Upraktisk med Parkinson 3

TTT (Ting Tar Tid) er et kjent ordtak. Ikke minst blant oss som eier gamle hus og driver med oppussingsprosjekter. Jeg har siden vi kjøpte hus for første og nest siste gang i 1981, erfart at ethvert arbeid tar 40 prosent lengre tid. Uansett. Men etter at jeg fikk Parkinson, har ordtaket utviklet seg til TTELT-OL (Ting Tar Enda Lengre Tid – Og Litt). Det går så treigt at jeg ennå ikke har klart å utvikle fantasi og tidsbegrep til helt å forstå det.
Og derfor blir jeg overrasket hver dag over hvor mye det er mulig å ikke rekke. Ta f eks sist fredag. Jeg har fri fredager, og planen nå var å dra på hytta og jobbe med et dusjrom som skal stå klart til bruk neste sommer. La meg litt sent torsdagskvelden, som jo er min private lille fredag, så det ble også litt senere morgen: Opp klokka åtte (nei, akkurat dette har ingenting med Parkinson å gjøre), dusj, tørke seg. Klokka nærmer seg ni. Nei, jeg juger ikke!! Ok kanskje jeg satt noen ekstra minutter på do for å høre lokalnyheter eller filosofere litt – si max 7 minutter. Resten av tida forsvinner i fumle, fumle, eller rett og slett at musklene ikke reagerer og må mases på. Det går mye tid til indre samtale (les monolog) med musklene. Noen eksempler: Står i dusjen og skal vaske føttene. Holder meg i dusjfestet med en hånd for å sikre balansen. Løfter beinet – tror jeg, men ser at begge står like godt plantet i gulvet. «Opp», sier jeg i tankene til høyre bein, som letter noen cm før jeg må gi kontra: «Hei, venstrebein og dere andre: Nå glemte vi balansen, ikke sant? Skjerpings!» Nytt forsøk og beinet løfter seg 20 cm. «Hallo, jeg rekker ikke ned. Kan vi ta 10 cm til?» Får omsider beinet opp og drar over med litt såpe. Neste: Skal tørke meg på ryggen. Håndkle i venstre hånd. Opp og bak med venstre arm slik at håndkleet legger seg på ryggen og jeg kan ta nederkant med høyre hånd. (Må tenke hver bevegelse ellers skjer ikke noe.) «Høyere opp! Litt til. Ok. Så bakover. Bakover. BAKOVER for f..! Sånn ja. Og nå begge. Opp og ned. Og så en gang til.» Og slik går nå tiden.

Klokka 10.15: Ferdig med frokost (inkludert avislesing) og tannpuss. Til kjøpesenteret like i nærheten for å kjøpe formiddagsmat og gjøre et lite ærend i banken. Pakke det lille jeg skal ha med meg (fumle, fumle).

Klokka 11.30: Parkerer ved brygga der båten ligger. Bærer ut nytt batteri til båten. Fumler med å få det ombord, fordi jeg ikke tør å bare skritte oppi med det. (Selv om jeg vurderer oddsen til 4:1 for at det går bra.) Hente resten, ta på jakke (fumle, fumle) og redningsvest (fumle, fumle), plassere og feste batteri (fumle, fumle), løse fortøyning (fumle, fumle). Endelig avgårde i båten. Været er nydelig. Sol og vindstille. Unner meg en liten ekstrasving på fjorden (15 min?) før jeg legger til ved hytta. Fortøye (fumle, fumle).

Klokka 13: Inne på hytta. Tid for formiddagsmat!

Litt før to er jeg så i gang med det som var dagens oppgave. Jobber (med mange avbrekk fordi ryggen protesterer) til seks og er hjemme igjen i huset halv åtte. Ferdig med bjelkelaget (så godt som). «Så flink du har vært da!» sier fruen. Og jammen er jeg ganske fornøyd selv også. Selv om det er innmari tidkrevende og upraktisk å ha Parkinson.


MEN: Fordelen er at du bare må ta deg god tid, og si til deg selv og andre at du har Parkinson og klarer ikke tidspress. Du må ha tidslommer og slakk i planene, og det er behagelig. Det gir ro til tankene på en måte som jeg ikke har hatt mulighet til på mange år. Derfor: Så lenge tankene er der – sånn noenlunde klare – har jeg tenkt å nyte at verden er langsom!