Julehilsen

- Vi har blitt dårlige til å skrive julekort.
- Blitt??
- Enda dårligere, da.
- Vi har gått kontinuerlig nedoverbakke fra julekortskrivningens Himmelbjerg.
- Mm - poetisk uttrykt du ..
- Ja, vi gjør så godt vi kan for å fremstå som kulturelle og intellektuelle.
- Og derfor skriver vi ikke julekort!
- Nei, det er Parkinsons skyld at vi har kutta ut de få korta  vi hadde ansvar for.
- Det kan du ikke si: Vi sitter timevis daglig på jobb og hjemme og skriver alt mulig. Vi er da i stand til å skrive et julekort!
- Joda. Men en av parkinsongreiene er at vi har bestemt oss for ikke å være pliktoppfyllende i saker vi mener er uviktige.
- Det er jo det jeg sier: Vi skriver ikke julekort fordi vi mener det ikke er viktig. Og grunnen til at det ikke er viktig, er at vi for et par år siden hørte en språkforsker som hadde studert nettopp julekort, og spesielt de masseproduserte utgavene. F eks den typen vi i mange år sendte til lærerskoleklassen vår. Sjangeren ble analysert og det ble funnet en masse typiske trekk. Som alle kunne belegges med eksempler fra vår klassejulebrev. Da følte vi oss skikkelig lite originale og lite intellektulle. Og det likte vi ikke. Avslørt som helt ordinære.
- Det kan vel hende vi faktisk er så ordinære at vi kutter julekort av latskap.
- Det er faktisk mulig..
- Men nå har vi bestemt at dette blogginnlegget skal bli vårt julekort. "To whom it may concern!!"
- Og vi følger sjangerkravene slik vi husker dem:

• Fortell om hyggelige ting i livet ditt. Ferieturer , bursda, nye barn(ebarn) er gode tema.
  - Fruen og vi feiret 60-årsdag for begge (28/5 og 1/7) og 40 års bryllupsdag (StHansaften)
  - Vi var på Gran Canaria i januar og oktober.

- I sommer var vi på hytta. Været var vekslende.
- Bortsett fra tre dager i Gøteborg. Da var det nydelig sommervær. Trivelig by

- Vi kjøpte oss speilreflekskamera. Brukt mye tid på foto siden. 

• Oppsummer sivilstand og avkom
  - IÅM (militær kode: intet å melde. Mye mer effektivt enn å komme fra en vaktrunde og si "Jeg så ikke noe mistenkelig.)
• Gi rapport om ev flyttinger
  - Sønnen har flyttet fra den ene sida av Skien til den andre. Kjøpte hus type husbank fra 60-tallet. Suveren plassutnyttelse sier arkitektsønnen
  - Datteren har kjøpt leilighet på Kalbakken i Oslo. 
• Årets julefeiring: Julaften oss og fruen alene. God ribbe og hyggelig selskap! 1. dag Sønn og barnebarn  på besøk. Lekte tampen brenner og mimelek, og spilte Kokkelimonke. I dag besøk av søster, svoger og bror. Onsdag skal vi besøke datteren i Oslo.
• Jobb: IÅM
• Da har vi dekket de viktigste JA- områdene. Så har vi noen VÆR-FORSIKTIG-områder:Det går an å nevne at jeg fremdeles har parkinsons sykdom, men NB ikke negativ vinkling. I den grad jeg synes det er trasig å ha parkinson, er det ikke noe for julebrevet.
  - Jeg lever greit med parkinsons sykdom.
• Politikk er vanskelig! Ikke presentere standpunkter som kan være kontroversielle for noen. Har du blitt valgt inn i kommunestyret, er det en gladnyhet. SVs dårlige valg (som opptar undertegnede sekretær i Porsgrunn SV mye) er derimot en ikke-sak.
• Utlendinger kan være litt OBS! OBS! Sønnens samboer har ikke norsk pass. Men i julebrevet er de viktigere å få med  at hun arbeider på kulturskolen.

• Så er det noen NEI-områder:
  - Eventuelle ikke-motoriske symptomer på parkinson (dvs psykiske / kognitive) sier vi ikke noe om, fordi psykiske lidelser fremdeles er tabubelagt. (vi har sagt noe om det tidligere; se
  - Økonomiske problem (har vi ikke)

- Les det vi har skrevet nå

- Ja?

- Hva ser du?

- Et sjangerkorrekt julebrev.
- Langt ifra!!

- Hva?? Vi har jo laina opp reglene og ..

- og ironisert

- nei nå er du .... eehh .. nå.. du mener ..

- Ikke sant? Du ser det nå? Reglene som forskeren fant sier kort og greit at julekort og brev er hyggelige og ikke problemorienterte. Ønsker vi oss julekort med masse problemer?

- Nei...

- Nei vi ønsker oss noe oppmuntrende. Noe hyggelig. Slik de vi har fått, er. Og så er vi nå på vei til å skrive at det er .. ja, jeg vet ikke hva det er, men ikke så intellektuelt, eller ..

- Nei, dette høres så dumt ut at ..

- At ... at .. Hva ville vi egentlig si i julebrevet?

- At det er veldig hyggelig å få julekort! Og så har vi litt dårlig samvittighet for at vi ikke har skrevet selv.

- Men det hjelper ikke å si sånn: enten gjør du noe med det, eller så får du stå for at du ikke gjør det.

- Ok. Men da prøver vi oss på en ærlig ment julehilsen, og  spesiell takk til de som har sendt brev og kort:

Ønsker alle en fortsatt god jul og et godt nytt år!  Vi har det bra. Se tekst over minus ironi. 

- Og dette står vi for?
- Her og nå gjør vi det. Så får vi se neste år hva vi har lært om å skrive julehilsener.
- Underforstått: Vi lover ingenting.
- Ikke annet enn at vi setter pris på de korta og breva vi får.
- Det gjør vi, ja
- Og nå tenner vi juletreet, som vi har pyntet selv. Riktignok det minste som noengang har stått i vår stue, men som vanlig blendende vakkert.
- Mens mildværet fortsetter og regnet plasker herlig ferdig måket ned. Kan det bli bedre?
- Drømmejul!

Min skolehistorie: Skien gymnas 2.

Jeg gikk på Skien gymnas fra august 67 til juni1970. På mange måter ble jeg meg i løpet av de tre årene. Forrige blogginnlegg prøvde å formidle litt av ML-påvirkningen.Nå et innlegg om Skien gymnas som skole. Snart. Men først en oppklaring av denne pessimistiske setningen fra det første innlegget:  "Jeg var skolelei. Flau fordi jeg hadde sviktet på områder jeg var vist tillit, og flau fordi jeg hadde sviktet en god lærer". 

1. Jeg var redaktør for skoleavisa Pultposten det andre året. Det var på mange måter lærerikt og morsomt, men endte med økonomisk katastrofe, da økonomisjefen (som gikk på "øket" i et annet skolebygg 15 min unna) plutselig hadde sluttet og tok med seg oversikten over alle annonsøravtaler til det siste nummeret. Jeg kunne og burde ha ordnet opp i det, men skyldte på han som forsvant.

2. Midt i det siste året, ble jeg tatt for omfattende skulk. Da jeg ble innkalt til rektor, sa jeg at lærerne åpenbart hadde sett gjennom fingrene med det, så de var medskyldige. På spørsmål om hvem det gjaldt, anga jeg to lærere, som hadde uttrykt forståelse for at jeg hadde det vanskelig etter at mora mi døde. En av disse var norsklæreren og klasseforstanderen min, som er en av de beste lærerne jeg har hatt.

Disse to sakene har medført mye selvransakelse. Og jeg tror jeg har klart å lære noe av dem. Om å ta ansvar, for meg selv og for folk rundt meg i mer og mindre nære relasjoner. Men jeg synes fremdeles dette er vanskelig å gå inn på. Så vi går videre: Skien gymnas 1967-70. Hva slags skole var det? Det var ikke en skole. Det var en samling av ulike lærere, med ulike undervisningsstiler og metoder.Men alle timene var tydelig lærerstyrt. . Ikke noe  "ansvar for egen læring", prosjektarbeid eller annet fjas. Men "lærerstyrt" kan være så mangt ettersom det er Førde, Andersen, Dahl Larsson, Clemetsen eller Kleive som styrte. Kleive styrte forresten ikke så mye i sangtimene i en svært selvbevisst gjeng  på den nystartede naturfaglinja - statuslinja på det tidspunktet Så vi spilte bondesjakk i stedet for å synge. Og pratet høylydt. Organist Kristoffer Kleive hadde lite å stille opp overfor dette ungdommelig (egentlig ufordragelige) overmotet. Han var utvilsom en dyktig musiker, og  sønnene  Iver og Audun, prominente skikkelser i dagens musikkliv, har sikkert lært mye av ham. Og overfor meg fikk han et avsluttende stikk, da jeg måtte be om attest for musikalitet og sangstemme, som skulle følge søknaden til lærerskolen. Siden han aldri hadde hørt meg synge, måtte jeg testes, og fikk denne attesten: "Jens Petter Berg har sangstemme."  Punktum. Lærerskolen godtok meg uten musikalitet. (Og jeg fulgte med i musikktimene der. Helt til vi kom til punkterte åttendedelsnoter. Da falt jeg av.) Vi var altså 30 av de mest ressurssterke elevene i en skole som gang på gang framstilles som det ypperste verden har sett; gymnaset der kunnskap og lærere nøt uinnskrenket respekt, som behandlet faget musikk og en dyktig lærer med suveren forakt. Fordi dette var kunnskap vi ikke trengte. Noen vil si at musikk faktisk ikke er et viktig fag, så det var forståelig at vi ikke tok det seriøst. Men situasjonen i engelsktimene var ikke langt unna.  . I tysk sov vi bare. Også fag med liten betydning for disse realistene, sier sikkert noen. Tja. Jeg har senere tatt et grunnfag i engelsk og har hatt mye glede av å undervise faget. Jeg hadde kommet lettere til det hvis jeg hadde lært noe engelsk på gymnaset. For ikke å snakke om i tysk, der jeg slet tungt i begynnelsen av årsenheten jeg tok der også. Og hvorfor fulgte vi med hele gjengen i fransktimene? Svaret er: Fransklæreren var engasjert og dyktig og hadde relativt  variert opplegg i timene. Engelsktimene gikk på en fast formel: først høre lekse. En leser en del av dagens læreboktekst høyt, oversetter den og får et par- tre spørsmål. Karakter i protokollen, og vedkommende kan la være å lese i fire, fem, seks uker, etter framdriften i høringene. En eller to til gjennom samme rutine. Så går vi gjennom ny lekse. Nå er det læreren som leser og oversetter. Tredje avdeling er å forklare noen grammatiske momenter.

Tysktimene husker jeg faktisk ikke hvordan foregikk, bare at det var fryktelig kjedelig, og at vi ikke gikk et skritt lenger i løpet av et år på gymnaset enn vi hadde vi hadde fått med oss i løpet av to år på ungdomsskolen.

Så min oppsummering er at det sagnomsuste gamle gymnaset i store deler av tida var et enormt gjesp, som vi lærte lite av. Derfor tror jeg ikke på slagordet "tilbake til fortiden" som enkelte dyrker i skoledebatten for tida. Det er selvfølgelig en mulig, og tildels nærliggende, tolkning av det jeg skriver, at problemet lå hos meg, og ikke på skolen. Jeg var ikke interessert og benyttet meg ikke av mulighetene.

Til en viss grad godtar jeg en slik påstand. Jeg hadde problemer med meg selv, på grunn av at moren min døde rett før jul det siste året på gymnaset, og jeg oppførte meg som en drittsekk overfor både familie og andre rundt meg, blant annet lærere. Så jeg var ikke noen enkel elev å forholde seg til.

- Men, du: Nå har vi skrevet dette mellom tjue og tretti ganger siden vi begynte i sommer. Hva skjer?

-  Traume.

- At det var?

- Vi har et traume som plager oss fremdeles fra den tida.

- Gi deg da! Vi hadde noen problemer da, men det er førti år siden! Og ikke akkurat noe vi grubler over til daglig. Og dessuten er dette en bok om våre skoleerfaringer, ikke familielivet vårt. Nå må vi bli ferdige!

- Enig i det siste, men du tar for lettvint på hva det har betydd for oss. Og dessuten handler det også om skole. Vi hadde problemer som gikk utover skolearbeidet. Fikk vi hjelp av skolen?

- Nei.

- Jo! Det vil si:  Ikke av skolen. Men til en viss grad av Marie Langeland, klasseforstanderen.

- Vel, vel. Klapp på skuldra og "jeg forstår at du har det vanskelig".

- Du skal ikke undervurdere betydningen av at hun faktisk så oss, og gav uttrykk for det.

- Ok! Du har sikkert noen gode poenger, men vi var tross alt enige om at dette skulle nevnes med få ord, og  ferdig med det! Nå foreslår jeg at vi setter et stort og tydelig punktum!!  her og går videre til å snakke om de gode lærerne.

- Hvem?

- De gode lærerne.

- Som er mer virkelige enn våre traumer?

- Faktisk.

- ----

- Mener du vi ikke hadde noen gode lærere?

- Vi mente det den gangen.

- Det gjorde vi. Men vi har lært og forstått en del etter det.

- Så lærerne i Skien er rehabilitert?

- Noen.

- Hm, ja, jeg er vel enig. Vi hadde to gode lærere.

- Tre!

- Tre? Da er jeg spent på. hvem du har som den tredje.

- Men du er sikker på at vi er enige om de to første?

- Ja. Langeland og Førde.

- Riktig.

- Men den tredje?

- Nå foreslår jeg at vi publiserer dette, så vi ikke faller for fristelsen til å omskrive igjen!

- Godt forslag! Det er ikke mange minuttene før du får lyst til å endre noe av det tullet du har sagt nå! Men kom med den tredje læreren først!

- Neste innlegg!

- Javel. Bare gjør deg interessant, du!

Mølen i sørvest kuling

Bølger og vind er fascinerende. Men tryggest å stå et stykke inne på land. Bildene er tatt dagen etter at to filmfolk gikk i havet under et forsøk på å fange dramatikken. Det er overveldende nå du står der, men kommer ikke gjennom i bilder uten videre. Synes selv noen av bildene mine er gode, men ingen har det lille ekstra. Jeg tror ikke det er nødvendig å risikere livet for å få det til, men du må bruke tid og være god.