Tabuprat 3: Ettertanker

Jeg har nå skrevet 29 innlegg om ulike sider ved å ha parkinsons sykdom. Slik jeg opplever det. Tre av dem har under tittelen "tabu" handlet om mulige problemer med evnen til å tenke og bruke hjernen rasjonelt. Ett av de tidlige handlet om evne til å mestre stress. 25 innlegg har dreid seg om sykdommens fysiske symptomer i ulike sammenhenger. Jeg har bestemt meg for å nærme meg psykisk-spørsmålene litt i sirkler, og etter at "Tulletanker" nå er unnagjort, går samtalen med meg selv videre i "Ettertanker", og "Alvorstanker" skal følge.



Jeg skrev for få uker siden om problemer med balanse, og understreket at vi snakket om fysisk balanse. Psykisk var alt i orden! Sa jeg. Eplekjekt. Ment er det helt sant?

- Hallo! Sier du vi er et psykisk tilfelle allerede??
- Det høres dramatisk ut. Men det ligger vel noe der? Mener du vi går for langt allerede? Skal vi si stopp?
- Nei, nei ..
- ?
- Jeg tenker litt ..
- Ja, ha?
- ....
- Ja? Vi venter ..
- .. altså, noen sier vi er modige som tør å avsløre at vi har en sykdom. Og "avslører" at kognitive problemer er et vanlig symptom. Jeg mener, dette kan hvem som helst lese seg til ved å google "parkinson". Og så at vi ikke liker disse utsiktene. Bombe!! Hva er skummelt? Noe må det jo være siden vi er modige?
- Mm. Noe vi har gått glipp av? Noe vi ikke skjønner? Som utlendinger på rafting i Sjoa? Plutselig havner vi i et farlig stryk ...
- Mange advarer mot å publisere for mye på nettet.
- Er ikke det mest snakk om bilder? Vi har knapt noen kompromitterende bilder å vise?
- Nei. Ikke bare bilder! Opplysninger. Bankkonto f eks når du har vunnet en trillion dollar i et lotteri i Nigeria.
- Jo. jo. men det er ikke der vi er.
- Opplysninger kan brukes mot deg når du søker jobb. Psykiske problemer på CVen. Veldig få arbeidsgivere faller for det gamle "psykisk-moro-på-jobben-trikset"
- Når vil du søke jobb igjen? Vi er 60 neste år, jobber 50%.. Hva slags jobb tenkte du?
- Og arbeidsgiveren kan komme over det du skriver..
- Og? Porsgrunn kommune blir advart om at vi kan bli rørete? Vær glad hvis noen hjelper oss å se slutten i tide, tenker jeg.
- Så vi har ikke oversett noe?
- Jo, at mange forakter svakhet.
- Jaha? Gjør ikke vi det også? Vil være sterke. Ikke styrkeløft, men en sterk person som betyr noe i omgivelsene sine.
- Joda, vi forakter svakhet på linje med andre. Men er det bra? Leste en nettdebatt i VG: En trakk fram professor Harald Ofstad og boka Vår forakt for svakhet der han sier at denne forakten er grunnlaget for å undertrykke andre mennesker. De ber om straff fordi de er svake. Han bruker nazismen som utgangspunkt. Du vet det var en del andre grupper enn jøder, som ble definert som Untermensch? Sinnslidende for eksempel.
- Debatten på VG-nett går på vår behandling av tatere, og dreier seg om forakt eller avmakt som forklaring på at vi ikke klarer å hjelpe dem.
- Forakt eller avmakt, ja. Uansett er det skummelt å bli definert som svak.
- Og vi er syke og svake..
- Ikke så svake, da! Vi klarer jo ..
- Vi liker ikke stempelet svak, nei? Redde for det ikke sant?
- Er vel ikke bare redd for svakheten i seg selv. Det er jo faktisk en del ganske håndfaste problemer med det å miste kontrollen over tankevirksomheten. Både for oss og omgivelsene. Vi prøvde oss jo på noen kommentarer om mulige framtidsutsikter til fruen her om dagen.
- Ble jo ikke lange samtalen, da!
- Nei, den sluttet vel ganske med en gang.
- Avhogd nærmest. ..
- Akkurat.
...
- Men vi var på dette med svakhet. Redsel for svakhet, sier vi. Der er grunnen til at det er vanskelig å snakke om problemer i hodet. Men vi er jo allerede svake - fysisk svake. Fruen sykler fra oss. Vi er sjanseløse i bowling og hesteskokasting. Det er ikke vanskelig å si det.
- Jo, det med hesteskokasting er pinlig!
- Fordi kastøvelser er det eneste vi har vært i nærheten av å kunne si vi var gode til av idrettslige utskeielser? Det er liksom ikke der ambisjonene våre har vært størst. Vi snakker greit om dette!
- Men fruen slo oss!
- I hesteskokasting en gang i sommer, ja
- Og i bowling i fjor!
- Ja, det var sant ..
- Og hun er en kastkløne. Kan bare jentekast! Og hoppesteinen hennes gjorde flere sprett sist vi prøvde ..
- Ja, stemmer det. Dette begynner å bli ille. Skal vi gå i elva?
- Ikke ennå.
- Kan vi prøve å lage en eller annen forståelig konklusjon?
- Ja: Vi vil at folk skal like oss. Bli glade i oss. Respektere oss. Ønske å være sammen med oss. Uten at svakheten må skjules. Det må være en like ok del av min personlighet at jeg er finmotorisk klønete som at fruen har lange ben
- ??? Hva har lange ben med finmotorikk å gjøre?
- Ingenting. Det er det som er poenget. Helt uavhengige ting. Del av personen. Personene like verdifulle.
- Og når du nå skal trekke dette tilbake til temaet "kognitiv svekkelse", så er sammenhengen ..
- .. at hvis du bytter ut "finmotorisk klønete" med "litt rotete i hodet" så synker antallet mennesker som synes det er like fint som lange ben, med minst 50%
- Det er vanskeligere å like en som er rotete i hodet enn en som er klønete med hendene?
- Hvem vil du helst ha på laget i en sånn Robinson-konkurranse?
- Jeg tar kløna. Han kan slipper vi i alle fall å passe på og .. Hm
- Nemlig! Så derfor er det en risiko å spre for allverden på nettet at du er litt rotete i hodet. Det kan hende en del mennesker de facto mister respekten for oss og begynner å forholde seg terapeutisk nedlatende. Eller bare unngår oss.
- Men vi er jo ikke rotete i hodet ennå!
- Skal vi vedde?
- Nei, takk.

Etter at fruen har sett innlegget vil vi gjerne komme med et par presiseringer:
1. Fruen er bare kløne i å kaste små ting. Store gjenstander derimot, er hun god til å kaste.
2. Det var jeg, og ikke fruen, som stoppet samtalen som ble kort, ved at jeg brukte et altfor drastisk eksempel (falle ned trapp).