Vår og sånt..

Jeg og fruen har vært en langhelg i London. Våren var kommet et godt stykke lenger, og det var (!!!) ikke spor av snø. En herlig følelse! Vonde føtter om kvelden, og innimellom en følelse utmatning, er parkinsonbidraget i den andre enden av skalaen. Storbyferie er en utfordring i så måte, for du må bare bruke beina en del.

Det våres!

Berta og Anna koser seg med de første tegn på vår ved Porsgrunnselva. Og gleder seg til fortsettelsen. Nå er vi i gang igjen!

Anders og Anne-Lise synes det er litt kaldt på beina på snøen så de nyter elvespeilet i stedet.

Andre er mer actionorientert

Borte vekk ....

Tit-tei!!

Men Lillan og Bjarne bare gleder seg vilt til alt som venter med vår og varme.

Ekte mannfolk?

Jeg tror faktisk jeg er på vei til å bli et ekte mannfolk med hjelp av sykdommen parkinson og medisinene jeg tar for det. Det er etter hvert vanskelig å skille hva som skyldes sykdom og hva som er bivirkninger av medisin. Samme kan det være. Virkningene er der.
- Nå er vi unyanserte, da!
- Ja.
- Og det er greit?
- Ja.
- Ok? Og hvorfor det?
- Hvorfor ikke?
- Fordi nyanser er en del av sannheten.
- En vesentlig del av det å forstå noe, er å forenkle det til et handterlig nivå.
- Men noen ganger fører forenkling til feilslutninger.
- Som i dette tilfellet kan være?
- At symptomer som er medisinbivirkning, og dermed mulig å endre, blir tatt for upåvirkelig resultat av sykdomsutviklingen.
- Direkte symptomer av sykdom kan også påvirkes. Med medisin.
- Ja. Men på andre måter enn bivirkninger. De krever ulike tiltak. Du må vite hva som er hva for å handle rett.
- Ok da. Men her og nå er det ikke viktig.
- Ok. Unyansert for en dag.


Men det er ikke unyanserte framstillinger som er poenget. Utgangspunktet er at jeg aldri har følt meg som et ekte mannfolk.
- Hva er det egentlig? Ekte mannfolk. Er det ikke bare en gammel klisjè?
- Jo. Gammel men seiglivet.
- Og er..
- Menn som vinner konkurranser.
- Hva slags konkurranser?
- Alle
- Må han vinne alle?
- Du bør vinne så mange som mulig og det er spiller ingen rolle hva det konkurreres i. Bare du klarer å provosere noen til å konkurrere med deg.
- Og vi er ikke vinnere.
- Vi mangler konkurransegenet. 
Jeg har aldri skjønt ordentlig de sosiale kodene som gjør at menn alltid må konkurrere. Om å være sterkest. Morsomst. Kunne flest filmreplikker. Ha de beste musikklistene. Huske skøytetider. Jobbe flest timer. Være mest sportsinteressert. I prinsippet tror jeg alle konkurransene handler om kvinner: Den som vinner konkurransen, vinner damene. Men det åpenbare er jo at de fleste damer ikke interesserer seg for dette. Det er mye enklere å bare gå og snakke med dem hvis man vil ha kontakt. Er min er faring. Men det er mulig det her skjer ting som jeg ikke oppfatter. Uansett: Jeg mangler genet, og er dermed ikke med i konkurransen. Men det finnes også andre symptomer som blir assosiert med ekte mannfolk, og det er her jeg tror parkinson hjelper meg på veg:

1. Rastløsheten (som jeg har omtalt tidligere):
   Må stadig drive med ett eller annet. Mens jeg før kunne fordype meg i bøker eller musikk, må jeg nå stadig bevege meg. Ekte mannfolk leser ikke bøker.
2. Gjør noe:
   Ekte mannfolk er i gang med arbeid av ett eller annet slag hele tida. Jeg bor store deler av fritida i snekkerboden og elsker det. Viser stolt fram nytt hjemmelaget stuebord. Sønnens samboer bestilte minibord til kaffe på senga og lignende. Og så fornøyd ut da det ble overlevert. 
3. Jeg ser sport på TV. Det meste på TV klarer jeg ikke å engasjere meg i. Men det enkle plottet i en sportssending er greit: Hvem vinner. Heier uforbeholdent på Petter Northug. Fruen kritiserer ham for å være slem mot svenskene. (Sport er ett av få områder der fruen er helt og holdent på jordet, så det jeg bare overhører innvendingene.)

- Oj oj.. Er det for å markere mandig fryktløshet at vi nå plutselig tør å bruke så sterke ord?

- Nei. Dette dreier seg jo om rene fakta. Der har vi alltid vært på linje. Vi holder oss til sannheten. Og det er jo sant. Hun har ikke peiling!

- Joda, men...

- Nei! Nå må vi ikke rote det til her. Respekt for fruen er en ting, men vi skal ikke juge!

- Men det er veldig direkte sånn svart på hvitt. Vi kan jo aldri..

- Du tror hun blir sint?

- Kan hende..

- Vedde?

- Nei, ja .. ok. Om hva?

- Fruen bestemmer.

- ?

- Vi ber henne lese.

- Som alltid.

- Hvis hun blir sint..

- Gjør hun som hun finner for godt uansett.

- Nemlig

- Og hvis hun ikke blir sint...

- Vil hun sikkert finne en premie. Siden vi har bedt så tydelig om det.

- Hmmm..

- Ok?

- Ok. Men hvis hun sier hun ikke er sint, men er litt sur på oss likevel ...

- Så er utgangen desto mer spennende.

- Hrm..Ok. 

4. Gadget- gleden

Jeg går på Biltema og Claes Ohlson. På slutten av tida mi som tillitsvalgt snakket jeg med en av de kvinnelige kollegene som lurte på om jeg var mye på Claes Ohlson, sånn som alle andre menn. Og måtte bare svare at jeg ikke visste hvem eller hva Claes var, og at jeg ikke hadde sans for å handle i andre butikker en bok- og musikksjapper. Nå elsker jeg enhver butikk med fancy verktøy og ikke minst nye elektroniske dingser. Jeg prøver å bevare min sunne økonomiske sans (som alltid har vært litt frynsete, men tross alt til stede), men det holder hardt noen ganger. Jøss, så mye verktøy og dingser det finnes. Og det er så mye jeg har bruk for, nå som jeg er litt mannfolk og lager ting og sånn! Fres for eksempel. Har jeg ikke, med er ikke til å komme utenom hvis jeg skal fortsette å lage bord med avrundet kant og fellinger i sammenføyningene. Ikke sant. Men hvor fin må den være. Holder Biltema? Spørs...

Så det er viktig å se de gode sidene ved å bli syk. Riktignok savner jeg den roen jeg hadde i kroppen før, og gleden ved å vandre inn i en god bok og la seg oppsluke. Men at jeg skulle begynne å ligne (i alle fall litt) på et ekte mannfolk, er jo fantastisk. Hadde jeg aldri trodd!

PS: Jeg har ikke gitt opp bøkene. Det går bare litt i bølger. Lesegleden er også seiglivet, nemlig!