig.)
• Gi rapport om ev flyttinger
  - Sønnen har flyttet fra den ene sida av Skien til den andre. Kjøpte hus type husbank fra 60-tallet. Suveren plassutnyttelse sier arkitektsønnen
  - Datteren har kjøpt leilighet på Kalbakken i Oslo. 
• Årets julefeiring: Julaften oss og fruen alene. God ribbe og hyggelig selskap! 1. dag Sønn og barnebarn  på besøk. Lekte tampen brenner og mimelek, og spilte Kokkelimonke. I dag besøk av søster, svoger og bror. Onsdag skal vi besøke datteren i Oslo.
• Jobb: IÅM
• Da har vi dekket de viktigste JA- områdene. Så har vi noen VÆR-FORSIKTIG-områder:Det går an å nevne at jeg fremdeles har parkinsons sykdom, men NB ikke negativ vinkling. I den grad jeg synes det er trasig å ha parkinson, er det ikke noe for julebrevet.
  - Jeg lever greit med parkinsons sykdom.
• Politikk er vanskelig! Ikke presentere standpunkter som kan være kontroversielle for noen. Har du blitt valgt inn i kommunestyret, er det en gladnyhet. SVs dårlige valg (som opptar undertegnede sekretær i Porsgrunn SV mye) er derimot en ikke-sak.
• Utlendinger kan være litt OBS! OBS! Sønnens samboer har ikke norsk pass. Men i julebrevet er de viktigere å få med  at hun arbeider på kulturskolen.

• Så er det noen NEI-områder:
  - Eventuelle ikke-motoriske symptomer på parkinson (dvs psykiske / kognitive) sier vi ikke noe om, fordi psykiske lidelser fremdeles er tabubelagt. (vi har sagt noe om det tidligere; se
  - Økonomiske problem (har vi ikke)

- Les det vi har skrevet nå

- Ja?

- Hva ser du?

- Et sjangerkorrekt julebrev.
- Langt ifra!!

- Hva?? Vi har jo laina opp reglene og ..

- og ironisert

- nei nå er du .... eehh .. nå.. du mener ..

- Ikke sant? Du ser det nå? Reglene som forskeren fant sier kort og greit at julekort og brev er hyggelige og ikke problemorienterte. Ønsker vi oss julekort med masse problemer?

- Nei...

- Nei vi ønsker oss noe oppmuntrende. Noe hyggelig. Slik de vi har fått, er. Og så er vi nå på vei til å skrive at det er .. ja, jeg vet ikke hva det er, men ikke så intellektuelt, eller ..

- Nei, dette høres så dumt ut at ..

- At ... at .. Hva ville vi egentlig si i julebrevet?

- At det er veldig hyggelig å få julekort! Og så har vi litt dårlig samvittighet for at vi ikke har skrevet selv.

- Men det hjelper ikke å si sånn: enten gjør du noe med det, eller så får du stå for at du ikke gjør det.

- Ok. Men da prøver vi oss på en ærlig ment julehilsen, og  spesiell takk til de som har sendt brev og kort:

Ønsker alle en fortsatt god jul og et godt nytt år!  Vi har det bra. Se tekst over minus ironi. 

- Og dette står vi for?
- Her og nå gjør vi det. Så får vi se neste år hva vi har lært om å skrive julehilsener.
- Underforstått: Vi lover ingenting.
- Ikke annet enn at vi setter pris på de korta og breva vi får.
- Det gjør vi, ja
- Og nå tenner vi juletreet, som vi har pyntet selv. Riktignok det minste som noengang har stått i vår stue, men som vanlig blendende vakkert.
- Mens mildværet fortsetter og regnet plasker herlig ferdig måket ned. Kan det bli bedre?
- Drømmejul!

Min skolehistorie: Skien gymnas 2.

Jeg gikk på Skien gymnas fra august 67 til juni1970. På mange måter ble jeg meg i løpet av de tre årene. Forrige blogginnlegg prøvde å formidle litt av ML-påvirkningen.Nå et innlegg om Skien gymnas som skole. Snart. Men først en oppklaring av denne pessimistiske setningen fra det første innlegget:  "Jeg var skolelei. Flau fordi jeg hadde sviktet på områder jeg var vist tillit, og flau fordi jeg hadde sviktet en god lærer". 

1. Jeg var redaktør for skoleavisa Pultposten det andre året. Det var på mange måter lærerikt og morsomt, men endte med økonomisk katastrofe, da økonomisjefen (som gikk på "øket" i et annet skolebygg 15 min unna) plutselig hadde sluttet og tok med seg oversikten over alle annonsøravtaler til det siste nummeret. Jeg kunne og burde ha ordnet opp i det, men skyldte på han som forsvant.

2. Midt i det siste året, ble jeg tatt for omfattende skulk. Da jeg ble innkalt til rektor, sa jeg at lærerne åpenbart hadde sett gjennom fingrene med det, så de var medskyldige. På spørsmål om hvem det gjaldt, anga jeg to lærere, som hadde uttrykt forståelse for at jeg hadde det vanskelig etter at mora mi døde. En av disse var norsklæreren og klasseforstanderen min, som er en av de beste lærerne jeg har hatt.

Disse to sakene har medført mye selvransakelse. Og jeg tror jeg har klart å lære noe av dem. Om å ta ansvar, for meg selv og for folk rundt meg i mer og mindre nære relasjoner. Men jeg synes fremdeles dette er vanskelig å gå inn på. Så vi går videre: Skien gymnas 1967-70. Hva slags skole var det? Det var ikke en skole. Det var en samling av ulike lærere, med ulike undervisningsstiler og metoder.Men alle timene var tydelig lærerstyrt. . Ikke noe  "ansvar for egen læring", prosjektarbeid eller annet fjas. Men "lærerstyrt" kan være så mangt ettersom det er Førde, Andersen, Dahl Larsson, Clemetsen eller Kleive som styrte. Kleive styrte forresten ikke så mye i sangtimene i en svært selvbevisst gjeng  på den nystartede naturfaglinja - statuslinja på det tidspunktet Så vi spilte bondesjakk i stedet for å synge. Og pratet høylydt. Organist Kristoffer Kleive hadde lite å stille opp overfor dette ungdommelig (egentlig ufordragelige) overmotet. Han var utvilsom en dyktig musiker, og  sønnene  Iver og Audun, prominente skikkelser i dagens musikkliv, har sikkert lært mye av ham. Og overfor meg fikk han et avsluttende stikk, da jeg måtte be om attest for musikalitet og sangstemme, som skulle følge søknaden til lærerskolen. Siden han aldri hadde hørt meg synge, måtte jeg testes, og fikk denne attesten: "Jens Petter Berg har sangstemme."  Punktum. Lærerskolen godtok meg uten musikalitet. (Og jeg fulgte med i musikktimene der. Helt til vi kom til punkterte åttendedelsnoter. Da falt jeg av.) Vi var altså 30 av de mest ressurssterke elevene i en skole som gang på gang framstilles som det ypperste verden har sett; gymnaset der kunnskap og lærere nøt uinnskrenket respekt, som behandlet faget musikk og en dyktig lærer med suveren forakt. Fordi dette var kunnskap vi ikke trengte. Noen vil si at musikk faktisk ikke er et viktig fag, så det var forståelig at vi ikke tok det seriøst. Men situasjonen i engelsktimene var ikke langt unna.  . I tysk sov vi bare. Også fag med liten betydning for disse realistene, sier sikkert noen. Tja. Jeg har senere tatt et grunnfag i engelsk og har hatt mye glede av å undervise faget. Jeg hadde kommet lettere til det hvis jeg hadde lært noe engelsk på gymnaset. For ikke å snakke om i tysk, der jeg slet tungt i begynnelsen av årsenheten jeg tok der også. Og hvorfor fulgte vi med hele gjengen i fransktimene? Svaret er: Fransklæreren var engasjert og dyktig og hadde relativt  variert opplegg i timene. Engelsktimene gikk på en fast formel: først høre lekse. En leser en del av dagens læreboktekst høyt, oversetter den og får et par- tre spørsmål. Karakter i protokollen, og vedkommende kan la være å lese i fire, fem, seks uker, etter framdriften i høringene. En eller to til gjennom samme rutine. Så går vi gjennom ny lekse. Nå er det læreren som leser og oversetter. Tredje avdeling er å forklare noen grammatiske momenter.

Tysktimene husker jeg faktisk ikke hvordan foregikk, bare at det var fryktelig kjedelig, og at vi ikke gikk et skritt lenger i løpet av et år på gymnaset enn vi hadde vi hadde fått med oss i løpet av to år på ungdomsskolen.

Så min oppsummering er at det sagnomsuste gamle gymnaset i store deler av tida var et enormt gjesp, som vi lærte lite av. Derfor tror jeg ikke på slagordet "tilbake til fortiden" som enkelte dyrker i skoledebatten for tida. Det er selvfølgelig en mulig, og tildels nærliggende, tolkning av det jeg skriver, at problemet lå hos meg, og ikke på skolen. Jeg var ikke interessert og benyttet meg ikke av mulighetene.

Til en viss grad godtar jeg en slik påstand. Jeg hadde problemer med meg selv, på grunn av at moren min døde rett før jul det siste året på gymnaset, og jeg oppførte meg som en drittsekk overfor både familie og andre rundt meg, blant annet lærere. Så jeg var ikke noen enkel elev å forholde seg til.

- Men, du: Nå har vi skrevet dette mellom tjue og tretti ganger siden vi begynte i sommer. Hva skjer?

-  Traume.

- At det var?

- Vi har et traume som plager oss fremdeles fra den tida.

- Gi deg da! Vi hadde noen problemer da, men det er førti år siden! Og ikke akkurat noe vi grubler over til daglig. Og dessuten er dette en bok om våre skoleerfaringer, ikke familielivet vårt. Nå må vi bli ferdige!

- Enig i det siste, men du tar for lettvint på hva det har betydd for oss. Og dessuten handler det også om skole. Vi hadde problemer som gikk utover skolearbeidet. Fikk vi hjelp av skolen?

- Nei.

- Jo! Det vil si:  Ikke av skolen. Men til en viss grad av Marie Langeland, klasseforstanderen.

- Vel, vel. Klapp på skuldra og "jeg forstår at du har det vanskelig".

- Du skal ikke undervurdere betydningen av at hun faktisk så oss, og gav uttrykk for det.

- Ok! Du har sikkert noen gode poenger, men vi var tross alt enige om at dette skulle nevnes med få ord, og  ferdig med det! Nå foreslår jeg at vi setter et stort og tydelig punktum!!  her og går videre til å snakke om de gode lærerne.

- Hvem?

- De gode lærerne.

- Som er mer virkelige enn våre traumer?

- Faktisk.

- ----

- Mener du vi ikke hadde noen gode lærere?

- Vi mente det den gangen.

- Det gjorde vi. Men vi har lært og forstått en del etter det.

- Så lærerne i Skien er rehabilitert?

- Noen.

- Hm, ja, jeg er vel enig. Vi hadde to gode lærere.

- Tre!

- Tre? Da er jeg spent på. hvem du har som den tredje.

- Men du er sikker på at vi er enige om de to første?

- Ja. Langeland og Førde.

- Riktig.

- Men den tredje?

- Nå foreslår jeg at vi publiserer dette, så vi ikke faller for fristelsen til å omskrive igjen!

- Godt forslag! Det er ikke mange minuttene før du får lyst til å endre noe av det tullet du har sagt nå! Men kom med den tredje læreren først!

- Neste innlegg!

- Javel. Bare gjør deg interessant, du!

Mølen i sørvest kuling

Bølger og vind er fascinerende. Men tryggest å stå et stykke inne på land. Bildene er tatt dagen etter at to filmfolk gikk i havet under et forsøk på å fange dramatikken. Det er overveldende nå du står der, men kommer ikke gjennom i bilder uten videre. Synes selv noen av bildene mine er gode, men ingen har det lille ekstra. Jeg tror ikke det er nødvendig å risikere livet for å få det til, men du må bruke tid og være god.  

Heilt Nils

Notodden har en liten revygjeng som i et drøyt tiår år har satt opp lokalrevy under varianter av navnet Heilt Nils. Innholdet er også variasjoner over kjente tema, og kjente typer. Hele gruppa består av ni personer, åtte på scenen som musiker, sanger eller skuespiller, i ulike fordelinger. Og utenfor scenen en lydmann.  Og i kulissene bidrar familiemedlemmer. Nummerne er 50/50 sanger og verbalinnslag. Kompakt lokalrevy vil jeg kalle det. De har hatt stor suksess på Notodden, og utenfor. Det er tufta på noen påler:
- Musikere med profesjonell kvalitet.
- Tektsforfattere som etter min mening har vel så mye å fare med som en del av dem som leverer til de store hovedstadsshowene. Aktuelt, frekke lokale poenger, samfunnsmessig brodd uten misjonerende hjertesaker
- Gjenkjennelig form med noen typer som er med hvert år: Analyse  av lokale avisoverskrifter, nabokjerringa som stadig øser seg opp over ett eller annet, "eksperten" forklarer kompliserte problemer, så de som trudde de skjønte noe blir kurert mens hjelperen tegner, gir sitt bidrag til forvirringen, råneren Tommy Ronny som i alle fall ikke skårer på høy kulturell kapital og ikke minst de to arbeidskarene som sitter på "planken" og filosoferer over stort og smått i nærmiljøet og ute i verden.
- Intimt lokale som inviterer til publikumskontakt, noe de med sin slentrende og lett improviserende stil, handterer elegant, f eks når en dame i salen ler så høyt og skingrende av et poeng om jomfrufødsel at det er umulig å gå videre, så får hun høre fra "planken" at det virker som fødselen er i gang, og høres ut som "trang fødsel".

Som god venn med primus motor, er jeg ikke en nøytral anmelder, men det er heldigvis ikke behov for noe kameraderi her: Dette er bra (lokal)revy.

Jeg tok med fotoapparatet, og her er noen av bildene:

Har du glemt noe?

- Vi glemte en avtale i går. Er det urovekkende?
- Du mener om det er et forvarsel om økende "ikke-motoriske" problemer med Parkinson?
- Ja. Eller senilitet hvis vi dropper de eufemistiske fagordene.
- Ja.
- ?
- Det er urovekkende!
- Ja, Akkurat! Så du tror vi er i faresonen.

Hjelp

-  Kan det være feil å tilby folk hjelp?
- Selvfølgelig. Hvorfor spør du?
- Når er det feil?
- Når de ikke vil ha den.
- Hvordan vet man om de vil eller ikke?
- Gjennom sosiale antenner og menneskekunnskap.

Høst på fjorden

Er veldig glad i de båtturene jeg får til utover høsten. Det er passelig trafikk. Det hender jeg får fisk. (Akkurat passe til å opprettholde min status som småfisker.) Og det er ofte glimrende lysforhold til å ta bilder. Sist fredag var det i overkant mye tåke. Fikk oppleve å ligge ute i åpen sjø da tåka plutselig klappet igjen og det eneste som syns rundt meg var noen få meter vannflate og 360 grader tåkevegg. Ligger og driver med snøret ute. Noen sekunders oppmerksomhet om ett eller annet inne i båten og du aner ikke hvilken retning baugen peker. Det varte bare noen få minutter før jeg fikke øye på sola gjennom tåkeveggen, så jeg fikk orientert meg. Men det var en påminnelse om at jeg bør skaffe et kompass i båten.

Pause?

Ja, det må vi jo bare slå fast: Det har inntrådt en pause i bloggskrivingen. Siden det har handlet om sykdom, og noen har holdt seg oppdatert om hvordan jeg takler det ved å følge bloggen, skal jeg bare slå fast: Skrivestoppen handler ikke om forverring av sykdommen. Det handler om problemer med å begrense prosjektene sine. Jeg har annonsert at jeg skriver bok til barnebarna. Det er selvsagt overmodig å gjøre det kjent i det vide og brede. Jeg har sendt et manus til to forlag og blitt blankt refusert. Bare høflig nei. Jeg har bestemt meg for å bearbeide den og gjøre et nytt forsøk. Så det er prioritet nr 1 for tida. I tillegg har jeg noen ideer til snekkerverkstedet  Jeg har mitt nye speireflekskamera som motiverer til enda mer fotografering enn før. Noen bilder fra en morgentur følger til slutt. Så er det litt jobb, politikk osv. Så alt med seg: Det blir sparsomt med innlegg på bloggen i en periode. Når sant skal sies har det vel også med å gjøre at jeg føler at opplevelsene med parkinson begynner å gjenta seg. Det mangler på sprudlende ideer. Men, hvem vet??

Blomsterbilder

Kjøpte meg speilreflekskamera for noen uker siden. Utforsker blomsterbildets muligheter i skiftende lysforhold på hytta. Og mulighetene er mange. Både til å variere, ta bomskudd og treffe noe som fenger. Det mangler i alle fall ikke på inspirasjon i naturen.

FERIE

Det er mandag kveld i den første uka av 6 ukers sommerferie (dvs  fire ferie og to avspasering for å være nøyaktig). Klokka er 22.30 og jeg har riktignok ullgenser på, men fremdeles shorts her jeg sittet på terrassen utafor hytta. Og terrassevarmeren er ikke slått på. Fruen, stakkar, jobber fremdeles, og foretrekker kort arbeidsvei framfor hyttelivets gleder (noe jeg har full forståelse for, jeg bor heller ikke på hytta så lenge jeg er på jobb, selv om det ikke er mer enn 30-40 minutter inkludert 10 min i åpen båt). Jeg er altså alene her, og for noen dager synes jeg det er helt ok. Dagen begynte kl 6.30. Litt over sju var jeg i båten med frokost gjennom de første sunda på vei til mine foretrukne fiskeplasser. Tilbake på hytta kl 12 med en fangst som står i stil med min selvutnevnte status som småfisker. Men med nok til i alle fall tre middager til meg selv, er jeg fornøyd. I løpet av resten av dagen har jeg felt et tre og gjort litt på et skur til oppbevaring av materialer, kombinert med tak over arbeidsbenken min. Hytteliv er synonymt med hobbysnekring, så der er like godt å legge til rette for det. Alt i alt en nær perfekt feriedag på hytta for meg. Og feriemodus har inntrådt. Gjorde det faktisk umiddelbart da jeg dro hjem fra jobb på torsdag. Riktignok satte jeg i  gang å skrive et blogginnlegg torsdag ettermiddag, som hadde som hovedbudskap at jeg var sliten etter å ha hatt noe ekstrabelastning både privat, som sekretær i lokallaget i SV og på jobb, men jeg ble ikke ferdig med det. Og det er like greit, for etter en lang helg (mine helger begynner torsdag kveld; har fri fredager) og første dag alene på hytta, kjenner jeg ikke trettheten jeg skrev om på torsdag.
- Du tror ikke vi lurer oss selv litt nå?
- Lurer? At vi ikke har det så bra likevel?
- Nei, vi har det jo bra nå. Bevare oss vel. Bedre blir det knapt! Men når vi er så opptatt av å snakke om å være sliten, så er det fordi vi er redde for at det å ta seg ut i ulike sammenhenger skal virke negativt, dvs føre til  raskere forverring av parkinsonsymptomene. Ikke sant?
- Jo??
- Så vi er ikke slitne mer etter ei helg og en feriedag. Så underforstått: Vi kunne begynt å jobbe igjen. Med fullada batterier?
- Nja, det er vel å ta i ...
- Det er det uten tvil. Så derfor: Vi føler oss vel, men det er feil å si at vi ikke kjenner trettheten.
- Jammen jeg føler meg ikke trett eller sliten! 
- Hva hvis det hadde kommet en e-post i ettermiddag med en eller annen oppgave vimåtte løse, det være seg jobb, politikk eller privat, og vi visste ikke helt hvordan oppgaven skulle løses.
- Da hadde ikke kvelden vært like hyggelig.
- Vi hadde følt det som et press?
- Ja, utvilsomt..
- Et ubehagelig press?
- Redd for det...
- Hvis vi nå kan holde fast den hypotetiske verden: Hva om vi kommer til å få en slik e-post i den siste av våre seks ukers ferie?
- Hva da?
- Reagerer vi på samme måte?
- Nei. Da er jo ferien snart slutt likevel, så det er jo ikke så viktig med en oppgave fra eller til. 
-  Å? Jeg trodde det var omvendt: Da har vi bare noen dager igjen av ferien til å hvile ut etter å ha utført oppgaven. Mens nå har vi nesten seks uker igjen. En oppgave fra eller til burde ikke skape de store problemene...
- Mulig det ... Så du mener det er andre grunner?
- Ja. Etter fem uker ferie vil vi sannsynligvis glede oss over en utfordring.  Uthvilt og klar. Mens nå..
- Ok. Poenget  er akseptert. Men jeg skjønner ikke helt hvorfor vi må ta oss selv ned på denne måten. For vi har det jo faktisk utmerket akkurat nå.
- Ja, vi har det..
- Men, å bare nyte det, det blir for frivolt?
- Eh, altså ..
- EH?? Nå har vi maret om dette i lange tider. Du får komme med noe bedre enn "EH" , takk
- Eh, ja .. Det skulle jo komme en fortsettelse..
- .. som utvilsomt kommer på et tidspunkt ??
- Altså, det er muligens dumt å ikke bare  nyte en kveld som denne. Men på en annen side: Det med å være sliten er sannsynligvis det vi har skrevet mest om som opplevd problem med parkinson.
- Ved siden av å se ut som en krokete olding..
- Ja. Men det er viktig for oss å prøve å forstå det med å bli sliten: Hva tåler vi? Hva er skadelig for oss?
- Det er sant. "Å trettes eller ikke trettes. Det er spørsmålet." ville Shakespeare skrevet hvis han hadde parkinson.
- Hvis han hadde orket å skrive Hamlet i det hele tatt. I alle fall hadde det nok blitt færre skuespill.
- Du sier noe. Men konjakken smakt i kveld også likevel. Enda vi ikke er helt på topp ennå.
- Sant nok. Naturen er viselig ordnet sånn.
- ?
- Nytelse krever mindre energi enn ytelse.
- Duverden. En porsjon livsfilosofi der i bunnen av konjakkglasset?
- Kall det hva du vil, men vi skal ikke undervurdere nytelsen heller.
- Nei, for all del. For all del ....

Hytteliv med internett

Jeg registrerer at noen mener hytta helst skal være fri for internett og annen moderne teknologi. Jeg er helt uenig. Sitter på terassen og veksler mellom å se på utsikten mot Eidangerfjorden mens sola beveger seg mot endestasjonen for i dag i skaret ved Skjelsvik, og på PC- skjermen der hurtigruta har kommet  til Rørvik. 

Utsikten er mer spektakulær på hurtigruta, men jeg er utrolig fornøyd med den jeg har. Og har aldri savnet noe når jeg tidligere har sittet og bare sett utover. Men noen sideblikk på hurtigruta synes jeg passer godt inn. Men det er ikke mange andre (dvs ingen til nå)  TV-program som får blande seg i hytteutsikten. Men musikk på øret hender det oftere jeg unner meg. For øyeblikket Mike Bloomfield fra Wimp. Men de siste minuttene av solnedgangen og kveldsstemning er i stillhet. Dvs jeg hører båtlivet og fuglene. Sommerstemning. Og valgfriheten til å bruke nett og natur om hverandre synes jeg er herlig.

Sommer

Det er sommer i hagen. Kort blomstringstid på enkelte, så det er om å gjøre å nyte øyeblikket. 

Om å fylle 60

Fylte 60 her om dagen. Fruen følger etter om noen uker, så vi slår sammen feiringene i juni. Invitasjonen til denne innledes slik: "60 er bare et tall." Nja.... Jeg kan nok ikke nekte for at det å runde runde tall, setter i gang noen tanker. Tidligere rundinger kort oppsummert:
10 år: Er det noe ekstra i gave i år tro?
20 år: Myndig! Jippiii!!
30 år: Tida som ung og lovende er over. Hva blir det til?
40 år:  Førti, feit og ferdig? Nei, ikke det akkurat, men litt førtiårskrise: Burde jeg ikke kommet lengre?
50 år: Lengre? Hvor da? Hvorfor det?  Livet er ålreit!

Da jeg var 56 fikk jeg konstatert Parkinsons sykdom, og det har preget det de siste fem årene. Jeg har skrevet blogg om det fra september 2009, og i det andre innlegget om parkinson, skrev jeg:
Jeg rusler av gårde i mildt og vakkert septembervær. Tankene mine sier "lett og ledig slentrende gatelangs". Men så: Hva f.. er dette? Jeg ser plutselig mitt eget speilbilde i et vindu, og det er jo ikke meg. Det er en stavrende karikatur av en olding, krokrygget og sein og stiv i ganglaget. Ikke rart alle de pene damene ser rett gjennom meg. 
Jeg har også bidratt med dette bildet til Parkinsonforeningens postkortkonkurranse ( Se http://www.parkinson.no/kort/?p=11723 )

Ja, jeg er opptatt av hvordan jeg ser ut. Noen ganger når jeg ser meg i speilet, ser jeg kroppsspråket til faren min, da han nærmet seg 80. Det er ikke kjekt. Hvis noen sier til meg at jeg er kjekk, må jeg innrømme at jeg tenker "du juger". Men jeg blir litt oppmuntret likevel, så ære være dem som tar seg bryet med å juge litt for meg.
- Vi avviser helt at noen kan mene det?
- Nei, ikke egentlig. Men jeg klarer ikke å viske bort det jeg faktisk ser i speilet noen ganger: Og det er  ikke  vakkert.
- Men du sier "noen ganger". Så noen andre ganger er det ålreit?
- Nesten i alle fall. Helt rake i ryggen er vi jo aldri lenger. Men ja: Noen ganger er det ålreit!

Og det jeg skulle fram til er at når jeg nå ser meg i speilet og ligner en 80-åring, så kan jeg si til meg selv:
- Men, jøss, jeg er jo bare 60!! Har masse moro igjen i livet.

Det var hyggelig å fylle 60. Mange gratulasjoner på facebook. Kake, fin gave og gode ord på  jobben.
Kaffe og kake med familien på dagen. Og som sagt: Mer feiring kommer.

Og en ting til: Jeg har bestemt meg for å bli enda mer kynisk i utnyttelsen av sykdommens muligheter. I litteraturen om parkinsons sykdom er det beskrevet så mange symptomer av ulike slag, at jeg er garantert å finne passelige unnskyldninger mot alt jeg ikke liker å gjøre. Er klønete, blir fort trett, depresjoner, glemmer, mister balansen osv. Og jeg tenker: i 40 år har jeg vært pliktoppfyllende. Nå har jeg et ukjent antall år med brukbar funksjonsevne foran meg: Da gjør jeg hva pokker jeg vil!
- Ta en dram?
- Eeeh... er det ikke litt seint? Og gleden ved alkohol er ikke det samme.. sjokoladebit i stedet?
- Hva er vitsen med å gjøre som en vil, da?? Når ikke det smaker med dram lenger?
-  Vel, vel ...Det er nå litt opp og ned med den saken. Men ikke alltid og når som helst ... som før .. Har vi egentlig mer lyst på sjokolade, tar vi det ...
- Men, vi blir feite av sjokolade.
- Bare skremselspropaganda fra fruen!
- Oj! Tøffe Tom om natta?
- Ja. Bedre seint (på natt) enn aldri! Eller??

Hva skjedde?

Det ble taust på bloggen min. Som varslet for sju uker siden, har jeg konsentrert meg om et bokmanus. Og blitt fullstendig oppslukt av det. Fruen begynner så smått å vise små tegn til bekymring. Hun sier ikke noe, men etter snart 40 års ekteskap, er det ikke så lett å "late som" for noen av oss. Auraen lyser: LATER SOM JEG IKKE BRYR MEG, MEN I JØSSE NAVN HAR DU TENKT Å FLYTTE INN I BOKA DI ? Ordvalget hennes er nok mer nøkternt, men noe i den retningen i alle fall. Som med alt annet  som er ubehagelig eller dumt, skylder jeg nå på Parkinson. En venn viste fram et hefte fra Parkinsonforbundet som handlet om ikke-motoriske symptomer på denne sykdommen, og det er blancofullmakt til allverdens problemer og avvik: Glemmer, blir rastløs, tenker bare en ting av gangen, lett for å ta til tårene, deprimert osv. Så når jeg nå i noen uker, har vært monomant opptatt av et manus, så er det ikke fordi jeg er mann, men fordi jeg er en mann med parkinson!
- Ja, ja, sier fruen. Noe må det jo være!
- Ja, sier jeg. Og det er parkinson.
- Mm, svarer hun.
- Ja, bare "Mm" du, sier jeg. Inni meg. Med innestemme inne i hodet.

Men det var aldri meningen å gi opp bloggen, så derfor har jeg nå med litt streng stemme til meg selv, bestemt at det er på tide å ta den opp igjen. Ang sykdommen og utviklingen av den, har jeg to kommentarer:
- Jeg får fremdeles med jevne mellomrom høre at jeg ser bedre ut enn før.
- Hver morgen tenker jeg at dette blir verre og verre.
"Dette" betyr i dette tilfellet det å få beina i golvet og reise seg opp. Ikke tenkt over problemet? Ikke jeg heller før i det siste halvåret: Stive og vonde muskler er en del av livet med parkinson, og i min kropp flytter problemet litt rundt etter innfallsmetoden. Jeg har i alle fall ikke funnet noen logikk i det. Fra ryggen til lårene til nakken til fingrene, og tilbake til ryggen. Det er det sikreste: Vond rygg med jevne mellomrom. Men nå har det satt seg i føttene en periode. Så morgenritualet starter slik: (Vanligvis etter seks timers ganske god søvn; takker alle gode makter for et relativt godt sovehjerte, som ikke alle med parkinson har gleden av.) Første tanke: Er heldigvis ikke parkinsonorientert ennå: Hva skjer i dag? Er det hverdag eller helg? Eller tankene fra dagen før fortsetter (hva skal jeg skrive ...) Eller noe i den duren. Men så må jeg snu meg for å rekke vekkerklokka (som noen ganger har ringt, og noen ganger ikke). Og da er vi på trinn to: Ojsann, er det der jeg har vondt i dag?
- Skal vi utmale dette med vonde muskler mer nå? Det er jo ikke allverdens interessant. I vår alder er det vel ikke mange som opplever å våkne en morgen uten vondt ett eller annet sted?
- Nei, men vi kan vel bidra med vår andel? Vi har tross alt hørt en del andre vitnemål om hvor folk har vondt?
- Og det syntes vi var både interessant og underholdende?
- Sjelden.
- Men, vi derimot..?
- .. er utrolig artige og spirituelle i vår beskrivelse av vondter! Nei, du har rett, det har begrenset interesse.
- Så skal vi?
- Kutte ut?
- Ja, takk.
- Selv takk.

Bare som avslutning: Det vi skulle fram til var at det å sette beina i gulvet gjør vondt, og det er ikke alltid de bærer helt i første forsøk. Så starten på dagen er klønete så det holder. Stavre ut på badet og få i seg dagens første dose med piller.

Men så kan det likevel være at at et par timer senere, sier en eller annen: "Du ser bedre ut enn før". "Så hyggelig. Takk skal du ha," sier jeg. Og det er oppriktig hyggelig med slike kommentarer. Særlig fordi jeg er enig: Stort sett føler jeg meg i relativt bra form.Takket være gode medisiner, og trening.

Så noen ganger lurer jeg på om jeg blir verre eller bedre? Nøkternt sett, er det vel sånn at forfallet i hjernevevet med påfølgende fysiologiske endringer utvikler seg. Så hvorfor synes jeg og andre at jeg er bedre? Ønsketenking? Kanskje. Medisin? Opplagt en viktig forutsetning. Men jeg har tatt samme medisiner i samme doser nå i ett og et halvt år, og senest for få uker siden sa noen at "du ser bedre ut enn for et halvt år siden". Jeg har noen enkle evalueringskriterier for min egen tilstand:
- Ganghastigheten på tredemøllen når jeg varmer opp til trening. Den gikk en del opp da jeg startet med ny medisin for 1, 5 år siden. Så økte den gradvis de første ukene. Og har holdt seg.
- Tråkket på sykkelen. Hvilket gear er naturlig å bruke på visse steder på vei til jobb? Samme utvikling der. Gradvis bedre fra november 2010, og faktisk fram til i dag.
- Vektene på treningsapparatene: Jeg øker gradvis. Riktignok svært, svært sakte. Men dog.
- Skrivetempo på tastaturet. Det måler jeg ikke (burde kanskje gjort det), men jeg har jo en følelse av hvordan det går. Følelsen sier at tidvis er tempoet ganske bra, selv om det  fremdeles blir en god del feil, som må rettes opp. Men jeg er veldig sikker på at skrivetempoet mitt er bedre i dag enn for et år siden.

- Kanskje vi snakker placeboeffekt; fordi medisinene var merkbart bedre forventa vi at det skulle fortsette å bli bedre?
- Tror vi veldig på placeboeffektene?
- Det var jo et overbevisende program på Schrødingers katt vi fikk tips om.
- Greit. Det har noe å si hvordan du tenker. Men de drar det veldig langt.
- Blir strekk i laget, mener du?
- ?? Nå ble vel fotballmetaforene vel luftige her..
- Jeg tenker sånn: De går høyt på banen og skårer mål med et forskningsresultat som virker overbevisende. Så blir ballen spilt tilbake med kritiske spørsmål, men forsvaret og midtbanen ligger for lavt og har ikke noe å bidra med. Kontringen fortsetter og motstanderne skårer. Strekk i laget- .. er du med?
- Hm. Ok, forklaringen holder på et vis, men det er ikke veldig effektiv metaforbruk når du må bruke fem ganger så mange ord på å oppklare hva du mente!
- Ok. Da glemmer vi den. Men hvem drar placebo for langt?
- Schrødingers katt. Ut fra det programmet kunne en slutte at medisin ikke betyr noe, at tanken betyr alt.
- Det er  feil.
- Sikker?
- Som banken. Før finanskrisa.
- Ok. Og hvorfor er vi så sikre?
- Vi kan jo bare drøye en pille et par tre timer over tida, så merker vi det.
- Fordi vi tror det?
- Tull!
- Så hele placeboeffekten er bare tull.
- Langt i fra. Men som med alt annet: Det må balanseres. Det er bare en del av en stor helhet. Vi vet jo ikke hvor mye tankene betyr, men vi vet at de medisinene vi tar er virksomme i seg selv.
- Ja. Men da gjenstår fremdeles spørsmålet. Hvorfor blir vi bedre på tross av at vi blir verre?
- Trening.
- Javel?
- Etter at vi fikk madopar, har vi kunnet trene såpass intensivt at vi trener oss opp. Mens vi før trente for bremse forfallet, blir vi nå bedre på visse områder. Presser 80 kilo i stedet for 60 med beina. Romotstand 18 , før 14, osv.
- Men det er ikke det folk legger merke til. De ser ikke på lårmusklene våre, de ser på fjeset, at det er mer liv.
- Optimisme. Fordi ting går bra.
- Og ting går bra fordi vi trener?
- Ja.
- Men det er vel bare en delforklaring det også..
- Jo ... Vi må vel ta med at det går mot sommer også.
- Ja, du sier noe. Sommer kommer
- Tidelibom
- Ole Brumm dekonstruksjon? Det tiner mye mer enn før, tidelibom og hurramegrundt ...
- Sommer er bra i alle fall.
- Tiltredes. Hvis ikke det også er en placeboeffekt?
- At sommeren bare er der fordi vi tror på den?
- Nei, jeg mente at vi blir bedre fordi vi tror lys og varme virker.
- Men egentlig virker det ikke?
- Ja, det var det jeg lurte på.
- Jeg tror det var blandet noe skummelt i det TV-programmet jeg.. Fordekte hallusinogener ..
- Men det er jo ikke uvanlig for parkinsonpasienter å hallusinere.
- Nei, sant det...Hmm .. Sette på litt musikk? Canal digital har forsynt oss med Wimp nå ...
- Ja, takk.

Vår og sånt..

Jeg og fruen har vært en langhelg i London. Våren var kommet et godt stykke lenger, og det var (!!!) ikke spor av snø. En herlig følelse! Vonde føtter om kvelden, og innimellom en følelse utmatning, er parkinsonbidraget i den andre enden av skalaen. Storbyferie er en utfordring i så måte, for du må bare bruke beina en del.

Det våres!

Berta og Anna koser seg med de første tegn på vår ved Porsgrunnselva. Og gleder seg til fortsettelsen. Nå er vi i gang igjen!

Anders og Anne-Lise synes det er litt kaldt på beina på snøen så de nyter elvespeilet i stedet.

Andre er mer actionorientert

Borte vekk ....

Tit-tei!!

Men Lillan og Bjarne bare gleder seg vilt til alt som venter med vår og varme.