Jeg skriver noen innlegg om forholdet mellom måling og skjønn i en vurderings-/evalueringsprosess der jeg prøver å utforske min egen utvikling med sykdommen parkinson (med meg selv i rollene som evaluerer og evaluert), og så trekke noen paraleller til vurdering av elever i skolen.
Om parkinson
Jeg skrev i et tidligere innlegg at formutviklinga mi, målt med antall meter jeg går/jogger i løpet av 15 minutter på tredemølle, gjorde et sprang framover i forbindelse med at jeg gikk over til en ny type medisin (Madopar, et levadopa). Da er det nærliggende å spørre (i alle fall for meg, som er grunnleggende lat av natur): Er det noen vits i å trene? 90 prosent av formutviklinga er bestemt av ting jeg ikke kan kontrollere.
Om skole
En god del elever tenker slik om seg selv (At det ikke er noen vits å trene/øve på skolearbeid):
- "Jeg er så korka når det gjelder matematikk at det er sjanseløst. Begge foreldra mine var like dårlige så det går i familien."
- "Engelsk er bare så lett ass', det bare setter seg fast i hodet mitt når jeg hører musikk og sånt. Får 5 uten å lese et ord, jeg."
- "Jeg har pugget og pugget på tysken i timevis, men hver bidige prøve er en toer. Hva er vitsen?"
Hva svarer du elevene? Hva svarer jeg, meg selv? Først et svar som jeg håper ingen gir elevene, men som ikke er så veldig langt fra sannheten: Målt i karaktergrader eller valøren i muntlig tilbakemelding fra læreren, har de rett. Noen sliter så mye med det faglige på skolen, at ekstra innsats ikke vil gi bedre karakterer. Og mange får firere og femmere i alle fag med helt minimal innsats, men må jobbe mye for å få seks. (Hvis du har spasert igjennom på god hukommelse og sosial dyktighet, kan det være mye grunnleggende forståelse som mangler og blir avslørt i mer avanserte oppgaver.) Jeg minnes stadig min tyskelev i 8. klasse for noen år siden, som med støtte fra meg valgte tysk fordi han hadde familie i Tyskland og gledet seg veldig til å kunne snakke tysk med dem, og på tross av at han ikke hadde utmerket seg som noe språkgeni tidligere, og "normalt" ville blitt rådet til å finne et valgfag å fordrive tida i. Han jobbet intenst det første halvåret. Og fikk Ng+ (lenge siden, ja) med masse positive kommentarer og forsøk på oppmuntring fra min side på prøve etter prøve. Han lærte ganske mye tysk, og ville i løpet at to år skapt seg en mulighet til å prate en del, men lenger enn Ng+ kom han ikke. I februar fikk jeg inn en gloseprøve med en liten hilsen nederst fra ham: En tegning av en enkel strekmann med i svær fengselskule a la Donald Duck hengende i kjetting rundt en bøyd nakke. På kula sto det Ng+. Tre uker senere kom han og sa at han ville slutte. The End. Den gangen skyldte jeg på karaktersystemet. Uten det kunne jeg kamuflert den reelle vurdering for ham. I dag mener jeg fremdeles det handler delvis om vurdering (i tilleggg til metoder i språkopplæring): Hvis jeg hadde klart å dele opp målene for ham, sette søkelys på et område som han hadde tydelig framgang i, og klart å skape enighet med ham om at akkurat dette var viktig, så kunne vi tatt brodden av nederlagsfølelsen. Tror jeg. Men poenget mitt akkurat nå, er at hans vurdering av at Ng ville forbli hans karakter, var ganske realistisk. Nå hadde han muligheten å slutte, men i et annet fag ville alternativet være å sløve seg igjennom. Og gå ut med Ng.
Så hvorfor øve? Er det egentlig noen fornuftige argumenter for det??
Om parkinson
Jeg har etter medisinbyttet faktisk tenkt en del rundt dette med trening. Hvor stor betydning har det sammenlignet med rett medisinering. En kan også oppfatte litt ulike signaler fra medisinsk ekspertise i det de skriver om parkinson. Ingen sier at trening ikke er viktig, men mange legger veldig stor vekt på betydningen av medisin, og gir et underforstått inntrykk av at trening er av mindre betydning. Det tenker jeg på når jeg er sliten og lei og vil ligge på sofaen i stedet for å gå tur. "Er'e så nøy'a?" "Neida, bare husk å ta tablettene dine til rett tid, så går det bra", sier en anonym spesialiststemme inne i hodet mitt.
Men det er viktig å trene. Sånn overbeviser jeg meg selv:
- På lang sikt, vet du Jens Petter, kommer denne sykdommen til å bli verre og verre. Dårlig trent: Lite motstandskrat mot forverring. Godt trent: Større ressurser å øse av i kroppen.
- Og du merker jo hvor mye trening hjelper på humøret i det lange løp. Følelsen av å slite litt. Ta seg ut. Kollega "Friluftshelten" fra Senja hadde helt rett når han startet friluftslivskurset med å lovprise kombinasjonen regn og kuling i fjellet: Det er viktig med motstrømsopplevelser, sa han. Peisvarme og en dram er en helt annen følelse etter regn og kuling, enn en etter en tur uten vær. (Den samme kollegaen var hardnakket motstander av fjellvettregelen "Si fra hvor du går". Han skulle f.. meg ikke ha noe mas om hvor han gikk i løpet av ei uke aleine i fjellet. Om det nå var sommer, høst eller vinter. Og han kom nå hjem gang på gang. Og kunne fortelle om noen rå motstrøms- og toppopplevelser.)
Videre sier jeg til meg selv:
- Hvor god hadde du vært til å danse swing i forrige uke, hvis du ikke hadde stått på mens det egentlig gikk ganske trått?
- Hæ?
- Akkurat. Tenk litt på det. Hvor god hadde du vært hvis du ikke hadde gått såpass opp i det da?
- Men, jeg fikk det jo ikke til.
- Nei, men du drømte om det. Så det for deg: Frisk, med normal rytmefølelse. Som en virvelvind på gulvet.
- Hæ, hæ - Virvelvind, ja det er typisk meg.
- Æh, ja, noe ei nærheten,da. Følte du ikke litt av det når de skrudde opp tempoet på swingen i dag. Gikk bra i dag også, ikke sant?
- Jo, det var moro. Nesten "dreams come true" - he, he.
Så blir jeg enig med meg selv om at det å få swingen til å svinge er ganske viktig for meg. Som tegn på at det er en del moro igjen i livet også etter at parkinson gjorde sin entre. Og at uten god trening, også i motvind, hadde jeg ikke hatt samme utbytte av medisinhoppet. Jeg la et grunnlag, som slo ut i full blomst når bedre medisinering la til rette for det.
I tillegg til disse argumentene jeg lager for meg selv, spiller det også en vesentlig rolle, må jeg innrømme, at den alminnelige folkemening om at det alltid er bedre å trene enn ikke å gjøre det, spiller en viss rolle i å få meg til å følge opp ulike aktiviteter.
Skole
Sånn kan jeg argumentere med meg selv. Og vinne fram med å snakke om hva som kan skje om noen år. Sånne argumenter biter ikke så godt på barn og unge. Jeg husker stort sett bare brokker av min egen barndom, men jeg er ganske sikker på at jeg fram til overgang barneskole - ungdomsskole aldri hadde tenkt lenger enn til neste skoleår, maks. Og barnebarna på 9 og 10 tror jeg stort sett opererer i tidsperspektivet i dag - til helga, Også er det en bursdag eller annen merkedag i en diffus framtid. Så hva sier man til barn og unge som, på en måte realistisk, tenker at det ikke er så mye vits i å anstrenge seg med skolearbeidet?
For det første: Den alminnelige folkemeningen, som jeg henviste til i mitt eget tilfelle, virker også på barn. Hvis det bare er en sannhet, som alle de voksne de har kontakt med er hjertens enige om, og viser det på en ekte og troverdig måte, at skole er viktig, så påvirker det barn sterkt. Og denne oppslutningen om viktigheten av skole og utdanning, kunne jeg ønske meg litt tydeligere og mer uttalt. Det danske bladet Folkeskolen oppsummerte forskjellene mellom Finnland (som er best i test når det gjelder skole) og Danmark (som sleper litt etter og ligner på Norge) sånn: Når lille Pekka som går i 1. klasse, får besøk av tante Olga, sier hun: "Å, så spennende at du har begynt på skolen. Hva har du lært der?" Når lille Per, som også går i 1. klasse, får besøk av tante Olga, sier hun: "Å, så spennende at du har begynt på skolen. Har du fått noen gode venner der?" Det samme poenget har vært nevnt av mange: Troen på at utdanning er viktig preger det finske samfunnet på en helt annen måte enn i Norge der trua på et "ett eller annet dukker opp", det være seg god jobb i oljevirksomhet, slå igjennom som reality-stjerne eller fotballproff, eller bare bli fisker sånn som Røkke, er ganske utbredt. Like utbredt som skepsisen til livsfjenre professorer. De er ikke kule iallfall.
For det andre: Barn må få oppleve mestring og framgang her og nå. Ikke alltid i dag, men etter en avtalt arbeidsperiode tilpasset alderstrinnet (dager for de minste til noe lengre perioder for eldre elever), må de kunne se at det har skjedd noe på et bestemt område. Heldigvis er mye lettere for barn i utvikling enn for meg: Jeg evaluerer et sykdomsforløp der hovedtendensen over tid er forverring. Mens barns hovedtendens er sterk utvikling. Så problemet er mer å gjøre dem oppmerksomme på det som skjer. En måte å gjøre det på er å involvere dem sterkere i vurderingen selv. Hva får du til i dag? Etter arbeidsperiode: Nå da, går det lettere når du skal snakke engelsk i gruppa? Det gjør det, ja? Kjempebra. Hva er det du får til bedre, syns du? En annen måte er å plukke ut lett målbare mål, og teste dem med formål å vise framgang (ikke hvor langt det er igjen til det "endelige" målet, eller til andre.) Hvis det gjøres systematisk og bra, vil Lise tenke mer på neste mestringsopplevelse enn at hun av og til får bekreftet det hun allerede vet, fordi hun ser hva som foregår rundt henne, at andre i klassen har framgang på et høyerere nivå, og at hennes måloppnåelse i forhold til kravene i læreplanen bare er middels.
På samme måte som jeg uten å mukke (prøver!) godtar at mine reelle prestasjoner i f eks skisporet er milevidt etter, ikke bare Northug (som nettopp har blitt nr 11 på 30 km, og har litt nedadgående status hos meg), men også etter flertallet av mine jevnaldrende, også etter flertallet blant de av disse som bare har et gå-en-tur-i-ny-og-ne-forhold til skigåing, faktisk etter de aller fleste som er ute på ski. Dvs neste nummer er å hive skia i nærmeste container. Noen ganger litt deprimert over stoda, men når sola skinner, gleder jeg meg over at "jammen tok jeg den bakken uten å ploge." Liten framgang der, ja! Moro!
Ja, når det gjelder parkinson og trening kan en lure. Jeg trente i vår(Bare sånn amatørtrening, for all del) , så møtte jeg veggen og treningen lot seg ikke gjennomføre. Jeg liker å gå, men når hvert skritt volder besvær, orket jeg ikke det lenger heller. Så fikk jeg økt dose, og da kom gleden over bevegelse tilbake. Et stort paradoks, men nå har jeg fått troen på bevegelse igjen. Klart at det nytter. Hver bevegelse og alt du greier å gjøre, gir livet mening.
SvarSlettApropos barn og trening: Noen skriker opp om hvor skadelig lekser er. Som om ikke overlæring gjelder lenger. Var det ikke bedre at de skrek litt om hva slags lekser som er viktig?Jeg tror da søren jeg hadde kunnet byene i Norge (og da mener jeg byene og ikke alle disse småstedene som har fått lurt seg til litt bystatus), hvis jeg ikke hadde sittet i ro og fred hjemme og overlært dem. Det viktigste vi lærer elevene er arbeidsglede, gleden av å mestre og kunne. Hva er skole uten kunnskap? Se på programmer som milionær og kvitt eller dobbelt! Det gjør noe med oss å kunne svarene. Jeg tror ikke at deltakerne der hadde fått til noe uten en form for øving. Gulrota er mestringen det. Jeg har møtt elever som har gitt opp fordi noen har sagt dem at de ikke er flinke. Men jeg har også møtt elever som har slitt og strevet, fordi de har kjent dette viktige som skjer når de forserer den siste hindringen. Men vilje til visdom, se det er kanskje noe som bor i oss, det, eller kanskje det kan vekkes, hvis vi finner nøkkelen?Det er nok lettere å motivere barneskoleelevene.... De små barna lar seg begeistre. En får luret inn mye ved å være begeistret selv. Jeg har vært begeistret både for å vise fram enkle konstruksjoner og lytte til fuglesang. Om ikke annet så har de fulgt med fordi jeg har virket litt forrykt. Apropos fuglesang : Vi lyttet til grønnspetten i 5. klasse, og vi etterlignet denne fuglen som høres ut som den har en idiotlatter. Alt neste dag, kom vesle Alibaba (eller hvem det nå var)og fortalte gledesstrålende: Jeg har hørt den fuglen som ler! Han husket ikke navnet på den, men likevel..
Ha en god dag. Og ikke glem å trene eller fortelle om viktigheten av begeistring og kunnskapsglede.
Lærerens begeistring kan gjøre underverker, ja. Tenker bl a på hun som lærte meg tysk grammatikk, da jeg tok en årsenhet på slutten av 80-tallet. Jeg var i utgangspunktet ikke så begeistret for det tyske språket, som jeg syntes var kjedelig på ungdomsskolen og gymnaset, og ikke hadde holdt ved like i det hele tatt. Så ble jeg "voksen" og tenkte at tysk er jo et veldig viktig språk i europeisk sammenheng, så hvorfor ikke? Grammatikken, som var det verste ved faget (husker fremdeles den totale tomheten i hodet, kronisk nullforståelse, som inntrådte da begrepet "konjunktiv" ble introdusert), skulle jeg vel klare å snike meg gjennom uten å måtte dykke for dypt i materien. Så dukker det opp en litt sær, lett professoral dame med veldig "damete" kjoler, som også uttaler seg bramfritt om slitet hun som oslomenneske måtte utsette seg for, ved å komme ut i "bushen" til oss i forurensingspølen (sa hun ikke, men jeg tenke at hun sikkert tenkte) Grenland. Jeg hadde svært god bakgrunn for egne fordommer den gangen og hverken "professor", "dame" eller "oslofolk" hadde noe i nærheten av positive konnotasjoner for meg. Men altså damen, som stadig ropte ut, "music to my ears" om finurlige grammatiske spørsmål, og gledet seg inderlig ved å kunne forelese i lengre tid om forskjeller og likheter mellom "Ich möchte ein Glas Wießwein" og "Ich möchte ein Glas weisser Wein". Og jammen ble jeg lurt med inn i finurlighetene, og så moro da jeg plutselig skjønte at norske barn under skolealder egentlig har skjønt poenget ved konjunktiv når de markerer om de er i eller utenfor rollen i leken ved å si (utenfor rolle): "Og så var du faren", "og da sa han" som betyr "du er faren nå"og "da sier du". Altså samme funksjon som konjunktiv, vise avstand språklig ved sitat (ikke jeg som sier det) eller hypotese (vet ikke om det er sant). Damen fra Oslo lærte meg å sette pris på språkets nyanser gjennom å forstå de grammatiske virkemidlene. Som en frigjørende mulighet. Ikke en tvangstrøye. I likhet med all kunnskap, når du får den begeistret (og intellektuelt tilpasset) presentert.
SvarSlett