Upraktisk 14 TTT Tid Tid Tidstyven

Tyven, tyven skal du hete, for du stjal min tid igjen! Og igjen!


Og det skjer gang på gang. Jeg har skrevet før om at parkinson fører til at mye tar lang tid for meg. Etter at jeg kom hjem fra en drøy uke i Japan, har den følelsen kommet med ny styrke. Jeg har også skrevet om de nye medisinene som gjør at jeg fungerer ganske mye bedre. Og selvfølgelig da også gjør enkelte ting litt fortere. Det er kanskje det som har gjort meg litt overoptimistisk i forhold til hva jeg skal få til.

I alle fall har jeg hatt mange ideer om ting jeg skulle gjøre etter japanturen:

• Begynne å rydde ut av det rommet i uthuset som jeg skal strippe innvendig og bygge opp igjen tett og vinterisolert til mitt nye verksted.
• Se på sofa og annen innredning til rommet i 2. etasje (som opprinnelig var kjøkken i leiligheten oppe, og i den tida vi har eid huset har vært rotearbeidsrom for meg mens jeg var i Utdanningsforbundet og hadde enorme papirbunker i arkivet, og sener systue for fruen) som nå skal bli (pent) arbeidsrom/ oppholdsrom nr 2 / gjesterom. 
• Prøve ut det nye kameraet jeg kjøpte i Japan: Nikon Coolpix S8000, kompakt kamera med 10x optisk zoom. (30 000 yen = 1980,- kroner)
• Gå på møter i parkinsonforbundet (og enkelte andre møter og sosiale treff)
• Trening, gå turer
• Måke unna snø på plassen der vi skal nyte de første varme vårsolstrålene
• Skrive om ti timers flytur med parkinson. Upraktisk!
• Skrive om opptil flere spørsmål i skolesammenheng som opptar meg for tida.

Av dette har jeg i dag, nøyaktig en uke etter at vi kom hjem, rukket å ta en videofilm og fem bilder med det nye kameraet! (Og brukt en del tid på å leke med bilder i Photoshop Elements, som kan prøves gratis i 30 dager, 26 igjen. Det er ikke parkinsons skyld. Annet enn at dette også går innmari sakte, så utforskingen tar TID. F eks å bruke frihånds merkeverktøy. Det funker veldig bra i elements der programmet overser en del av mine lurvete bevegelsesmønstre og legger linja pent inntil den kontrasten i bildet vi følger. Inntil handa skjærer ut skikkelig. Som den jo gjør av og til. Ikke alltid, men av og til. Og da er det bare å begynne på nytt. Og prøve å ikke være utålmodig for da går det enda verre. Hoppsann, der gikk øret til barnebarnet! Det er ikke bra. Rykk tilbake til start. Men altså: Det er min egen skyld at jeg har prioritert å leke med bilder)

Men likevel. Det er litt ufattelig at jeg rekker så lite. Og mens jeg i starten hadde nokså klare meninger om hvor tidstapet skjedde, kan jeg ikke peke så tydelig på det lenger. Det er akkurat som om noen tapper tidskontoen min på pur f.. Og jeg vet det er Mr Parkinson, men hva er egentlig metoden hans? Vet ikke og kjenner at jeg blir frustrert.

Sa i vinter at jeg skulle nyte langsomheten. Ja, ja. Alt til sin tid. Vinterkulde er perfekt til langsomme aktiviteter. Kose seg ved peisen, og se det hvite, rolige landskapet utenfor. Men så kommer våren. Tidlig vår: De store forventningers tid. Livet begynner på nytt. Alle prosjekter skal realiseres. Båtpuss, vindusvask, oppussing, ombygging, hjulskift osv. Det har alltid irritert meg litt at jeg må gå på jobb om våren, for da synes jeg det er så veldig mye annet som er ok å holde på med. Våren er tid for action! Så kan vi ta igjen litt langsomhet til sommeren når båten er på vannet og sola skinner. (Båtpussen er satt bort til en marina i år. Et nederlag, men jøss så deilig å ha akseptert det!)

Men fordelen er: (For det lovte jeg meg selv da jeg startet å skrive om Parkinson: For hver eneste ting jeg klager på, skal jeg finne noe postitivt samtidig.)

Men ..? Det er jo bare kjipt at noe(n) kontinuerlig raner tida di! Hm, Tenke, tenke. .. mmmm

Joda: Bare la tankene vandre litt (et øyeblikks langsomhet, som tillater at hukommelsen får lov til å bidra): Det positive er faktisk at følelsen Ting Tar Tid er veldig gjenkjennelig: Jeg er bare meg selv. Har jeg noen gang rukket å gjøre alt jeg har planlagt en vår? Aldri! Jeg har alltid overvurdert min egne kapasitet når det gjelder praktisk arbeid. Jeg  legger planer, og går trøstig i gang. Så oppstår uventede komplikasjoner. Jeg er amatør i alt dette, og må rote rundt etter løsninger, gjør feil og i det hele tatt går det litt tid både her og der. Men det ender (nesten) alltid med at fruen er fornøyd og jeg får skryt. Og sa er selvsagt humøret på topp igjen. Så denne rastløsheten er en bekreftelse på at jeg fremdeles er meg selv! Og det er faktisk veldig betryggende, for det har hendt mer enn en gang at jeg har lurt på hvor jeg selv ble av etter møtet med parkinson. Jeg er meg! Og jeg er glad for det.