Min skolehistorie: Skien gymnas 2.

Jeg gikk på Skien gymnas fra august 67 til juni1970. På mange måter ble jeg meg i løpet av de tre årene. Forrige blogginnlegg prøvde å formidle litt av ML-påvirkningen.Nå et innlegg om Skien gymnas som skole. Snart. Men først en oppklaring av denne pessimistiske setningen fra det første innlegget:  "Jeg var skolelei. Flau fordi jeg hadde sviktet på områder jeg var vist tillit, og flau fordi jeg hadde sviktet en god lærer". 

1. Jeg var redaktør for skoleavisa Pultposten det andre året. Det var på mange måter lærerikt og morsomt, men endte med økonomisk katastrofe, da økonomisjefen (som gikk på "øket" i et annet skolebygg 15 min unna) plutselig hadde sluttet og tok med seg oversikten over alle annonsøravtaler til det siste nummeret. Jeg kunne og burde ha ordnet opp i det, men skyldte på han som forsvant.

2. Midt i det siste året, ble jeg tatt for omfattende skulk. Da jeg ble innkalt til rektor, sa jeg at lærerne åpenbart hadde sett gjennom fingrene med det, så de var medskyldige. På spørsmål om hvem det gjaldt, anga jeg to lærere, som hadde uttrykt forståelse for at jeg hadde det vanskelig etter at mora mi døde. En av disse var norsklæreren og klasseforstanderen min, som er en av de beste lærerne jeg har hatt.

Disse to sakene har medført mye selvransakelse. Og jeg tror jeg har klart å lære noe av dem. Om å ta ansvar, for meg selv og for folk rundt meg i mer og mindre nære relasjoner. Men jeg synes fremdeles dette er vanskelig å gå inn på. Så vi går videre: Skien gymnas 1967-70. Hva slags skole var det? Det var ikke en skole. Det var en samling av ulike lærere, med ulike undervisningsstiler og metoder.Men alle timene var tydelig lærerstyrt. . Ikke noe  "ansvar for egen læring", prosjektarbeid eller annet fjas. Men "lærerstyrt" kan være så mangt ettersom det er Førde, Andersen, Dahl Larsson, Clemetsen eller Kleive som styrte. Kleive styrte forresten ikke så mye i sangtimene i en svært selvbevisst gjeng  på den nystartede naturfaglinja - statuslinja på det tidspunktet Så vi spilte bondesjakk i stedet for å synge. Og pratet høylydt. Organist Kristoffer Kleive hadde lite å stille opp overfor dette ungdommelig (egentlig ufordragelige) overmotet. Han var utvilsom en dyktig musiker, og  sønnene  Iver og Audun, prominente skikkelser i dagens musikkliv, har sikkert lært mye av ham. Og overfor meg fikk han et avsluttende stikk, da jeg måtte be om attest for musikalitet og sangstemme, som skulle følge søknaden til lærerskolen. Siden han aldri hadde hørt meg synge, måtte jeg testes, og fikk denne attesten: "Jens Petter Berg har sangstemme."  Punktum. Lærerskolen godtok meg uten musikalitet. (Og jeg fulgte med i musikktimene der. Helt til vi kom til punkterte åttendedelsnoter. Da falt jeg av.) Vi var altså 30 av de mest ressurssterke elevene i en skole som gang på gang framstilles som det ypperste verden har sett; gymnaset der kunnskap og lærere nøt uinnskrenket respekt, som behandlet faget musikk og en dyktig lærer med suveren forakt. Fordi dette var kunnskap vi ikke trengte. Noen vil si at musikk faktisk ikke er et viktig fag, så det var forståelig at vi ikke tok det seriøst. Men situasjonen i engelsktimene var ikke langt unna.  . I tysk sov vi bare. Også fag med liten betydning for disse realistene, sier sikkert noen. Tja. Jeg har senere tatt et grunnfag i engelsk og har hatt mye glede av å undervise faget. Jeg hadde kommet lettere til det hvis jeg hadde lært noe engelsk på gymnaset. For ikke å snakke om i tysk, der jeg slet tungt i begynnelsen av årsenheten jeg tok der også. Og hvorfor fulgte vi med hele gjengen i fransktimene? Svaret er: Fransklæreren var engasjert og dyktig og hadde relativt  variert opplegg i timene. Engelsktimene gikk på en fast formel: først høre lekse. En leser en del av dagens læreboktekst høyt, oversetter den og får et par- tre spørsmål. Karakter i protokollen, og vedkommende kan la være å lese i fire, fem, seks uker, etter framdriften i høringene. En eller to til gjennom samme rutine. Så går vi gjennom ny lekse. Nå er det læreren som leser og oversetter. Tredje avdeling er å forklare noen grammatiske momenter.

Tysktimene husker jeg faktisk ikke hvordan foregikk, bare at det var fryktelig kjedelig, og at vi ikke gikk et skritt lenger i løpet av et år på gymnaset enn vi hadde vi hadde fått med oss i løpet av to år på ungdomsskolen.

Så min oppsummering er at det sagnomsuste gamle gymnaset i store deler av tida var et enormt gjesp, som vi lærte lite av. Derfor tror jeg ikke på slagordet "tilbake til fortiden" som enkelte dyrker i skoledebatten for tida. Det er selvfølgelig en mulig, og tildels nærliggende, tolkning av det jeg skriver, at problemet lå hos meg, og ikke på skolen. Jeg var ikke interessert og benyttet meg ikke av mulighetene.

Til en viss grad godtar jeg en slik påstand. Jeg hadde problemer med meg selv, på grunn av at moren min døde rett før jul det siste året på gymnaset, og jeg oppførte meg som en drittsekk overfor både familie og andre rundt meg, blant annet lærere. Så jeg var ikke noen enkel elev å forholde seg til.

- Men, du: Nå har vi skrevet dette mellom tjue og tretti ganger siden vi begynte i sommer. Hva skjer?

-  Traume.

- At det var?

- Vi har et traume som plager oss fremdeles fra den tida.

- Gi deg da! Vi hadde noen problemer da, men det er førti år siden! Og ikke akkurat noe vi grubler over til daglig. Og dessuten er dette en bok om våre skoleerfaringer, ikke familielivet vårt. Nå må vi bli ferdige!

- Enig i det siste, men du tar for lettvint på hva det har betydd for oss. Og dessuten handler det også om skole. Vi hadde problemer som gikk utover skolearbeidet. Fikk vi hjelp av skolen?

- Nei.

- Jo! Det vil si:  Ikke av skolen. Men til en viss grad av Marie Langeland, klasseforstanderen.

- Vel, vel. Klapp på skuldra og "jeg forstår at du har det vanskelig".

- Du skal ikke undervurdere betydningen av at hun faktisk så oss, og gav uttrykk for det.

- Ok! Du har sikkert noen gode poenger, men vi var tross alt enige om at dette skulle nevnes med få ord, og  ferdig med det! Nå foreslår jeg at vi setter et stort og tydelig punktum!!  her og går videre til å snakke om de gode lærerne.

- Hvem?

- De gode lærerne.

- Som er mer virkelige enn våre traumer?

- Faktisk.

- ----

- Mener du vi ikke hadde noen gode lærere?

- Vi mente det den gangen.

- Det gjorde vi. Men vi har lært og forstått en del etter det.

- Så lærerne i Skien er rehabilitert?

- Noen.

- Hm, ja, jeg er vel enig. Vi hadde to gode lærere.

- Tre!

- Tre? Da er jeg spent på. hvem du har som den tredje.

- Men du er sikker på at vi er enige om de to første?

- Ja. Langeland og Førde.

- Riktig.

- Men den tredje?

- Nå foreslår jeg at vi publiserer dette, så vi ikke faller for fristelsen til å omskrive igjen!

- Godt forslag! Det er ikke mange minuttene før du får lyst til å endre noe av det tullet du har sagt nå! Men kom med den tredje læreren først!

- Neste innlegg!

- Javel. Bare gjør deg interessant, du!