Swing it!

Jeg har skrytt et par ganger av hvor gode jeg og fruen har blitt på dansegulvet. Etter tirsdagens swingtime satt vi i  solveggen hjemme og nøt ferdigkjøpt, halvkald middag og oppsummerte nok en gang at vi har det veldig morsomt på dansegulvet, og at det har vært en enorm framgang fra starten. Jeg sa:
- Det er jo synd vi ikke kom i gang med å lære swing før jeg fikk Parkinson. Vi kunne kanskje blitt ordentlig gode!

(I parentes bemerket er dette bare tull og drømmeri, hvis det jeg sier betyr det jeg sier, altså ordentlig gode, slik som vi har sett og beundret enkelte i den lokale swing- og rockklubben, for hverken fruen eller jeg har noen gang hatt sånn fart i kroppen at vi kunne nå opp der. For egen del skjønte jeg det i tidlig ungdom, når alle løp fra meg på fotballbanen. Det var bare fotball som var aktuelt som idrettsgren i min barndom og jeg ble aldri noen stjerne, tross brukbar evne til å sparke ballen i fornuftig retning når jeg først fikk tak i den. Men det var sjelden, for jeg var for treg og langsom i steget. At jeg kunne løpe lengre enn de fleste eller holde ut runde etter runde på skøytebanen, kunne nok framkalle en og annen positiv kommentar, men var milevidt unna den statusen det gav å være god i fotball. Og jeg fant en livsledsager som, tross at hun er kjapp i både hodet og hendene, heller ikke har denne hurtigheten i kroppsbevegelsene som bør være der for å bli ener i swing. "Det slentrende paret". Det er oss det.)

- Ja, det er mulig det. Men da hadde du kanskje ikke fått føle den samme oppturen, som du har hatt nå? Swingen er vel det mest oppmuntrende du har vært med på etter at du fikk Parkinson?
Svarte fruen.

Jo, jeg må bare si meg enig i at det å få til denne dansingen, som sant å si virket direkte håpløs i starten, har vært en skikkelig opptur. (Nå høres det vel snart ut som om vi faktisk er veldig gode, sånn som vi sitter og hausser ferdighetene våre opp, men sånn realistisk beskrevet er vi blant de velfungerende, dvs ikke de beste, men absolutt med, i en forsamling av godt voksne kommunearbeidere uten ambisjoner om å konkurrere med noen egentlig i danseferdighet. Gitt utgangspunktet Parkinson, og som jeg har fortalt tidligere,  med første ordentlige sorgreaksjon knytta til tap av rytmefølelse - ikke fordi jeg noengang har vært den store danseren men fordi det var et signal om uopprettelighet, noe jeg trodde var tapt for alltid - så er det faktisk en skikkelig opptur å være på likefot med vanlige mennesker.)

Men jeg ble likevel litt forvirret av kommentaren. Hvilken opptur hadde det ikke vært å være virkelig god og leke seg ubesværet og elegant på dansegulvet? Men etterhvert slo det meg at det ikke var så prekær mangel på oppturer den tida jeg var frisk. Ting gikk selvsagt opp og ned da også. Men jeg var mer opptatt av om det gikk framover. Ville jeg nå målet; med dagens jobb, ombygging av hus, politisk engasjement, barneoppdragelse, prosjekter på jobben, videreutdanning, nye ferieopplevelser, karriere osv? Jeg hadde opptur greit nok på dansegulvet med mine elementære ferdigheter, og hadde ikke spesielle ambisjoner ellers på området. (Selv om jeg etterhvert sa ja til å gå swingkurs så snart vi fikk tid, dvs når jeg avsluttet karrieren som tillitsvalgt i Utdanningsforbundet.)  Opptur? Kan ikke huske at det var noe aktuelt ord egentlig. Livet gikk litt opp og ned, men stort sett tenkte jeg bare på neste oppgave, dvs framover. Om det betydde litt opp eller litt ned, var ikke det viktigste poenget. Det viktigste var alle gjøremål jeg enten hadde lyst til eller følte meg forpliktet til å gjøre. Neste oppgave. Neste! Kom igjen, ingen tid å miste! Men så stupte ting da Parkinson dukket opp. Det første jeg merket, var at jeg ikke orket. Energien var borte. Og livet ble langsomt. Og det er der fruen selvfølgelig hadde helt rett: Oppturer er  gull verdt når livet ellers er, ikke nødvendigvis mørkt og trist, men litt grått. Veldig på det jevne. Dagens mål er å klare dagens normale gjøremål. Greit nok det, men ikke veldig spennende. Og framover? Klare seg best mulig innenfor de rammene parkinson setter. Jeg har fremdeles tanker om hva jeg har lyst til å gjøre framover, men det å få til ting i framtida har mistet mye glans, fordi jeg plutselig har fått helt nye begrensninger. I  jobbsammenheng er videre karriere helt utenkelig med 50% redusert arbeidstid. Målet er å gjøre en ok jobb der jeg er så lenge som mulig. Så dermed har livets koordinatsystem egentlig skiftet hovedakse:
Fra x-aksens fram eller tilbake

til y-aksens opp eller nedtur: Får så være at det utviklingsmessig er på stedet hvil, bare det er opptur her og nå!

Og det å være opptatt av her og nå, er viktig. Er det ikke mange sånne livskunstnere som sier det på TV da?
Slik satt jeg og funderte litt fram og ttilbake, og konkluderte med at fruen faktisk hadde sluppet et lite gullkorn der. Noen ganger er hun ganske klok. Men innen jeg skjønte det, var hun et par sider videre i avisen, og kommenterte ett eller annet som jeg ikke husker. Antakelig komplett uinteressant som .. , hm. I alle fall var det  for seint å fortsette på oppturkommentaren, som jeg i løpet av tenkeprosessen hørbart hadde besvart med "Mm" eller noe sånt. Så jeg fikk aldri sagt at jeg synes hun sa noe viktig til meg. Får håpe hun leser bloggen!