Skolen er for mye preget av akademiske tradisjoner, sier Kristin til Klassekampen i dag. Jeg er enig i det. Det er et stort problem for en ganske stor del av elevene i skolen (helt fra første klasse, og i økende grad oppover). Mitt anslag er at 30 prosent av elevene har store problemer på grunn av dette. De greier ikke å tilegne seg kunnskap på den intellektuelle måten skolen i for stor grad legger opp til. En annen ting er at jeg mener også alle de andre elevene ville tjent på en mer allsidig tilnærming til lærestoffet. Og landet ville tjent på å ha høytutdannede med mer praktisk kunnskap og ferdigheter. Det er mange på "gølvet" i bedrifter og andre arbeidsplasser, som gremmes over lederes mangel på praktisk kompetanse og gjerne ler litt av dem i smug. Er det en myte eller en realitet de ler av? Jeg tror det er reellt. Må det være sånn? Nei.
Jeg tok eksamen på lærerskolen i 1973, og heldigvis har både lærerutdanningen og jeg lært mye siden da. (Skjønt jeg lurer litt på lærerutdanningen, når jeg leser de mange evalueringene som har vært!) Men jeg husker veldig tydelig to enkeltutsagn, som jeg bet meg merke i, og som jeg mener holder stikk fremdeles:
- Karakterer fordeler seg proporsjonalt med antall hyllemeter bøker hjemme hos elevene.
- Det er en myte at noen er "praktisk" flinke og noen er "teoretisk" flinke. Flinke elever en gode i alle fag.
Det første utsagnet er forskningsmessig veldig godt belagt senere. Det andre er litt vanskeligere, blant annet fordi det ikke er helt stuereint her i landet å snakke om hvem som er flinke og ikke. Vi kommer straks bort i spørsmål som hva flinkhet er; er det intelligens? Er det medfødt? Og dette er farlige temaer. Samtidig kan de fleste mennesker nokså raskt rangere omgangskretsen sin på en "flinkhetsskala" i ulike ferdigheter. Vi vet hvem som er gode talere, ledere, underholdere, tallforståere, miljøskapere osv. Om vi ikke alltid er helt enige, har vi likevel langt på vei en felles forståelse av dette. Jeg synes Karl Ove Knausgård forteller glimrende om dette i tredje bind av Min Kamp, i beskrivelsen av barneskoletida til den flinke Karl Ove som har lest alle bøkene i biblioteket når han kommer til ungdomsskolen, og som vet at han er nr en i lesing, kjenner sin nøyaktige plassering i rangering av fart, styrke osv. Så vurderer han ikke like godt de sosiale relasjonene, det er så. Men altså: På de fleste områder har han en sikker forståelse av sin egen "flinkhet", og det er all grunn til å tro at de andre elevene deler den. Men Karl Ove gjør en grov og utillatelig feil: Han sier høyt hvem som er flinke og ikke flinke. Og det er en kardinalsynd. Til og med mor blir sint! Vi vet altså hvem som er flinke, men snakker ikke høyt om det. Den eneste som har lov til å si at noen er flinke, er læreren, og da i visse koder (smilefjes, karakter, eller generelle oppmuntrende utsagn av typen "det var fint!", "nå var du flink!") Karl Ove var utvilsomt teoretisk flink. Hvordan var han praktisk? Han var ganske god i gymnastikk, og lærte seg etterhvert å spille gitar. Jeg tror han var god til å tegne? Jeg kan egentlig ikke se at han står noe særlig tilbake "praktisk". Han blir aldri noen bilmekker, men det handler vel om interesse. En annen ting er at han i skolen og resten av utdanningen sin ikke blir utfordret i praktiske aktiviteter. Hvis vi da ikke regner skriving som en praktisk aktivitet. Noe jeg mener det er, selvsagt. Men det er ingen som tenker "skriving" når Kristin snakker om mer praktisk skole.
La meg forlate Knausgård og gå litt videre. Jeg bruker Karl Ove for å illustrere tre påstander som jeg mener er viktige i forhold til "praktisk" skole:
1. Vi er mer sammensatte enn delingen "praktisk" vs "teoretisk".
Skillet mellom praktisk og teoretisk er en forenklet kategorisering av læringsevnene våre. Det blir som å kategorisere frukt i "hard" og "bløt". Det blir for begrensende å bare kunne si at "vi vil ha hard frukt til niste". Howard Gardeners teorier om mange intelligenser er en mye bedre inngang. Den sier at vi har ulike verktøy intellektuelt for å forstå og tilegne oss kompetanse. Vi har alle fått utdelt ei verktøykasse, men fordelingen av ulike verktøy varierer. Alle har alle verktøy til rådighet i en viss grad, men noen er veldig gode med ett spesielt, og er avhengig av å kunne benytte det i læring, mens andre har en mer jevnt fordelt verktøykasse. Og det vi har til rådighet, er:
- språklig intelligens
- naturintelligens
- bevegelseintelligens
- tallintelligens
- romlig intelligens
- musikkintelligens
- interpersonlig (sosial) intelligens
- intrapersonlig intelligens (selvforståelse)
Disse intelligensene har alle en praktisk og teoretisk side. Tallintelligens vil mange hevde er i teoretisk retning, mens bevegelsesintelligens går mot det praktiske. Språklig intelligens forbindes også ofte med begrepet teoretisk, men i det øyeblikket en anerkjenner å skrive og snakke som praktiske aktiviteter, så er det ganske likeverdig. Så konklusjonen er at begrepsparet "praktisk" og "teoretisk" ofte tilslører mer enn det avslører løsninger i spørsmålet om hvordan vi skal drive opplæring. Men begrepene er relevante i den forstand at det er viktig å huske både de teoretiske og de praktiske komponentene innen de ulike intelligensene.
2. Noen har mer intelligens enn andre
I likhetslandet Norge vil vi gjerne at alle skal være mest mulig like. Derfor er det lett å godta en myte om at de som ikke har det i hodet, har det i beina. Men det er ikke sant. Noen har det over alt. Og noen har det ingen steder. Mens de fleste har det litt her og der. Fordeling av intelligens er ikke et nullsumspill. Noen sto langt framme i køen da den blei delt ut og fikk mye, og da mener jeg mye til sammen, enten ved ekstrem styrke på en eller to intelligenser eller med jevnt mye av alle. Og noen sto langt bak og fikk lite, kanskje relativt mye på en eller to, men nær 0 på de andre, eller jevnt fordelt på et under gjennomsnittlig nivå på alle. (Og i disse Eia-tider burde jeg vel sagt noe om arv og /eller miljø som forklaring, men det gidder jeg ikke. Jeg synes at den formen dette har fått, absolutt har en underholdningsverdi, men skjønner ikke ennå hva den bringer fram av ny forståelse. Med så mange kloke hoder involvert i debatten, tror jeg sikkert at det må komme noe interessant ut av det, men foreløpig overskrider det min intelligens.)
3. Det er helt ok å snakke om at noen er flinke
Bare vi er spesifikke. Det er ikke bra å si at Lise er ikke så flink som Per. Men vi bør lære oss å si og godta at Per er flink til å lese. Og at Lise er flink til å bruke kroppen sin til å hoppe og springe. Barn vet ofte (men NB! langtfra alltid) hvor gode de er, og har rankinglister klare på mange områder. Jeg kan fremdeles gi deg topp to-tre i diverse idrettsgreiner, hyttebygging, klatring, oppkjeftighet, dristighet og tiltrekning på det annet kjønn fra min, rett nok begrensede, omgangskrets i barneskoletida (fådelt skole på Sandøya utenfor Brevik, dvs en omgangskrets på 15-20). Jeg var nr 1 i noen kondisjonsøvelser, og inne i topp tre en del andre. Så det er ikke grunnlag hverken for selvskryt er sturing. Det har heller ikke noe som helst med saken å gjøre. Poenget er at vi hadde sånne ting klart. En annen ting er at selv om jeg vet at jeg er den dårligste i fotball (jeg var ikke det altså!), så synes jeg ikke det er morsomt å bli minnet om det stadig vekk ved å være den siste som står igjen når lag blir valgt. Derfor har jeg alltid brukt "inndeling til to".
Hva må gjøres?
Punkt en er at alle fag i grunnskolen må undervises på en slik måte at alle elever får likeverdige muligheter til å tilegne seg faget. Det betyr blant annet å bryte ned synet på enkeltfag som særlig teoretiske, og derfor ikke mulig å formidle til elever som ikke er "teoretisk" flinke. Det betyr at vi må slutte å liksomløse problemet med en dominerende akademisk tradisjon ved å frita elever fra å lære teoretiske fag. Problemet må omdefineres fra "teorisvake" elever til "tilpasningssvake" undervisningstradisjoner. Vi kan ikke fortsette med et system som tillater store faggrupper å definere bort kravet om en grunnskole for alle. Lærere i matematikk, norsk, engelsk, fremmedspråk, samfunnsfag og naturfag må reellt møtes med krav om å gjøre endringer i arbeidsmåtene som møter behovet til elever som ikke har sin styrke i tallintelligens og /eller språklig intelligens.
Punkt to er at vi må godta at vi har en gruppe elever som har problemer med å følge vanlig undervisning fordi de sto et stykke bak i køen da intelligens / evner / flinkhet ble delt ut. De er hverken teoretisk eller praktisk flinke. Men alle disse har også ressurser av ulike slag, og evne til å lære. De har mulighet og rett til å oppleve mestring og glede ved å lære noe nytt. Og de har rett til å være en del av det sosiale fellesskapet i skolen sammen med sine jevnaldrende. Vi snakker om en gruppe som evnemessig spenner fra funkjonshemmede, gjennom ulike former for lærevansker til "fikser ikke skolen så godt". Mange av disse får spesialundervisning eller spesielt tilrettelagt undervisning, og mange får det ikke. Denne gruppa skal vi frita for en del ting som er vanskelige for dem. (Andre har problemer med å tilpasse seg skolesystemet selv om de har evner nok, men kan likevel ende opp med en diagnose som "ikke flinke". De skal ikke fritas for utfordringer.)
Punkt tre er at disse nye arbeidsmåtene må utvikles og spres. Og det er en formidabel oppgave. Jeg er altså ikke en millimeter ironisk. Å endre måten du jobber på i et klasserom er vanskelig, og alle reformer som har vært gjennomført fra min lærersertifisering i 1973 og til i dag, har grovt undervurdert denne utfordringen. Politikere og byråkrater har hatt en forståelse av at hvis bare lærerne blir kjent med et krav om endring, så blir det gjennomført. Og hvis det ikke blir gjennomført, forteller de hverandre historien om læreren som uttalte at "det er ingen reformer som ikke kan tilpasses min undervisningsmåte" alternativt den om læreren og kirurgen som sto opp fra de døde etter femti år og oppsøkte sine egne arbeidsplasser; kirurgen skjønte ikke noe av det han møtte, læreren gikk fram til tavla og fortsatte som før. Altså lærerne synes det er for slitsomt å endre arbeidsmåter, de gidder ikke, så de må enten overtales eller tvinges. Det er et grunnleggende feil utgangspunkt. Det finnes selvfølgelig lærere som ikke gidder. Og det finnes entusiaster. Og det finnes massevis av alminnelig ansvarlige og vetuge lærere som ønsker å gjøre en ok jobb. Og jobber du med barn og unge, skal du være en skikkelig hardhudet kyniker om ikke du kjenner et stort, stort ansvar for å gjøre ditt beste. De sitter nemlig rett foran deg. Ikke i andre enden av en telefon. Ikke på andre sida av TV-kameraet. Ikke bak stemmeseddelen. De er der, veldig tilstede, og det synes på dem hvis du svikter. Derfor endrer heller ikke lærere arbeidsmåte fordi en minister har fått en god ide. Du må tro på endringen. At elevene tjener på det. At jeg klarer det selv. Å være lærer krever en kombinasjon av kunnskap i fag, didaktikk og organisering kombinert med personlige egenskaper som formidlingsevne, entusiasme, empati, relasjonelle ferdigheter, lederegenskaper med mer, som er veldig nært personligheten til den enkelte. Noen sier lærere mangler profesjonell distanse. Ja, de gjør nok det. Men kan du ha profesjonell distanse til din egen personlighet? Ikke lett.
Poenget var altså: Av svært gode grunner, som handler om alt annet enn latskap, liten endringsvilje osv, er det vanskelig å endre arbeidsmåter i skolen. Men det er mulig. Det skjer hele tida. Men det krever som første punkt en enighet om at det er et behov. Og når det gjelder å avakademisere matematikk og språk i grunnskolen, er det et stykke fram til en enighet om at det faktisk er et stort behov. Men jeg tror landet ville tjent mye på å ha flere praktisk skolerte forskere. (I pedagogikk for eksempel ;-) )
Punkt en er at alle fag i grunnskolen må undervises på en slik måte at alle elever får likeverdige muligheter til å tilegne seg faget. Det betyr blant annet å bryte ned synet på enkeltfag som særlig teoretiske, og derfor ikke mulig å formidle til elever som ikke er "teoretisk" flinke. Det betyr at vi må slutte å liksomløse problemet med en dominerende akademisk tradisjon ved å frita elever fra å lære teoretiske fag. Problemet må omdefineres fra "teorisvake" elever til "tilpasningssvake" undervisningstradisjoner. Vi kan ikke fortsette med et system som tillater store faggrupper å definere bort kravet om en grunnskole for alle. Lærere i matematikk, norsk, engelsk, fremmedspråk, samfunnsfag og naturfag må reellt møtes med krav om å gjøre endringer i arbeidsmåtene som møter behovet til elever som ikke har sin styrke i tallintelligens og /eller språklig intelligens.
Punkt to er at vi må godta at vi har en gruppe elever som har problemer med å følge vanlig undervisning fordi de sto et stykke bak i køen da intelligens / evner / flinkhet ble delt ut. De er hverken teoretisk eller praktisk flinke. Men alle disse har også ressurser av ulike slag, og evne til å lære. De har mulighet og rett til å oppleve mestring og glede ved å lære noe nytt. Og de har rett til å være en del av det sosiale fellesskapet i skolen sammen med sine jevnaldrende. Vi snakker om en gruppe som evnemessig spenner fra funkjonshemmede, gjennom ulike former for lærevansker til "fikser ikke skolen så godt". Mange av disse får spesialundervisning eller spesielt tilrettelagt undervisning, og mange får det ikke. Denne gruppa skal vi frita for en del ting som er vanskelige for dem. (Andre har problemer med å tilpasse seg skolesystemet selv om de har evner nok, men kan likevel ende opp med en diagnose som "ikke flinke". De skal ikke fritas for utfordringer.)
Punkt tre er at disse nye arbeidsmåtene må utvikles og spres. Og det er en formidabel oppgave. Jeg er altså ikke en millimeter ironisk. Å endre måten du jobber på i et klasserom er vanskelig, og alle reformer som har vært gjennomført fra min lærersertifisering i 1973 og til i dag, har grovt undervurdert denne utfordringen. Politikere og byråkrater har hatt en forståelse av at hvis bare lærerne blir kjent med et krav om endring, så blir det gjennomført. Og hvis det ikke blir gjennomført, forteller de hverandre historien om læreren som uttalte at "det er ingen reformer som ikke kan tilpasses min undervisningsmåte" alternativt den om læreren og kirurgen som sto opp fra de døde etter femti år og oppsøkte sine egne arbeidsplasser; kirurgen skjønte ikke noe av det han møtte, læreren gikk fram til tavla og fortsatte som før. Altså lærerne synes det er for slitsomt å endre arbeidsmåter, de gidder ikke, så de må enten overtales eller tvinges. Det er et grunnleggende feil utgangspunkt. Det finnes selvfølgelig lærere som ikke gidder. Og det finnes entusiaster. Og det finnes massevis av alminnelig ansvarlige og vetuge lærere som ønsker å gjøre en ok jobb. Og jobber du med barn og unge, skal du være en skikkelig hardhudet kyniker om ikke du kjenner et stort, stort ansvar for å gjøre ditt beste. De sitter nemlig rett foran deg. Ikke i andre enden av en telefon. Ikke på andre sida av TV-kameraet. Ikke bak stemmeseddelen. De er der, veldig tilstede, og det synes på dem hvis du svikter. Derfor endrer heller ikke lærere arbeidsmåte fordi en minister har fått en god ide. Du må tro på endringen. At elevene tjener på det. At jeg klarer det selv. Å være lærer krever en kombinasjon av kunnskap i fag, didaktikk og organisering kombinert med personlige egenskaper som formidlingsevne, entusiasme, empati, relasjonelle ferdigheter, lederegenskaper med mer, som er veldig nært personligheten til den enkelte. Noen sier lærere mangler profesjonell distanse. Ja, de gjør nok det. Men kan du ha profesjonell distanse til din egen personlighet? Ikke lett.
Poenget var altså: Av svært gode grunner, som handler om alt annet enn latskap, liten endringsvilje osv, er det vanskelig å endre arbeidsmåter i skolen. Men det er mulig. Det skjer hele tida. Men det krever som første punkt en enighet om at det er et behov. Og når det gjelder å avakademisere matematikk og språk i grunnskolen, er det et stykke fram til en enighet om at det faktisk er et stort behov. Men jeg tror landet ville tjent mye på å ha flere praktisk skolerte forskere. (I pedagogikk for eksempel ;-) )
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Når du skal velge "Kommenter som": Hvis du ikke har en blogg selv, eller vet at et annet valg er riktig, velg &b;anonym&b;. (Skriv gjerne under med navn i innleggsteksten)