Psykisk 2: Tenker bare på en ting

Jeg har skrevet meg rundt og inn i temaet endringer av psykiske egenskaper og evner, som (kanskje) kan relateres til parkinsons sykdom. Denne gangen om at jeg tenker bare på en ting.


- Hallo!! Hopper vi rett i det intime her? Har vi nevnt de for fruen? Det kan jo..
- Ikke skap deg! Du vet godt at innlegget ikke skal handle om sex. Det er vel en stund siden en ting var ensbetydende med å tenke sex?
 
- Ingen kommentar! Men assosiasjonen til temaet finnes jo tydeligvis hos oss også. Men det er vel ikke parkinsonbetinget..
- Nei. Og derfor ikke tema for oss. 
- Vi skal vel ikke være så definitive. Har vi prøvd å google "parkinson jokes" noen gang? 
- Ja? Vi har prøvd det. Og de som vil, kan prøve. (Kan gjøres her.) Det er jo uansett på sida av vårt tema. 
- Som er veeeldig seriøst, ikke sant?
- Jo, i dag er det seriøst.
- Hvorfor driver vi og pjatter sånn da?
- Ja, du sier noe....


Jeg skal nærme meg et område som jeg ser litt alvorlig på i øyeblikket når det gjelder psykiske symptomer i sammenheng med parkinson: Når jeg holder på med en oppgave, så er det ikke plass til mer enn denne saken i hodet mitt. Som en smal lysstråle i mørket. Alt utafor lyskjeglen er usynlig. Det er ikke helt nytt for meg, for jeg har alltid  kunnet konsentrerer meg fullstendig om en hovedoppgave, og glemme andre ting. Det være seg i min egen periferi (f eks at noe sier det det er lenge siden jeg har spist e l), eller fra omgivelsene. Kan godt jobbe med masse liv rundt meg. Kobler det ut.  Men jeg har hatt grenser. Jeg har kunnet stille opp noen oppgaver for dagen, og lage huskelapper i hodet: Smøre mat kl xx, handle kl xx, ringe xxx kl xx osv. Om ting ikke alltid skjedde på akkurat rett tidspunkt, så dukket de opp før eller senere og ble stort sett gjort. Mulig fruen vil bestride dette som skjønnmaling, men hun er enig i at ting er adskillig verre nå. Typisk samtale oss imellom:
Fruen: Maten er ferdig om 5 minutter. Fikk forresten melding om at barnebarna ... bla bla
Jeg:     Ja. Skal bare...
F:        (7 minutter senere): Maten er på bordet!
J:         Ja.
F:        (2 minutter senere): Nå må du komme!! 
J:         Ok (Setter meg ved middagsbordet) Mmm. Ser deilig ut. Hva slags fisk er det?
F:        Sei. Som jeg sa i morges.
J:        Å ja.
F:       Men hva skal vi si til barnebarna?
J:        Si? Når? Hva ..?
F:       Jeg sa jo at de spurte om bla bla ..
J:        Har ikke jeg hørt noe om.
F:       Jeg nevnte det for 10 minutter siden.
J:        Hm. Deilig fisk. En gang til: Hva var det de ville egentlig?

På jobben er det alltid en del oppgaver gående. Møter i løpet av dagen. Ta kontakt med folk. Bestille. Sjekke. Skrive sak. Forberede noe du skal snakke om i neste uke. Frister i løpet av dagen, i morgen,  uka, før årsskiftet, i januar neste år (dvs må straks lagres med påminnelse der jeg kommer til å leite etter det). Er ikke alltid jeg har alt dette krystallklart for meg. Det kan hende at jeg går til lunsj og tenker: Etterpå må jeg ordne sånn og sånn til møtet i morgen, og så bør jeg sjekke sånn og sånn for kurset neste uke, og egentlig bør jeg vel ta kontakt med .... Og kommer tilbake fra lunsj, ser på e-posten som jeg alltid gjør som første punkt ved skrivebordet, og finner en melding med spørsmål om jeg kan finne ut sånn og sånn og lage en liten sak om det. Ok. Jeg husker fremdeles at jeg skal ordne til møtet i morgen, og også kurset, men det er vel greit å sjekke at jeg har det gamle manuset som spørsmålet baserte seg på, og kanskje lage en liten ramme for den jobben, tenke litt tidsbruk osv. Og neste gang jeg bryte overflaten, er klokka halv fire, dvs 1,5 timer etter min egentlige arbeidstidsslutt som 50% ufør og 30 minutter før jeg synes jeg må avslutte og litt etter at jeg ble såpass sliten at jeg burde fulgt mitt eget utmerkede råd om å spasere en runde rundt kvartalet. Men, så dukker selvfølgelig de andre fristene opp i hodet, og lett panikkpreget går jeg i gang med dem.
- Selvfølgelig sier du? Er det en selvfølge at alle slike frister og ting som skal ordnes, bare "dukker opp?
- Så lenge vi har det på huskelappen vår så?
- Hvilken av dem?
- Den akutte.
- Og det er ?
- Den lille blokka med linjer.
- Ikke gul lapp?
- Nei det er til telefonnummer, adresser, navn  og alt sånt som vi trenger i en kort periode.
- Og linjert spiralblokk i A5-format er til?
- Ideer, skisser, når vi noterer noe mens vi sitter i telefon, kladd når vi trenger det.
- Og spiralblokk A4-format. 
- Den er i ferd med å bli faset ut. Var arkivet vårt i forrige liv som tillitsvalgt  med koffert som nærmeste bosted.
- Da er det bare innbundet notatbok, modell Utdanningsforbundet, igjen.
- Livbøye. Etter å ha sett så mange samvittighetsfulle kvinner notere og notere i slike bøker, tror jeg det må ha avleiret seg noe der som pusher ansvarlighet. Men har ikke helt funnet det ennå.
- Og hvor mye av dette dobbeltkjører vi på PCen?
- La oss ikke bli depressive nå!
- Men du: Les det vi har skrevet nå. Er det ikke kjent på en måte. Dette er beskrevet av flere, uten at det er stemplet som sykt, er det ikke? Var ikke Knausgård litt der for eksempel?
- Jo, men han har et kall som kunstner. Da gjelder ikke vanlige samværsregler.
- Ikke? Så hvis det vi drev med var kunst, så var det ikke sykt å være så enspora?
- Nei. Men vi er jo ikke kunstnere.


Hva skjer når diverse huskelapper ikke er nok til å holde orden på oppgavene på jobb? Da må jeg slutte å jobbe. Hva skjer da? Det er noe av det jeg frykter. Jeg passer til å jobbe. Greit å være på 50 % som jeg er nå. Har godtatt at karrieren ikke går lenger enn hit, og at det er klare begrensninger på kapasiteten. Men jeg jobber og gudskjelov er det av og til noen som gir uttrykk for at de setter pris på det jeg gjør. Har ikke lyst til å slutte fordi hodet blir ensporet og tenker bare på en ting. Av gangen.