Vår og sånt..

Jeg og fruen har vært en langhelg i London. Våren var kommet et godt stykke lenger, og det var (!!!) ikke spor av snø. En herlig følelse! Vonde føtter om kvelden, og innimellom en følelse utmatning, er parkinsonbidraget i den andre enden av skalaen. Storbyferie er en utfordring i så måte, for du må bare bruke beina en del.

Og en del orker man, så det handler bare om å porsjonere ut etappene, og hvile før behovet er helt påtrengende. Og blokkere de negative tankene når du havner på en overfylt undergrunnsbane etter en god middag med vin og for lang stillesitting, som i mitt tilfelle alltid fører til pavepositur (Kirkevåg-variant), stive bein og slørete balansenerver. Liker slike situasjoner dårlig, men de er ytterst forbigående, og jeg vet jeg ikke faller, selv om det føles sånn hele tida. Men en eller annen gang kommer jeg nok til å trampe på noen tær i en av de ufrivillige side-steppene. En gang tilbød en ung gutt sitteplassen sin. Det er uvant for en 59-åring, og jeg var på vei til å takke nei på refleks, men tok meg sammen og var glad for å få sitte de ti minuttene turen varte.

Ellers er det slik at skrivetrangen nå har beveget seg inn på et prosjekt som jeg vil gjøre et forsøk på å få utgitt som bok. Det er direkte inspirert av en venn som viste meg en bildefortelling han hadde laget til barnebarna sine, samt at han hadde et blinkskudd av et fuglebilde. Jeg koblet de to inntrykkene sammen og er nå i gang med en fortelling om og for barnebarna der fugleverdenen i hagen spiller en hovedrolle. Foreløpig er det forbeholdt familien og andre i omgangskretsen å få innblikk i denne. Dermed blir det litt mindre aktivitet på bloggen. Skolehistorien tar en liten pause, men det dukker vel opp en og annen refleksjon om livet med parkinson. Og så blir det sannsynligvis noen fuglebilder, for det samler jeg på nå, for å skaffe passende rollefigurer til fortellingen.

Og London hadde også sine utgaver. Blant annet en haug med måker og bare litt færre ender i Hyde park. Her er noen:

Fugler i flukt er et fascinerende motiv. Og utfordrende. Kompaktkamera på frihånd har sine begrensninger. Men det er lov å prøve.

Ellers anbefales båttur til Greenwich og besøk på observatoriet ved 0-meridianen. Der du bl a kan se verdens viktigste oppfinnelse: H4- Harrisons ur nr 4, det første urverk som kunne vise nøyaktig tid til sjøs. Og dermed la grunnlaget for sikker navigasjon på åpent hav.