Psykisk 1: Rastløs

Jeg konkluderte 6. september en serie innlegg om psykiske virkninger av parkinson med at "vi skal snakke konkret og uten å overdramatisere om de, tross alt små problemene, vi har. "  Det er lett å grave seg ned i negative tankebaner om dette. Nettopp derfor tror jeg det er viktig å gjøre det dagligdags og snakke om hvordan det indre livet endrer seg uten nødvendigvis å gå inn på de aller skumleste områdene. Ikke med en gang i alle fall.



- Er det riktig å si at vi har endret oss psykisk etter at vi fikk parkinson?
- Ja.
- Er det direkte resultater av sykdommen?
- Ikke alt, men kanskje noe.
- Har vi blitt en annen person?
- Nei, vi sitter med de samme ressursene og problemene som før. I store trekk.
- Men i små trekk?
- Har vi forandret oss.
- Blitt dummere?
- Vet ikke. Smart / dum er ikke så interessant foreløpig. Vi er på et litt annet plan. 
- Ikke bli tåkete, nå! Konkret!
- Og uten å dramatisere! Å fokusere på "å bli dum" er en dramatisering fordi det er det vi frykter mest.


Det ikke alltid lett å vite om endringer som har skjedd de siste årene

1. er direkte konsekvenser av de fysisk / kjemiske effektene av parkinsons sykdom
2. er bivirkninger av medisiner
3. kommer av min måte å tenke om sykdom  på
4. er normal personlighetsutvikling / aldersrelatert 

Og kanskje er det ikke så viktig, kan du si, men det er også slik at hvis jeg vet årsaken til endringene, kan det si meg noe om mulighetene mine til å bekjempe dem. Hvis det er viktig.Sykdomsrelatert: Kan jeg trene eller behandle det bort? Medisinrelatert: Kan jeg endre medisin / dose?  Tankene mine har jeg påvirkningskraft på. Og å være normal, gir trygghet, selv om vi snakker om å være glemsk. (Dette bare som litt ekstra forklaring på at jeg gir meg inn på noe som uten en sykdom å skylde på - og muligens med den også - blir ekstremt selvopptatt. Og svært lite mandig, for å bruke et fremmedord i min ordbok. Skårer ikke mange poeng på machoskalaen vet jeg, men ambisjonene er ikke skyhøye heller. Men det er nok ikke tilfeldig at kvinnene er i flertall blant dem som har kommentert psykopratet mitt.) 


Men endelig til saken: Psykisk 1: Jeg har blitt rastløs.
En av mine yndlingssysler tidligere var å ligge på sofaen og lese. Bøker, aviser, tidsskrifter, tegneserier osv. Mest skjønnlitteratur. Det er jeg ikke god til lenger. Jeg leser litt. (Knausgård i sommer.) Men det går sent. Jeg leser i 15-30 minutter. Så sier det stopp. Noen ganger er det vonde eller urolige muskler som er grunnen. Men andre ganger er det en eller annen mekanisme i hodet mitt, som er ny for meg: tikketikketikketikkeikkeikkeliggeliggehvaskjerahvskjerahva... Det er ikke så lett å få fram i bokstaver, for det er ikke ord. Det er ikke egentlig uro. Det er en slags energi. Men diffus. ..ikkeliggeliggeikkegjøreståoppskjerenoellerskjerenoeller... Svakt enerverende, men også stimulerende. Lyst til å sjekke noe på dataen? Snekre? Gå en tur? Ta noen bilder  ... komigangkomigangvivivigjørkjørhvaskjera...
Så står jeg opp og gjør ett eller annet. Så kan jeg lese litt siden.
Jeg har vært god til å sove. Lenge når det er mulig. Det er jeg ikke god til lenger. Fremdeles god til å sovne når jeg legger hodet på puta. Men ikke sove lenge. Er ikke plaget av mangel på søvn.  Men mens jeg for få år siden godt kunne sove 10 timer i helga hvis det ikke var noe spesielt som skjedde, våkner jeg nå vanligvis mellom seks og sju / åtte og føler meg forsåvidt avslappet og grei, men så er det dette ...tikketikkeikkeikkemeremereliggeliggetikketikkevåknevåkne... Og så er vi i gang. Opp med seg og i gang med dagen. 
- Kaller vi dette et problem?? Det høres jo ut som en stor fordel. Får gjort mye mer, og snekring gir vel litt poeng på machokontoen også?
- Nei, vi kaller det ikke et problem. Vi beskriver det bare som en psykisk enndring, som kanskje er relatert til sykdommen. Og som kan utvikle seg til et problem hvis rastløsheten utvikler seg, og konsentrasjonsspennet blir veldig lite.
- Men ...
- Nei, det må ikke gå den veien. Vi bare noterer muligheten. Og vi kan vel konkludere med at vi savner lesestundene, med full fordypning i en time?
- Ja.
- Og at vi gjerne trener litt på å ligge på sofaen og lese?
- Javisst. Tror du et lite glass akevitt hjelper?
- Ja jeg tror det. Men alle ekspertrådspalter i avisene sier motsatt. Hvem stoler vi mest på?
- Oss selv!