Hjelp

-  Kan det være feil å tilby folk hjelp?
- Selvfølgelig. Hvorfor spør du?
- Når er det feil?
- Når de ikke vil ha den.
- Hvordan vet man om de vil eller ikke?
- Gjennom sosiale antenner og menneskekunnskap.

- Jaha... og fruens sosiale antenner er vi enige om er ekstremt velutviklet?
- Mmmjaaa... jeg lurer på om hun har en liten defekt i den ene føleren som registrerer hjelpebehov. Den står i kontinuerlig  alarmberedskap.
- Og slår ut i hytt og pine?
- Nettopp.
- Men skader det? Folk sier jo bare "ja, tusen takk, men det er ikke nødvendig".
- Og inni seg sier de: "Hvem tror hun at hun er. Dette klarere vi  like godt selv."   "Innbilske merr," legger de til for å  komme skillelig ovenpå.
- Men på den andre sida: Etter oss står det noen sosiale møter der folk sier til  seg selv: "Den blærete drittsekken, kunne jammen ha hjulpet meg litt."
- Mulig det. Men hvorfor har vi denne samtalen?
- Fordi som parkinsonpasienter er vi avhengige av hjelp innimellom, og det syns på oss. Når skal du si ja, takk?
- Er det ikke bare å si ja til alt da?
- Selvsagt ikke. Skal vi la alle som ønsker det, ordne opp med båten for oss?
- Nei, båten må vi klare selv.
- Og når vi snekrer, må ingen blande seg.
- Ok, ok. Men er det noe  problem?
- Nja.. Jeg tenker på disse stakkars sykepleierne som skrev i forumet på parkinson.no, og og lurte på hva slags "stell" vi parkinsonister følte behov for
- "Stell", ja. Det var en velvalgt nedlatenhet.
- Nei, nei.. Det er jo tydelig at de gjør dette med et empatisk utgangspunkt. De vil ha råd direkte fra dem det gjelder. Og "stell" er kanskje sykepleierterminologi..
- Nei, de er arrogante, fordi de ikke har tenkt seg om .. men klart: De har sikkert en god intensjon.
- Helt klart. Og den skyllebøtta de fikk, var ufin.
- Spurv med kanon.
- Samtidig er det forståelig.
- Ja ha?
- Det er ubehagelig å føle at en ikke klarer seg selv lenger. "Stell" er en påminnelse om at det kan være dit vi er på vei.
- Jo, men det bør ikke være noen nyhet etter fem år med parkinson.
- Ubehagelig likevel.
- Det er faktisk ubehagelig å ha parkinson.
- Så da er det bare å lasse på??
- Nei, men det nytter ikke å være veldig hårsår.
- Jeg er for minst mulig ubehag.
- Så da registrerer du nøye alt ubehag for å vite hvor uheldig du er?
- Ikke i det hele tatt. Men gitt at det er noe vi kan påvirke, så vil jeg heller leve behagelig enn ikke.
- Og unødige påminnelser om mulig framtidig hjelpebehov skaper ikke behag?
- Faktisk ikke.
- Nei, du har vel et poeng der ..  .. Kanskje vi skal lage noen regler? For å bevisstgjøre oss selv mener jeg. Hva slags hjelp ønsker vi?
- Det er vel forskjell på hvem vi snakker om, da? Er det profesjonelle aktører? Fruen? Familie ellers? Jobbkolleger? Venner? Bekjente? Fremmede på gata?
- Jeg tenkte mest på de to siste, tror jeg. Folk som ikke kjenner oss godt, som i en eller annen situasjon ser eller tror at vi trenger hjelp.
- Ok. Regel nummer 1: Ikke dra meg i armen.
- Dra i armen? Når er vi utsatt for det?
- Enkelte ganger når folk skal hjelpe oss i ulendt terreng, tar de tak og drar i vei, så vi mister all kontroll.
- På den måten, ja ... Det er som vi selv har lært om å hjelpe gamle damer over gata. La dem støtte seg på armen din, og så følger du etter der de vil.
- Sånn vil vi også ha det, ja. Beholde kontrollen. Men hva tenker vi om å bli tilbudt plass på bussen og sånt?
- Der har jeg havnet på "ja til alt". Hvis folk ser tegn på at vi trenger en sitteplass, så er det fordi vi gjør det.
- Bli servert i selskaper og ulike sosiale sammenhenger? Folk tilbyr å ta med det ene og det andre for deg på kafeer og restauranter.
- Ambivalent! Lett å si ja til sånt, men delvis er det bare latskap. Vi synes det er greit å sitte på rumpa og slippe å gjøre noe.
- Noen bonuser må vi ta med!
- Men kanskje vi taper på det i lengda. På et tidspunkt blir vi redd for å gå på kafe, for vi tror ikke vi kan hente en kaffekopp selv.
- Gi deg da! Vi blir ikke servert hele tida. Vi kan bære  en kopp kaffe!
- Ok da. Ja til å bli servert. Og ja til hjelp med alt som har med rydding, vasking osv å gjøre!
- Fordi?
- Vi får vondt i ryggen av det.
- Men det gjør vi ved snekkerbenken også. Der skal vi ikke ha hjelp.
- Riktig. Vi var jo enige om at vi tar imot hjelp til det vi ikke liker. Og det vi liker å gjøre, gjennomfører vi med vond rygg og alt som hører til.
- Vi er litt på kanten her.
- På kanten til?
- Å bruke sykdommen på en utidig måte. Oppnå fordeler.
- Du overdriver. Det er jo bare fruen som blir utsatt for det så det monner.
- Og fruen gjelds ikke?
- Jo, i høyeste grad!
- Men??
- Hun tilbyr seg hele tida. Det er denne hjelpebehovføleren som slår ut hele tida...
- Kjekt for oss i grunnen.
- Og vi blir aldri sure for å bli tilbudt hjelp med vask, rydding, matlaging, plenklipping, snømåking, grøftegraving ...
- Nei, ikke ta hele regla på en gang da! Vi har da litt fintfølelse igjen!!
- Ja?
- Eller?
- Vi kan jo ta det opp..
- .. og bli overbevist om at hun gjerne vil hjelpe, og det går helt fint!! ?? ..... Ja, la oss gjøre det.
- Og oppsummert er hjelpereglene ...

• ikke dra i armen
• ja, til å sitte på bussen
• ja, til å bli servert
• ja, til hjelp med alt som er kjedelig
• ingen innblanding i båtbruk

- Kjempebra!