Påskeoppsummering: Jens P vs Tidstyven 1-0!

(De som leser innlegget med etikett "Skole" i tankene, anbefaler jeg å lese siste avsnitt først og så litt framover derfra.)

Jeg har utnyttet møkkaværet i påska til å rydde ut og rive i uthuset der jeg skal ha min vinterisolerte snekkerbod/furterom fra høsten av (håper jeg). Og er så fornøyd med meg selv at jeg erklærer denne fjerde runden (innlegg 20. september, 8. februar og 20. mars om parkinson som tidstyv) i kampen mot tidstyven som hjemmeseier til meg, slik at stillingen i kampen JP - TTT (TeiteTidsTyv) nå er 1-3. 

Jeg refererte 20. mars det jeg hadde tenkt å få gjort etter at jeg og fruen hadde besøkt datteren i Japan:

• Begynne å rydde ut av det rommet i uthuset som jeg skal strippe innvendig og bygge opp igjen tett og vinterisolert til mitt nye verksted.
• Se på sofa og annen innredning til rommet i 2. etasje (som opprinnelig var kjøkken i leiligheten oppe, og i den tida vi har eid huset har vært rotearbeidsrom for meg mens jeg var i Utdanningsforbundet og hadde enorme papirbunker i arkivet, og sener systue for fruen) som nå skal bli (pent) arbeidsrom/ oppholdsrom nr 2 / gjesterom. 
• Prøve ut det nye kameraet jeg kjøpte i Japan: Nikon Coolpix S8000, kompakt kamera med 10x optisk zoom. (30 000 yen = 1980,- kroner)
• Gå på møter i parkinsonforbundet (og enkelte andre møter og sosiale treff)
• Trening, gå turer
• Måke unna snø på plassen der vi skal nyte de første varme vårsolstrålene
• Skrive om ti timers flytur med parkinson. Upraktisk!
• Skrive om opptil flere spørsmål i skolesammenheng som opptar meg for tida.

Hvis vi tar punktene etter tur, så er stoda nå

• Ferdig (så godt som) med å rive.
• Jeg og fruen var og bestilte sofa onsdag i påskeuka
• Har tatt en god del bilder og er mer og mer fornøyd med kameraet. 

Utrolig hvor mye møkk de gamle husbyggere klarte å fylle i vegger, gulv og tak: Strie og gamle sementsekker i veggene, sement- og grusblanding i gulvet, div papp i tak. Alt for å holde hønene varme i et lite loftsrom om vinteren. Men grunnkonstruksjonen er solid og like god!

• Har vært på noen møter, og sosiale treff - blant annet en veldig hyggelig quiz-kveld med vorspiel for hele den "faste" gjengen
• Snøen er borte! (Ikke min fortjeneste. Sol og regn i god blanding gjør susen) Og det har vært to halve dager med sol i påska; solplassen i gården var like herlig som før.
• Skrevet to innlegg om flytur for fomlere og skole for de praktiske

Målsettingene hadde ingen klar tidsfrist, så jeg føler jeg kan oppsummere det til hjemmeseier.

Ny medisin får sin del av æren for at jeg har tålt en del timer med fysisk arbeid, men det er også ett poeng til: Det som stjeler mest tid for meg når det gjelder arbeid av denne typen, er at jeg får så innmari fort så innmari vondt i ryggen, og må bruke like mye tid på å vandre rundt for å lee det hele på plass igjen, som jeg bruker på selve arbeidet.  Etterhvert har jeg lært meg å tolke signalene litt bedre og funnet ut litt mer om hva som skal til for å bli i orden igjen. Rask oppsummering. (Dette er veldig selvsentrert, men jeg har litt håp om at andre kan se muligheter for seg selv i måten å tenke på:  Livskvalitet med en sykdom som parkinson kan påvirkes av små detaljer som bare en selv kan se og gjøre noe med.) Altså rask oppsummering:

1. Følg med på "vondtet". La det være der en stund. Men ikke for lenge, for etterhvert dør smertefølelsen litt, og du skal bare rekke det og bare rekke det og er helknekt når du endelig strekker ryggen
2. Test ut det optimale tidspunktet som gjør at ryggen er i orden etter en tur rundt plenen og en strekkøvelse (samlet tidsforbruk 3 minutter) og kjør i gang igjen.
3. Hvis det er mulig, så lag en arbeidsrytme som kombinerer oppreist og bøyd arbeidsstilling. (Eks riv en golvplanke, bær planken til hengeren med en gang)
4. Hold det gående med så korte ryggstrekkpauser som mulig i en god arbeidsøkt på to-tre timer og ta en  solid matpause med god samvittighet. (og kanskje det var nok for i dag? Lytt til signalene.)
5. Ta medisin til rett tidspunkt.
6. God musikk på øret er balsam for kropp og sjel! 

Så nedgravd i sin egen lille verden må man være for å vurdere hva som funker og ikke funker i forhold til parkinsonsymptomene. Og sammen med andre med parkinson kan det også gå an å snakke på dette nivået, men jeg håper jeg aldri kommer dit at dette blir det jeg har å prate om sammen med andre "vanlige" mennesker. (Det var en liten advarsel til meg selv, basert på enkelte observasjoner av samtalesjangeren sykeprat. Dette er en populær sjanger, og det er klart jeg deltar i den med en helt annen kred nå som jeg kan  legge ut om egne erfaringer med en alvorlig kronisk sykdom, men en advarsel er på sin plass: Det blir fort selvopptatt og snevert. Så jeg prøver å skrive det av meg. Alle kan velge å hoppe av uten å fornærme meg, og jeg får gått min lille runde med detaljene).

OG PS!: På et så detaljert nivå må du kommunisere med elever for å gi god tilbakemelding om læring. De har sine egne sære problemer og muligheter alle sammen, og forskjellen på å lykkes eller mislykkes kan ligge i ørsmå detaljer. Jf tidligere innlegg om vurdering (29. november, 29. januar, 8. februar, 21. februar).