Min skolehistorie

Det har blitt lite om skole i bloggen min i det siste. Det er flere grunner. Temaet er en blanding av det private og det profesjonelle, som jeg ikke alltid er komfortabel med. Jeg har ikke undervist siden 1997. Selv om jeg etterpå har lest pedagogisk teori, skoledebatt og snakket mye med lærere både i jobb og privat, så har jeg ikke klasseromshåndverket inne lenger. Jeg kan ikke si at ting skal gjøres sånn eller sånn. Det er ikke diskvalifiserende for å si noe om norsk skole, men føles som en hemsko. Videre har jeg tenkt at dette snakket om "koseskole" burde jeg kommentere. Men det føles dumt. Ingen er jo for "koseskole". Disse tankene surret rundt i hodet mitt mens jeg varmet opp på tredemølla i fysioterapien en mandag morgen, og som det skjer noen ganger mens beina går: Løsningen sto der: Jeg skriver MIN SKOLEHISTORIE.
Med trykk på begge ord. Jeg skal skrive min egen skolehistorie som sønn av lærerforeldre, med oppvekst i et skolebygg, egen lærerutdanning og praksis og arbeid som tillitsvalgt med skolepolitikk og pedagogikk som arbeidsfelt, fram til dagens jobb som pedagogisk veileder. Og jeg skal plassere mine egne erfaringer inn i norsk skolehistorie i perioden 1951 - 2011 (siden jeg ikke regner med å bli ferdig på denne siden av jul.) Om det har interesse for andre, får tida vise. Om det har interesse for meg selv? Er jeg overbevist om. Vil jeg klare å fullføre? Får også tida vise. Jeg begynner.

MIN SKOLEHISTORIE
Sommeren 1970 var jeg og fruen, som da hadde hatt fast følge i to år (40 års bryllupsdag neste år! Ingen kommentar.), på haiketur i England og Skottland. En tur som var morsom og lærerik på mange måter. Vi lærte å drikke skotsk whisky og øl så veinettet i den lille landsbyen slo krøll på seg når vi ruslet hjem til teltet etterpå. Vi lærte om de kulturelle forskjellene mellom Skottland og England, sånn at vi kunne le av vitser om stive og formelle engelskmenn. Og vi lærte engelsk. Å lære språk ved å være der, er en underutnyttet metode. Og mens vi brukte juliukene på britiske veier og puber, dumpet det inn brev hos familiene våre hjemme: Vi hadde begge fått plass på lærerutdanningen på Notodden. Det var forhåndsavtalt at brevene skulle åpnes og plassene godtas. Men hvorfor i all verden ville vi bli lærere? Noe sterkt kall var det ikke for noen av oss. Jeg for min del hadde bak meg et svært lite ærerikt siste år på Skien gymnas. (Det er ikke trykkfeil, jeg mener ærerikt selv om det godt kunne stått lærerikt også.) Jeg var skolelei. Flau fordi jeg hadde sviktet på områder jeg var vist tillit, og flau fordi jeg hadde sviktet en god lærer. Og med mye Marx og Mao i hodet. Åtte måneder tidligere døde moren min av kreft, og faren min hadde ikke noe godt øyeblikk da han i februar ble konfrontert med at sønnen hadde et omfattende skulk bak seg, delvis med falske underskrifter og mammas sykdom som begrunnelse. Hva er det her som peker fram mot lærerutdanning som yrkesvalg? Svært lite. Det var ikke ønsket til hverken mamma eller pappa. De snakket stadig om ingeniør- eller annen høyere utdannelse. Som hadde vært pappas drøm om egen utdanning, da han som eldstegutt med to yngre søstre fikk utdanning utover realskolen av sine ikke spesielt rike småbrukerforeldre i Elverum. Den lokale lærerskolen klarte de, men ikke universitetsstudier. Så pappa hadde andre drømmer for sin eldste sønn. Som ikke vurderte penger som noe aktuelt tema i forbindelse med utdanningen. Annet enn at ett av argumentene for å ta lærerutdanning var at det sammenliknet med ingeniør og annen høyere utdanning var en relativt rask vei til å skaffe seg en lønn å leve av. Jeg vurderte den gangen å søke en jobb for å gjøre noe annet enn skole. Men med en ytterst middelmådig artium visste jeg at ikke alle veier sto åpne for meg (noe jeg var overbevist om at jeg ville hatt med litt arbeidsinnsats), og valgte å si ja da jeg kom inn på Notodden. Så dermed reiste jeg til byen med gnisten i august 1970 for å lære å bli lærer. Og min viktigste overbevisning var at en skole av den typen jeg hadde vært gjennom de siste tre årene ville jeg motarbeide. Og det har jeg gjort fram til i dag. Og kommer til å fortsette med det. Ulikt ganske mange som framholder nettopp etterkrigstidas gymnas fram til forfallet begynte på 70-tallet, som det ypperste norsk skolevesen har frambrakt. Men jeg ser også at kunnskapsforakten som ligger i mange strømninger jeg har beveget meg i nærheten av, har brakt oss i et uføre: Norsk skole i dag baserer seg for lite på kunnskap og for mye på velvilje og håp. Og det er ikke bra. Men spar meg for gamlegymnaset som alternativ. Phøy!!!