Tabuprat 4: Alvorsprat

Har nå brukt tre innlegg på å snakke rundt temaet kognitiv svekkelse / psykiske problem / å bli rørete som parkinsonsymptom. Og hva finner jeg ut? Jo:


Konklusjon 1: Jeg er redd
Jeg har problemer med å snakke om det. Det framstår som skremmende framtidsutsikter, og jeg vil helst se en annen vei.
Jeg er redd for det som kan komme: Ikke klare seg selv. Avhengig av andre. Framstå som dum. (Det er et dumt utsagn, men det er sånn jeg føler det. Jeg har høyere ambisjoner for funksjonsnivået i hodet enn i kroppen, og det føles truende å kunne ende opp som dum.)

- Men det er jo noe annet å være dement for eksempel  enn å være dum.

- Javel. Det er bare i ord, spør du meg. I praksis blir du behandlet som dum!!

- Hm ..

Og jeg er redd for å snakke om dette nå, for bare snakket kan være med på å plassere meg i kategorien "svak". Og er du svak, er du i beste fall uinteressant. I verste fall foraktelig.

Konklusjon 2: De andre er også redde

Det gjelder ikke bare meg. Svært mange synes det er vanskelig å snakke om problemer som sitter i hodet. Kjell Magne Bondevik har stått fram med sin depressive reaksjon, og Jan Henry T "No fish" Olsen har gitt ut bok om livet med Alzheimer. Ære være dem og måtte det bli flere, for spøkelsene er der ennå. Folk spør ofte "hvordan går det med deg", og mener med meg og parkinson. Jeg svarer "det går bra, men kroppen er litt stiv / har ofte krampe i tærne" eller andre fysiske plager. Jeg sier ikke "det går bra, men hjernen er litt sløv / har ofte konsentrasjonsproblemer" eller noe annet som har med psykiske plager å gjøre. Det er ikke god folkeskikk å slenge psykiske plager i fjeset på folk som svar på en høflighetsfrase. Vondter er greit, men ikke psykoplager.

Konklusjon 3: Snakk konkret

Det er mye verre å si til fruen "Du er dum!" enn "Du er dårlig til å kaste!"

- Men nå er vi ikke helt i balanse her tror jeg.
- Å? 
- De to utsagnene er ikke bare forskjellige i tema, men også i konkretiseringsnivå.
- Og da?
- Det er alltid verre å få generell kritikk enn spesiell. Generell: Innbefatter mye. Spesiell: Innbefatter lite. 
- Vet ikke helt om jeg skjønner. ...

Vi prøver å lage en tabell med utsagn om fysisk tilstand til venstre og psykisk til høyre, og så går vi fra generelle til konkrete utsagn.

Fysikk	Psyke
Kroppen din fungerer dårlig	Hodet ditt fungerer dårlig
Du er svak i idrett	Du er svak i problemløsing
Du springer sakte	Du resonnerer sent
Du er i den dårligste tredelen blant jevnaldrende i terrengløp	Du er i den dårligste tredelen blant dine jevnaldrende i kryssordløsing

Jeg føler selv at det ikke er så stor forskjell i "farlighet" på de to siste. Terrengløp eller kryssord? Kan vel gå ut på ett. Altså: Så lenge vi er spesifikke er det greit også å ta opp psykiske saker.
- Men kryssordløsing er jo ikke så veldig psykisk.
- Hvilken kroppsdel løser du kryssord med da? Trodde vi brukte hodet, jeg? Men det er kanskje derfor det går så på r... noen ganger, fordi enkelte bruker feil kroppsdel!!
- Slapp av, da! Jeg mener det er ikke så skummelt. Som for eksempel å miste korttidshukommelsen
- Ja, det er jo det som er poenget. Terrengløp er heller ikke veldig alvorlig. Vi sa ikke "miste beina" heller.

Konklusjon 4: Ikke krisemaksimer

Når det er snakk om psykiske symptom, ser jeg ofte for meg "worst case". Snakker egentlig om langt kommet demens eller liknende. I motsetning til det fysiske: Jeg er fullstendig klar over at sykdommen kan ende i store fysiske plager, men jeg tenker ikke på det så ofte. Jeg er opptatt av nå og nærmeste framtid, og jeg tror ikke på noe fullt sammenbrudd i løpet av et år eller to. Og når jeg prøver å være rasjonell, så er utsiktene på det psykiske området heller ikke håpløse på kort sikt. Heller bedre som det ser ut nå.

- Ja, for vi har jo ikke noe særlig problem med dette foreløpig?

- Og det er viktig for oss å få sagt, ikke sant?

- Jo, det er det ... og jeg overhører undertonen av ironi!

- Men noe er det jo tross alt å snakke om her. Og nå som vi har funnet løsningen, skal vi snakke konkret og uten å overdramatisere om de, tross alt små problemene, vi har. Ok?

- Ok da. Men først en sjokoladebit og en tenkepause

- Feiging!

- Kan du gjerne si. Men det hender det er lurt å tenke

Konklusjon 5: Noen ganger er det ålreit

Det gjelder uansett, og mitt poeng er bare å ta med et par bilder fra lørdagens fisketur, som var fattig på fisk og rik på glede over en nydelig dag