Upraktisk 15 Fridtjof Fomlesen på tur

Lars Vik i Grenland friteater  har underholdt mange både barn og voksne med sin utrolig fomlete person Fridtjof Fomlesen. Han roter, snubler, vikler seg inn i, glemmer, mister, tråkker feil og faller ... Og alle ler. Jeg lurte litt på om jeg skulle foreslå at han kunne komme til et møte i Parkinsonforbundet. Kanskje han kunne lære noen nye triks. Av oss som fomler helt naturlig. Ikke like elegant  som han, men jøss så fomlete!



Fomling er upraktisk når en er på reise. Det er så mye å handtere og holde oversikt over. Jeg og fruen var  i Japan for ikke så lenge siden. Det er forsåvidt greit å være på tur med reiseleder. Fruen er ikke fomlete. Hun jonglerer billetter, vesker, penger, klesplagg, mat og drikke, aviser osv som en sirkusartist, mens jeg får slippe til som klovn innimellom. (Tenker jeg. Det er ingen som ler av meg. Hverken godmodig eller ondsinnet. Ingen legger merke til meg, så det er mulig jeg føler meg mer fomlete enn jeg er. Men jeg føler det.)

Noen øyeblikksbilder fra en fomler på tur:

1 Sjekke inn
Hvor er billetten? I sekken. Innimellom, under, bak to aviser, et eple, solbrillene, genseren, fotoapparatet .. Jeg vet akkurat hvor, men fingrene gjør ikke helt som jeg tenker, så jeg kommer mellom avisene i stedet for bak. Nytt forsøk .. Der ja, har jeg en flik, dra forsiktig, sitter fast, lirke.. Må visst ta ut den genseren, der, ja, puh! Innsjekking?  Der, ja. Litt køståing. Passet. Som ligger? Innimellom, under osv osv. Finner det til slutt. Til Japan var det innsjekking ved skranke. Sist gang jeg reiste fly før det, var til Gran Canaria i januar. Da brukte jeg automat. Også en liten utfordring for oss fomlere: Sett passet inn i åpningen. Ok. Berør skjermen. Destinasjon. Tast inn ved å berøre bokstavene på skjermen. En berøring per bokstav. Ikke dobbeltklikk! IKKE.. oppsann, liten skjelving i pekefingeren: Rykk tilbake til start. Ok. En bokst.. F.. i innerste ... Timeout: Enten trekker du pusten, kjenner at du fremdeles kan puste rolig med magen, og taster konsentrert inn ett og ett tegn. Slik du vet du kan. (Mobiliser om nødvendig litt ekstra ved å skjelle ut automaten, parkinson eller hva/hvem som helst, så sinnet fortrenger stressfølelsen. Ikke opphisset sinne, men kald og overlegen forakt: Du tar ikke rotta på meg, nei!! ). Eller kast inn håndkledet og finn hjelp. På Gran Canaria-turen gjorde jeg det første, men i en liknende situasjon utenfor jernbanestasjonen i Porsgrunn da jeg skulle hente ut en bestilt billett på automaten ved å taste inn et referansenr og ble tatt av kulda (10 minus og litt vind), måtte jeg ty til alternativ to. Heldigvis var stasjonen oppe så jeg kunne ordne det der, men jeg følte meg beseiret av Fomlesen, da.

2 Sikkerhetskontroll
En situasjon med potensiale for de store mareritt. Jeg forbereder meg best mulig før jeg går inn i køen: Penger, mobil, nøkler osv i jakkelomme. Pass, boardingkort i handa. Ingen flasker eller annet ulovlig. Klar. Inn i kø. Jakke i plastfat. PC ut av ryggsekk. (Pust rolig. Glidelåsen setter seg ikke  fast!) Legg fra deg på båndet og gå pent igjennom åpningen. På Canaria-turen pep det og jeg måtte av med sko. Fomler med lissene og ser hvordan køen bak meg gradvis omdannes til en flokk agressive okser som truer med å bryte alle stengsler i vill utålmodighet
- Ta deg sammen. Det er ikke dobbeltknute, og du bruker bare et par sekunder mer enn gjennomsnittspassasjeren. 
- Men balansen når..
- Tull og tøys! Etter at du fikk ny medisin, har du fått mye bedre kontroll. Rolig på ett bein: Dra skoen bestemt av. Ja, ja, det gjør litt vondt i ryggen, men det skjer jo uansett flere ganger om dagen. Du skal vel ikke syte for det NÅ??
- Nei, nei .. For all del. Unnskyld.
- Ikke si unnskyld! Bare gjør det du skal!
Skoene kommer ganske greit av. Godkjent gjennom åpningen denne gangen. Finn jakke og sekk. PC tilbake i sekken. Billett og pass fremdeles i handa .. I handa? Jeg er jo ikke trollmann. Må ha to hender til å ta av sko. Så? Selvfølgelig; baklomme. Pust ut. Samle alt; sekk, jakke, sko; trekk unna til et forholdsvis rolig sted, inntil en søyle, vegg e l; kle på, organiser lommer etter standard system. Rett ryggen (Så godt du får det til.) Og vi er på TUR! YEAH!! Handle en god bok. Pluss dagens avis. Et glass vin og en liten matbit. Livet er herlig! Starten på en feriereise er det ultimate øyeblikk for å glede seg og si farvel til alt som smaker av stress. Du har x dager avsatt til bare en forpliktelse: Gjør noe du har lyst til! (Og takk til sikkerhetskontrollen som på en effektiv måte markerer overgangen fra hverdagen der ute, og til den eventyraktige, fantastiske ferieverden her inne, med tax-free og drømmer om eksotiske reisemål.)

3 Flyturen
3.1 Setet
Vi hopper over fomlemulighetene i forbindelse med boardingkøen, og kommer inn i flyet. Hva trenger jeg i løpet av turen?  Ut av sekken med det. Sekk og jakke i bagasjehylle. I denne situasjonen er det av en eller annen grunn så utrolig mange som bruker allverdens tid, at kløning fra meg framstår som ekstremt normalt. Ned i setet. Nei, mobilen ligger i jakka. Må slå av. Opp igjen. Ikke helt lett og elegant. Den akrobatiske øvelsen opp-og-ned-i-flysete er ikke av mine beste, men heller ikke helt på jordet, så jeg ber fremdeles om vindusplass hvis det er mulig. Å følge med på landskapet (kartet) når du flyr i godvær, er noe av det mest fascinerende jeg vet.

3.2 Må på do
Angrer når jeg må på do og skal forbi to stykker. Og deres diverse saker. Men det går. Ikke elegant. Men jeg gjennomfører. Det kunne også sies en del om fomlemuligheter i trange flytoaletter. F eks når det er litt turbulens. Denne ett-eller-annet-antall-fot-klubben kunne jeg i alle fall aldri fikse medlemskap i! Men vi står over akkurat det temaet.

3.3 Mat
På lengre turer får man fremdeles mat. Med vin og og en liten konjakk til. Luksusfølelse de luxe! Så det er viktig å minimere fomlestresset. For potensialet er stort: Ta imot fra en rask flyvertinne. Brett ok. Flasker ok. Glass med vann, oops .. Sølte bare på meg selv, heldigvis.
- Ikke begynn å grue deg til kaffekoppen, ennå. Kos deg med maten.
- Ok. Og vinen.
- Nemlig. Du lærer raskt. Og ikke si nei til kaffe fordi du er redd for å søle!!
- Nei, vel. Men..
- Nei! Du må sortere: Noen ting kan du snike deg unna, men andre er skjebnesvangre: Si, nei takk til kaffen, og du har startet innflyging til siste destinasjon: "Blitt-så-fomlete-kan-ikke-reise-alene-lengre-jeg". Vi skal reise MYE før den tid kommer, ikke sant? Så derfor starter vi ingen landingsprosedyre, men holder stø kurs. Kaffe etter maten? Ja takk! IKKE SANT??
- Jo, for all del. Ikke stress sånn da. Husk vi skal kose oss!
- Hrmm.. Akkurat. Begynn med pakken med salatskål inni. Start med det lille dobbeltlegget i plastinnpakningen. Litt bestemt, men ikke for.. Flott! Den fikset du greit. Så var det bestikket. Legg plastsøppel .. hm.. legg.. I setelomma! Joda, bare gjør det.
Og måltidet går sin gang med en blanding av nytelse, konsentrasjon i avgjørende øyeblikk og minst mulig oppmerksomhet på de små uhellene, som er uunngåelige. Og hvis det er spaghetti og jeg sitter ved siden av fremmede, så er det bare å unnskylde seg på forhånd og be dem se en annen vei hvis de er fintfølende. For det er ikke noe vakkert syn! (Der var japanerne veldig sympatiske i sine spisevaner: Normalen er å slurpe i seg nudler, gjerne med tydelige slurpelyder. Og bruk smekka som ligger klar der du er vant til å finne serviett.)

3.4 Sove
Glem det! Kombinasjon vondt både her og der og medisiner med lett speedvirkning gjør søvn til en sjelden og kortvarig opplevelse. Du legger deg (overdrivelse, du setter deg mest mulig komfortabelt), lukker øynene, lar tankene svive og døser av. HOPP sier det ene beinet og rykker til. Liten bevegelse og det er rolig igjen. Døser. Å, f.. der kommer krampen under venstre fot. Starter i to tær og brer seg. Opp med foten.
- Opp med foten? I denne posisjonen. Kødder du med meg, eller?
Opp med seteryggen. Presse rumpa langt bak i setet. Opp med venstre bein. Venstre hånd rundt venstre kne. Høyre hånd rundt ankelen.. ææ .. tykkleggen først.
- Press på! Over høyrebeinet. Joda, det går. Litt til. Enda litt. Der ja!! Flink gutt. Så finner du det som ligner mest på en avslappende sittestilling ..
- He, he .. "Avslappende" .. Du kan få sagt det!
- Ja, ikke sant? He, he.. Slapp av.. he, he. Så begynner du med tærne. Tøy dem litt bakover. Masser. Så under foten.
Og så etter en stund: Beinet ned igjen. Stolryggen tilbake. Finn en avslappende stilling (helst uten ".." he, he). Døser, og sover litt. Våkner av begynnende krampe i venstre lår. Og that's it. Tankene begynner å svirre. Ikke om noe. Bare svirrer, Litt musikk på øret kanskje. På med hodetelefon. Berør skjermen foran deg. Velg i menyen. Ikke dobbeltklikk. IKKE! Rykk tilbake til start, og betal 4 timer søvn hvis De passerer fengsel på veien! TUSEN TAKK!
- Lenge siden du tok medisin?
- ?? Hvor mye er klokka?
- Norsk eller japansk tid?
- Norsk eller .. Akkurat. Jeg holder på å omstille til japansk, og siste pille var i Helsinki rett før vi lettet. Klokka var da halv  seks finsk tid som er en time ...?? Foran? 
Tenke: Finland lenger øst. Sola opp tidligere. Klokka seks kommer først i Finland. Altså klokka er bare fem i Norge når den er seks i Finland. Og klokka er foran / bak? Feil uttrykk. Klokka er kommet en time lenger, viser en time mer i Finland enn i Norge.
- Ok, ok. Siste var klokka fem norsk tid. Japansk er åtte timer fø.. Eh klokka fem i Norge. Japan er 8 timer lengre fr.. 5+8= 13, 
- Men det er ikke fem vettu, men sytten. 5 pm. Fem var da klokka di ringte hjemme i Porsgrunn!
- Mm. Stemmer det. Altså 17+8=25. Tjuefem? Klokka tjuefem?
- Men gi deg da! Sover du likevel, eller? 
- Hm? Gjesp. Ja, egentlig, så dormer jeg litt, men det var den klokka ja. Klokka fem i Norge
- ZZZ
Dupper av i 20 minutter til. Så strammer lårmusklene seg igjen, og tankene svirrer videre. Ikke sånn at jeg kan si jeg tenker på noe. Det er et altfor ambisiøst uttrykk for det som foregår. Nei, det svirrer.
- Men det kan vel hende at de stive musklene er et lite varsel om at det er på tide med en pille?
- Ja. altså jeg har stilt mobilen til japansk tid. 
Slår på et lite øyeblikk og sjekker japansk tid. 04:00.
- Ok. fire om natta. Jeg har sovet en drøy time, og ..
- Medisin!
- Å, ja. Fire om natta. Norge er åtte timer kortere kommet. Fire minus åtte? Minus 4?
- HVA minus fire?
- Å ja! Akkurat.  24 minus 4, ja. Der har vi forklaringen på klokka 25, ja: 24+1=1. Klokka ett om natta. He, he klokka tjuefem, du liksom. In your dreams!  Og nå er den fire. Litt tidlig, men vi sier det er på tide med en pille. Og pillene er..? 
- In the overhead locker, som det heter her.
- Ja, ja. Sånn må det jo være. Ingenting skal bli gjort smart og effektivt på mine reiser, nei.
Ut av stolen. Fruen og alle andre i nærheten sover. Å fysj, som det bråker når jeg smekker igjen lokket.


3.5 Luksus! Er ikke fomlete.) 
Den gode nyheten på turen til Japan, kom ved boarding i Helsinki. De fikk ikke gitt oss seteplass i Oslo, så vi sto som noen av de siste passasjerene som skulle ombord, og begynte å lure på om vi var i trøbbel. Så kommer damen i skranken bort og sier: "Vi er dessverre litt overbooket på denne flygningen". "Jaha?" "Så, vi må nok plassere dere på business class. Håper det går greit?" Joda, bevares. Det skal vi klare. Så vi blir geleidet inn i fremre avdeling, glir ned i hvert vårt science-fiction-aktige sete, med stor skjerm foran oss, ett armlene utvidet til en god bordplate, gode høretelefoner, tøfler, og en blid flyvertinne som tilbyr et glass sjampanje nesten før vi får satt oss. Ytterjakken forsvinner  til et garderobeskap. Dagens meny deles ut. Jo, dette er kjempelett å venne seg til! Så når jeg har rotet fram en pille klokka 04.00 japansk tid, dukker det øyeblikkelig opp en like smilende flyvertinne med et glass juice, og kanskje jeg har lyst på et rundstykke sånn til før-frokost?  Hva skal man sove for egentlig? Den blide damen hjelper meg å finne igjen musikken også, så med lett jazz på øret, et sløvt blikk i en bok, og en slurk juice .. så er jeg litt nær å sovne igjen, men denne gangen er det bare nesten, og tankene svirrer mer og mer mot ekte våken, og det er bare fire timer igjen.. En film kanskje?

4 Framme!
Hurra! Vondt både her og der. Bomull i hodet. Gjør ingen ting. Sjekk av pass er første møte med japansk ordenssans. En mann ordner køen. "Stå der. Nei, ikke der. Der." Ikke høyrøsta. Høflig, høflig. Men bestemt: Dette er min jobb. Den kan jeg. "Vær så god. Nå er det din tur. Den luken." Peker. Veskene våre kommer på bandet og datteren venter som avtalt utenfor. Har noen fomlet underveis? Og så da? Framme!

Gleden ved reisemålet overskygger Fridtjof Fomlesens verden fullstendig! Heldigvis.