Upraktisk med Parkinson 4

I gamle dager (for 6-7 år siden, før jeg fikk Parkinson) tålte jeg relativt godt stressituasjoner som hadde med mye å gjøre, men lite tid. Andre typer stress strevde jeg mer med, men når tidspresset satte inn klarte jeg som regel å lage meg en rasjonell arbeidsliste i hodet (eller på en liten gul lapp), komprimere hvert ledd mest mulig, skyve alle andre tanker til siden og få det gjort. Men det var da, og ikke nå.

Fremmedsprache für alle sammen?

Har vært på møte om muntlig eksamen i grunnskolen i dag. Ett av temaene var utfordringene rundt fagene fremmedspråk og språklig fordypning. Det er spesielt vanskelig å gi eksamen i faget språklig fordypning, fordi det er liten sammenheng mellom det som står i fagplanen og det som foregår i klasserommet.

Upraktisk med Parkinson 3

TTT (Ting Tar Tid) er et kjent ordtak. Ikke minst blant oss som eier gamle hus og driver med oppussingsprosjekter. Jeg har siden vi kjøpte hus for første og nest siste gang i 1981, erfart at ethvert arbeid tar 40 prosent lengre tid. Uansett. Men etter at jeg fikk Parkinson, har ordtaket utviklet seg til TTELT-OL (Ting Tar Enda Lengre Tid – Og Litt). Det går så treigt at jeg ennå ikke har klart å utvikle fantasi og tidsbegrep til helt å forstå det.

Utvise elever?

Kunnskapsministeren fra SV (jeg er SV-medlem) har foreslått at lærere skal få myndighet til å utvise elever fra skolen for resten av dagen. Porsgrunn kommune sier i en høringsuttalelse at utvisning er et alvorlig tiltak, som bør brukes bare i unntakstilfeller, og at rektor bør bestemme det. (Jeg jobber med skolesaker i Porsgrunn, men har ikke noe med denne uttalelsen å gjøre.) Er nok mest enig med arbeidsgiver her, men er heller ikke veldig redd for å gi denne sanksjonsmuligheten til lærere. 98% av alle lærere (ca) er genuint opptatt av elevenes beste og vil ikke misbruke retten til bortvisning. Og de 2% som ikke er det, er allerede et så stort problem for de elevene som risikerer utvisning, at det kanskje bare er en fordel med en liten pause.

Men det som bekymrer meg mer med saken, er det fokuset bråkete elever og bråkete klasserom har fått i norsk skoledebatt. PISA-prøvene (jeg er veldig for at vi skal delta i PISA, og at vi skal ta resultatene seriøst) viser ikke bare at norske elever kan mindre fag enn i de fleste sammenlignbare land, men visstnok også at de er mer late og at de bråker mer. Latskapen kan vi komme tilbake til en annen gang, men angående bråket: I PISA 2003 ble elevene spurt om de synes at det er mye bråk i klasserommet. (De ble ikke spurt om dette i den siste undersøkelsen i 2006). Norske elever rapporterte mer bråk enn mange andre land. Men hva som er "bråk" var ikke på noen måte definert i spørsmålet, så det er en like nærliggende tolkning av resultatet at norske elever har en lavere terskel for hva de oppfatter som bråk enn andre. Mulig det faktisk er mer bråk i norsk skole, men PISA er ikke noe tungt sannhetsbevis for dette. Og ikke kan jeg se det foreligger andre klare forskningsresultater. Så hvorfor det sterke fokuset på dette? Så sterkt at mitt eget "koseskoleparti" er på banen? Bare fordi det er en lettfattelig forklaring som kan angripes med enkle midler. (Er min påstand)

Og hvis en først skal bruke PISA, synes jeg det er verdt å merke seg at finske elever, som skårer topp i fag, rapporterer omtrent like mye bråk som de norske. Akkurat det poenget er veldig lite omtalt i norsk skoledebatt. Merkelig!

Upraktisk med Parkinson 2

Jeg rusler av gårde i mildt og vakkert septembervær. Tankene mine sier "lett og ledig slentrende gatelangs". Men så: Hva f.. er dette? Jeg ser plutselig mitt eget speilbilde i et vindu, og det er jo ikke meg. Det er en stavrende karikatur av en olding, krokrygget og sein og stiv i ganglaget. Ikke rart alle de pene damene ser rett gjennom meg. Hjernen min er frekk nok til å leke med illusjonen i tenkedelen, sende feilkoda meldinger til musklene og svare med synsinntrykket: "Kødda!" Litt av en følgesvenn! Men rett skal være rett: Som regel er tankene realistiske. Jeg føler meg som den kløna jeg er. Og det er ikke særlig praktisk å være klønete.

MEN: Når vi skal male uthuset (jeg hater å male), sier jeg til fruen (som er en reser til å maler): - Det er vel nesten ikke vits i at jeg maler noe. Du bruker vel lengre tid på å rydde opp i sølet mitt enn å ta det lille ekstra jeg måtte rekke over?
- Ja, da. Gjør noe annet du.
- Tror jeg tar avisa i solveggen, jeg.
- Ja, gjør det du. Det er godt for deg å hvile litt. Skal jeg skjære opp noen melonbiter til deg?
- Ja, takk! (Kløne med kniven vettu!!)
Og det er mange kjedelige ting, som kløner ikke kan bidra så mye til. Og det er mange interessante og morsomme ting man kan gjøre i stedet! F eks klippe gras. Det er så enkelt at man kan drømme seg bort. Og tankene funker. Og de gamle bildene er der! Å jada..

Skole og valg

Skole og utdanning skårer topp på hva folk mener er viktig. Skole er ikke tema i NRKs partilederdebatt. Skandale sier noen. Jeg antar NRK mente det ville bli lite spennende, fordi partiene er enige i mye, og veldig forutsigbare i det de er enige om. Det litt paradoksale etter min mening, er at alle partiene er seriøst opptatt av en god skole, og er mer opptatt av praktiske tiltak enn ideologisk markering (med en del unntak, ja - men som tendens mener jeg det stemmer). Og det som skjer da, er

• at skillelinjene blir uklare
• kompleksiteten blir tydelig
• og budskapet nettopp derfor utydelig

For det finnes ikke noen quick fix for skolen. Alle forslag har noe for seg: Etterutdanning, flere lærere, mindre klasser, bedre grunnutdanning, bedre lønns- og arbeidsvilkår for lærere, tydeligere krav til elevene, mer tilpasset opplæring, bedre skolebygg, bedre SFO, bedre barnehage, frukt og grønt til elevene, elevdemokrati er alt sammen deler av svaret. Å diskutere kompliserte blandingsforhold er ikke god TV-underholdning (og valgkampdekning er vel underholdning??!!)

Ny blogg, ny blogger

Fordi jeg har fått Parkinsons sykdom, er jeg mye mindre på farta enn før. Det gir meg tid. Som jeg nå har tenkt bl a skal brukes til blogging. På den andre sida tar det også helt utrolig mye tid å ha Parkinson, så det blir en utfordring å følge opp. Hvorfor det tar tid, skal jeg komme tilbake til. Jeg kommer til å skrive en del om det å ha Parkinson, om hvorfor det er veldig upraktisk, men også om hvilke nye gleder det kan gi.

Ellers har jeg tenkt å skrive litt om skole og utdanning, kanskje litt om politikk, og så får vi se.

Men starten blir sykdom:

Upraktisk 1

Du blir aldri bra igjen. Bare sakte (eller fort) verre.
Det første jeg lærte var at når du først har fått diagnosen parkinsons sykdom, så har du fått følge for resten av livet. Legevitenskapen vet ikke hva sykdommen kommer av, og ikke hvordan den kan kureres. Og det skyldes ikke mangel på forskning. Der blir det gjort mye. Og den som en gang løser parkinsons gåte, vil bli en av heltene i vitenskapshistorien. Men det ligger langt inn i framtida. Etter at jeg og min parkinson har gått i graven. Jeg skal altså leve resten av livet mitt, som statistisk dreier seg om 22 år i følge SSB, med en alvorlig sykdom. Det er upraktisk, for som jeg skal komme tilbake til etterhvert, kommer jeg ikke til å rekke å gjøre mange av de tingene jeg kunne ha lyst til. Ikke fordi jeg dør for tidlig (altså det kan jo godt skje, men statistisk lever vi parkinsongutta like lenge som andre), men fordi det tar så grådig lang tid å være syk.


Men fordelen er at du VET at det er sånn det er.
For da slipper du å bruke masse energi på leite etter helbredelse og kjenne på den stadige usikkerheten «blir jeg bra eller ikke?» I stedet kan du konsentrere deg om å leve best mulig med sykdommen, Og jeg har funnet ut at med en alvorlig sykdom som følgesvenn, er det lettere å fokusere på hva som er bra for meg. Jeg prøver jo å unngå å ende opp som en selvopptatt drittsekk, men det er faktisk både legitimt og fornuftig å ha det godt med seg selv. Derfor bruker jeg sykdommen for det den er verdt! Følg med!