I gamle dager (for 6-7 år siden, før jeg fikk Parkinson) tålte jeg relativt godt stressituasjoner som hadde med mye å gjøre, men lite tid. Andre typer stress strevde jeg mer med, men når tidspresset satte inn klarte jeg som regel å lage meg en rasjonell arbeidsliste i hodet (eller på en liten gul lapp), komprimere hvert ledd mest mulig, skyve alle andre tanker til siden og få det gjort. Men det var da, og ikke nå.
Onsdag denne uka hadde jeg ansvar for et møte om muntlig eksamen for rektorene på alle ungdomsskolene i seks kommuner. Etter lunsj dagen før skulle jeg forberede dette møtet: Gjøre ferdig Power Point manus, trykke det opp til deltakerne, bestille kaffe og mat, sjekke at den nye prosjektoren i møterommet er montert og virker. Et par telefoner om andre ting, og noen e-poster som må besvares kommer innimellom. Arbeidstida er til fire, og møtet er neste morgen. Klokka fem på fire tar jeg bærbar PC med meg til møterommet. Ny takmontert prosjektor. Fjernkontroll? Kan ikke se noen. Oj sann, kabelen fra prosjektor til PC er ikke koblet til der oppunder taket. Jeg klarer neppe det der oppunder taket uten ei gardintrapp! Særlig ikke med den skjelvingen i hendene som har satt inn nå! Høyre hand rister så jeg nesten ikke klarer å snakke i mobiltelefonen. Får så vidt ringt Rune på IT-avdelingen, som er grei som vanlig, og stikker oppom. Han hopper opp på et bord, fester kabelen og slår på prosjektoren. Først ikke noe bilde. Omstart PC. Jeg klarer så vidt å taste inn passordet mitt med en fremdeles vilt ristende hand. (Til vanlig har jeg ikke synlig skjelving.) Bilde kommer. Først på hodet, men Rune trykker og ordner der oppe under taket og ti over fire er alt i orden. Kroppen faller til ro igjen, og jeg kan bare konstatere igjen at min evne til å tåle stress er særdeles manglende. Til og med i en såpass hverdagslig situasjon. Sånn er Parkinson veldig upraktisk i en jobb der det er uunngåelig å havne i tidspress av og til.
Fikk et annet eksempel å vise til torsdag da jeg hadde arrangementsansvar for et kurs for lærere. Kurset begynner klokka ett, og jeg ankommer kurslokalet tjue minutter før. Stengt dør. ”Vi er tilbake kl 14.00. Ring tlf … hvis det er noe viktig.” Skjelvinga på handa er straks tilbake, og det er vanskelig å holde telefonen stille.
- Ja, hei, jeg står her ved en stengt dør og venter på 35 kursdeltakere.
- Å pokker, det var i dag det, ja. Eh, ok.. Vi hiver oss i en bil her. Fra Langangen. 10 minutter. Hei.
Onsdag denne uka hadde jeg ansvar for et møte om muntlig eksamen for rektorene på alle ungdomsskolene i seks kommuner. Etter lunsj dagen før skulle jeg forberede dette møtet: Gjøre ferdig Power Point manus, trykke det opp til deltakerne, bestille kaffe og mat, sjekke at den nye prosjektoren i møterommet er montert og virker. Et par telefoner om andre ting, og noen e-poster som må besvares kommer innimellom. Arbeidstida er til fire, og møtet er neste morgen. Klokka fem på fire tar jeg bærbar PC med meg til møterommet. Ny takmontert prosjektor. Fjernkontroll? Kan ikke se noen. Oj sann, kabelen fra prosjektor til PC er ikke koblet til der oppunder taket. Jeg klarer neppe det der oppunder taket uten ei gardintrapp! Særlig ikke med den skjelvingen i hendene som har satt inn nå! Høyre hand rister så jeg nesten ikke klarer å snakke i mobiltelefonen. Får så vidt ringt Rune på IT-avdelingen, som er grei som vanlig, og stikker oppom. Han hopper opp på et bord, fester kabelen og slår på prosjektoren. Først ikke noe bilde. Omstart PC. Jeg klarer så vidt å taste inn passordet mitt med en fremdeles vilt ristende hand. (Til vanlig har jeg ikke synlig skjelving.) Bilde kommer. Først på hodet, men Rune trykker og ordner der oppe under taket og ti over fire er alt i orden. Kroppen faller til ro igjen, og jeg kan bare konstatere igjen at min evne til å tåle stress er særdeles manglende. Til og med i en såpass hverdagslig situasjon. Sånn er Parkinson veldig upraktisk i en jobb der det er uunngåelig å havne i tidspress av og til.
Fikk et annet eksempel å vise til torsdag da jeg hadde arrangementsansvar for et kurs for lærere. Kurset begynner klokka ett, og jeg ankommer kurslokalet tjue minutter før. Stengt dør. ”Vi er tilbake kl 14.00. Ring tlf … hvis det er noe viktig.” Skjelvinga på handa er straks tilbake, og det er vanskelig å holde telefonen stille.
- Ja, hei, jeg står her ved en stengt dør og venter på 35 kursdeltakere.
- Å pokker, det var i dag det, ja. Eh, ok.. Vi hiver oss i en bil her. Fra Langangen. 10 minutter. Hei.
10 minutter? 15-20 tenker jeg, og stabler papir og pappkrus på bakken. Foreleseren og første kursdeltaker kommer. Etter 5 minutter dukker det opp et forvirret fjes i døra:
- Skal dere inn?
- Ja, vi skal ha kurs her.
- Kurs? Altså jeg har kjøretime om nå egentlig. Eh, kurs? Klokka?
- Ett
- Ett?
Etterhvert ser jeg forvirringen fortape seg litt og vi får komme inn. Han som skal ha kjøretime begynner å bære bord. Jeg prøver å hjelpe til, men er så stressa og klønete, at han ser medlidende på meg og sier: "Tror ikke dette er så bra for ryggen din. Du behøver ikke..." Jeg begynner å dele ut deltakermanus. Riste, rasle.
Klokka ti over ett står jeg på skjelvende bein, og unnskylder den rotete starten og "håper det blir et bra kurs likevel". Og tenker at det er virkelig upraktisk å ha så lav stresstoleranse.
MEN: Det fins fordeler med dette også:
- Hvis du har en sjef med forståelse for problemet, kan du unngå en del kjedelig arrangementsansvar. "Jeg er så innmari klønete med sånne ting."
- Folk ser problemet ditt, og hvis du er åpen om det selv, er folk veldig hjelpsomme. Og det kan bli mye hyggelig sykeprat også. Alle kjenner noen, eller har selv liknende problemer, eller i alle fall noe sykt! Det er som å snakke om dyr med barn (spør en lærer hvis du ikke skjønte sammenhengen.)
- Du blir en reser til å planlegge - for å unngå stressituasjoner!
Å som jeg kjenner meg igjen! Det var etter hvert manglende stresstoleranse som gjorde at jeg til slutt ikke greide jobben i skolen mer. Men når det er sagt, hadde jeg, når det kom så langt, jobbet 40 år i barneskolen. Da må en jo være fornøyd. Selv om jeg hadde trodd at jeg skulle holde på i alle fall et år til. Håper du har forståelsesfull ledelse og gode kolleger ved din skole. Jeg hadde heldigvis gode kolleger.....Stå på!!!
SvarSlettJeg jobber som veileder i kommunen, og ikke på en skole. Heldigvis må jeg si sånn som situasjonen er. Tror faktisk ikke jeg ville klart kravet til tempo, energi og nærvær, som arbeid med barn og unge krever. Arbeidet som byråkrat kan være krevende nok på sin måte, men det er utvilsomt lettere å tilpasse: Du kan sette ned tempoet innimellom og heller kompensere med å jobbe litt lenger. Og du kan se ut av vinduet og la tankene fly litt, når konsentrasjonen svikter.
SvarSlettOg forståelsesfull ledelse og gode kolleger har jeg. Det er nok en forutsetning uansett type jobb.
Hei Jens Petter! Kommer hit på anbefaling fra søstra mi :-)
SvarSlettHar nettop får diagnosen Parkinsonisme, så jeg har lite erfaring men kjenner meg igjen. At det finnes sånne som er åpen på det og deler av erfaringer, hjelper oss andre i stort monn!
Hos meg begynner medisineringen å virke og dermed symptomene å dempes. Ikke desto mindre, er en av utfordringene å håndtere stressede situasjoner. For meg virker det godt å: 1) Roe meg ned og puste gjennom nesa og 2) være åpen på at jeg har Parkinson.
For meg slår det til også med stramming i stemmebåndet når jeg får lampefeber, f.eks. når jeg gjesteforeleser på BI. Da konsentrerer jeg meg mer om stoffet og det blir mindre "jøgling" og for studentene kan det sikkert være like greit.
RennyBA's Terella
Hei
SvarSlettJeg vil sterkt anbefale dere å melde dere inn i Parkinsonforbundet. Jeg er 34 år, og har diagnosen Parkinson. Har deltatt på arbeidseminar og familieseminar, noe som har gitt meg mye i forhold til rettigheter ved kronisk sykdom. Det har også vært fint å treffe andre i samme "båt". Tror også det er viktig å være åpen om sykdommen, husk når en blir syk rammes hele familien.
Kjetil E
Flott at bloggen min kan bli et forum for utveksling av erfaringer. Har også oppdaget FORUM på Parkinson.no som et ok sted å kommunisere med andre. Å være åpen om sykdommen er helt avgjørende for meg. Problemene synes rett og slett mindre når de kommer ut i friluft.
SvarSlettMetoder for å roe seg ned i stressituasjoner finnnes det sikkert mange av, og jeg tar gjerne imot flere tips. Pust er viktig. Jeg lærte en del om mental trening av en psykolog en gang og har hatt mye nytte av det. Innholdet er veldig forenklet: I forkant av en stressituasjon: Sitt eller ligg, spenn og avspenn en og en muskelgruppe fra bena til ansiktet, drøm deg til et rolig fantasilandskap, der du setter deg ned og blir tilskuer til den kommende stressituasjonen. La oppdraget eller hva det er, gå sin gang på den måten du aller mest håper på. Det virker.
Men for å roe seg ned i forhold til tidspress, er nok pust veldig viktig.