Høy og lav, eller fra rom til rom SAD & CRAZY

"Hvordan står det til? Fra vinduet ser jeg bort på landeveien i det fjerne. Noen ganger er to biler på vei mot hverandre, andre ganger fra hverandre, det kan være flere biler, i begge retninger, stor trafikk eller liten trafikk. Noen ganger er veien tom."
(Jan Erik Vold)


I går følte jeg meg veldig oppe, spesielt mens jeg gikk hjemover fra ukas swing-time. Jeg og fruen hadde svingt oss svette, instruktøren hadde skrytt:
- Men jøss, her flyr jo armene alle veier! (Tidligere på kurset har jeg sagt at turer som krever at jeg må løfte armene høyt, er "glem det!" Får det ikke til. Men så gjør jeg det likevel.)
- Her kommer turene på rekke og rad, dere husker dem, jo. Sier instruktøren som er flink til å skryte av det jeg liker å få skryt for. Så det var en høy dag.

Men i dag er jeg mere nede, og føler at verden er litt likegyldig. Kan like godt følge med på veien utenfor som å bry seg om noe annet. Verden går  jo uansett sin skjeve gang, tenker jeg. Samme hva jeg gjør. Og så tenker jeg at det er litt vanskelig å tenke positivt hele tida, som jeg prøver å gjøre på bloggen: Hjelpe meg selv til å tenke positivt ved å skrive litt ironisk og med overlegen distanse til problemene, og pukke på at det er noe positivt å hente overalt.
- Er ikke det, vet du Jens Petter, tenker jeg. Parkinson er noe skitt. Stjeler tid, velvære, arbeidsmulighet osv osv. Hva er bra med det? Ingenting. Ingenting er bra med det, din tulling, sier jeg til meg selv.  Og koser meg med melankolien. Syns synd på meg selv. Graver meg ned på en lav dag. Er lov det tenker jeg. Bare i dag.

Jeg har noen sånne dager. Og tenker at det er nødvendig (i alle fall for meg) å ta ut litt av sorgen, kjenne på den, og ikke fornekte at den er der. Og anerkjenne at vi er ulike på det området også: En forsker uttalte på TV en gang at 90% av vår evne til å føle lykke er fastlagt av arv og tidlig læring. Er du en person med tilbøyelighet til melankoli og lave dager, så nytter det ikke å lese The Secret og tro at du kan lett kan omvendes til den positive tro. Du er deg selv. Ikke uten utviklingsmuligher. Men med noen begrensninger. Du er deg. Og jeg er meg. Som er litt lav i dag. Og blir rastløs av det. Ser ut av kjøkkenvinduet. Masse snø i gården. Ingen vårtegn. Stuevinduet. Ingenting skjer på veien. Fra rom til rom - SAD &CRAZY. Finne på noe crazy? Tja.. Hva da? Crazy? Ikke meg det heller. Noe på TV? Kjedelig! Lese? Musikk? Leggetid snart? Jobb i morgen. Ja, ja. Sad & crazy.

Store klokker sier
ja takk, jo takk
Mindre klokker sier
tja takk, tjo takk
Men de små vi har i lommen sier
nei så faen, nei så faen, nei så faen
(Jan Erik Vold. Etter hukommelsen)