Upraktisk med Parkinson 2

Jeg rusler av gårde i mildt og vakkert septembervær. Tankene mine sier "lett og ledig slentrende gatelangs". Men så: Hva f.. er dette? Jeg ser plutselig mitt eget speilbilde i et vindu, og det er jo ikke meg. Det er en stavrende karikatur av en olding, krokrygget og sein og stiv i ganglaget. Ikke rart alle de pene damene ser rett gjennom meg. Hjernen min er frekk nok til å leke med illusjonen i tenkedelen, sende feilkoda meldinger til musklene og svare med synsinntrykket: "Kødda!" Litt av en følgesvenn! Men rett skal være rett: Som regel er tankene realistiske. Jeg føler meg som den kløna jeg er. Og det er ikke særlig praktisk å være klønete.

MEN: Når vi skal male uthuset (jeg hater å male), sier jeg til fruen (som er en reser til å maler): - Det er vel nesten ikke vits i at jeg maler noe. Du bruker vel lengre tid på å rydde opp i sølet mitt enn å ta det lille ekstra jeg måtte rekke over?
- Ja, da. Gjør noe annet du.
- Tror jeg tar avisa i solveggen, jeg.
- Ja, gjør det du. Det er godt for deg å hvile litt. Skal jeg skjære opp noen melonbiter til deg?
- Ja, takk! (Kløne med kniven vettu!!)
Og det er mange kjedelige ting, som kløner ikke kan bidra så mye til. Og det er mange interessante og morsomme ting man kan gjøre i stedet! F eks klippe gras. Det er så enkelt at man kan drømme seg bort. Og tankene funker. Og de gamle bildene er der! Å jada..