MIN SKOLEHISTORIE 5: Brevik

1964. Første skritt fra Sandøya, og ut i verden. Jeg begynner i 7. klasse i Brevik. En småby, nylig sammenslått med Eidanger (der Sandøya hørte til) og Porsgrunn til Porsgrunn kommune. En småby, men med sterk identitet. Og viktig for meg: Med en fulldelt skole.
Litt større forhold enn der jeg kom fra. Faren min var styrer, så det ble nok lagt en viss vekt på blant medelevene, men var ikke så langt framme i min bevissthet. Jeg forholdt meg til lærerne i klassen, og ble for første gang oppmerksom på at det finnes gode og mindre gode utgaver. De dårlige kjente man på at det var bråk i timene deres. Også et nytt fenomen for meg. Det hadde vært konflikter på Sandøya også (og tøffe nok; husker da en sto på taket og kastet takstein ned i skolegården) , men ikke "bråk". Jeg deltok ikke. Det var bare ikke aktuelt. Jeg skjønte ikke hvorfor de bråkte, eller hva jeg eventuelt skulle oppnå ved å delta. Etterhvert skjønte jeg jo at de som gikk i spissen og var frekkest, fikk en viss status, men det tilhørte ikke mitt repertoar. Jeg lærte også hvor jeg kunne delta i statuskonkurranse; jeg kunne være "flink". Den første gangen vi fikk tilbake stiler i norsk, fikk jeg positiv omtale av læreren, og i friminuttet etterpå hørte jeg. "Du trur vel du kan konkurrere med Ole, du nå?"   "??..." Umiddelbart skjønte jeg ingenting. Hverken hva det var med Ole, eller hva jeg hadde med ham å gjøre. Men jeg lærte nokså snart at noen konkurrerte om å være flinke, og der var Ole nr 1, ikke kom og tro noe annet, og så var rekkefølgen deretter noe uklar. Bortsett fra at jeg ganske raskt plasserte med som nr 2, og delte toppen i noen fag.

Jeg hører stadig vekk fra folk i min generasjon at vi hadde så stor respekt for lærerne. Det må jo være rein historieforfalskning.
- Ææh - .. Gjør vi alle utom oss selv til løgnere, nå? Riktignok har vi utnevnt oss selv til å være skoleflinke, men nå begynner vi å bli litt høye på pæra, eller ...?
- Det er jo faktisk slik at fortellingene om nær og fjern historie endrer seg med tida, og den kollektive hukommelsen er til tider ikke helt nøytral og objektiv. Se hvordan diskusjonen går om krigen: Først var det rein glorifisering av all motstandskamp i Norge, mens det nå kommer fram viktige nyanseringer.
- Så vi skal rette opp en glorifiserende kollektiv hukommelse om den norske skolen på 50- og 60-tallet?
- Ja.
- Hm. 


Det er riktig at mange hadde respekt for lærerne, i den forstand at de ikke åpenbart brøt reglene i redsel for å bli straffet. Men å bryte reglene uten å bli oppdaget, var helt akseptert og sett på som normalt. Og så var det forskjell på hvor stor risiko den enkelte var villig til å ta i forhold til å bli oppdaget. Noen trosset reglene og var i åpen konflikt med lærere. Og noen lærere var mer utsatt enn andre. Når jeg tenker tilbake på enkelte episoder, med egen lærererfaring som ballast, slår det meg hvor hårfin grensen er mellom tøffhet og parodi i lærerrollen. Og at ukontrollert sinne uavvendelig havner i parodien. (Jeg har også praktisert overlæringens prinsipper ved å miste kontrollen selv noen ganger, så dette har jeg nå veldig klart for meg.) Det skal også sies at jeg har lært meg å bruke kontrollert sinne i visse situasjoner. Kjenne at sinnet vokser og nærmer seg et smell, og så likevel la kunnskapen om rett og galt, fornuftig og ufornuftig styre. Det er en balansegang og en nødløsning, men noen ganger å foretrekke framfor å miste kontrollen. Jeg har bevart bildet av en av lærerne mine i Brevik som knakk pekestokken over kateteret, og ble ledd ut. (Hadde han enda hatt verdigheten til å gå litt tidligere og knekket den mot drikkefontenen i skolegården!) Det er ikke noe pent bilde, og han var ferdig som autoritet. Kunsten å bruke kontrollert sinne ble klarest og best forklart for meg av en elev i 2. klasse. Jeg var klassestyrer (mitt eneste forsøk med så små elever) og det var en ressurssterk, flott men ikke helt enkel samling individer. Noen av dem var virkelig enere på noen områder; gode fortellere skriftlig og muntlig, sosiale ledere, fysisk styrke og kroppskontroll. En dag kom vi inn på at dette at noen var flinke til noe. Utgangspunktet var at en hadde lest opp en god fortelling og fikk skryt både av meg og andre elever. Og så begynte praten å gå om hvem som var flinke til ulike ting. Min innskytelse var å stoppe  før noen kom begynte på motsatsen; hvem som ikke var flinke til ett eller annet. Men uten å stemple temaet som "farlig", så jeg lot et par til slippe til. Og en av dem utpekte klassens flinkeste på alle områder, en gutt som i min verden var, absolutt en oppvakt kar, men egentlig ikke topp i noe annet enn å være leder. Men han var ubestridt leder i klassen, så jeg klarte ikke å motstå fristelsen til å la ham kommentere dette, og han bekreftet at han var den flinkeste til det meste. "Javel," sa jeg, "og hvordan vet du det?" "Hvis noen sier noe annet, så tar jeg dem." Sa han rolig og belærende. "Javel," sa jeg igjen, og måtte spørre: "Men det er jo mange andre også som er sterke her. Hva skjer hvis det kommer flere som ikke vil høre på deg, da?" "Da bare kjenner jeg at jeg kan bli så sinna, så sinna at jeg blir sterkere enn alle sammen. Og da tør de ikke å prøve." Fremdeles like rolig belærende, mens resten av klassen nikket. Sånn var det.

I Brevik lærte jeg også at det var noe som hette erting (nå mobbing). Jeg var så naiv at jeg ikke så hva som foregikk i starten. Men litt ut på høsten kom klasseforstanderen bort til meg i et friminutt, så veldig alvorlig ut i ansiktet, og sa han ville snakke litt med meg om Anne. Anne? Snakke med meg?? Jeg hadde knapt vekslet ord med henne. Så jeg så ut som et stort spørsmålstegn, men han tok høyde for at jeg kunne spille, og fortsatte: "Ja, du vet at hun blir ertet en god del. Har du vært med på det?" "Blir hun ertet?? Hvorfor det?" Han ble raskt overbevist om at jeg ikke kunne se så dum og himmelfallen ut uten at det var ekte, og fortsatte til neste elev. Så langt jeg klarte å forstå, virket hans inngripen positivt for Anne. Senere fikk andre gjennomgå, og jeg så hva som skjedde, men forble tilskuer til dette også.

Så det som står klarest for meg som læringsresultater fra Brevik, er kjennskapet til:
- konkurransen om å være flink
- konkurransen om å være tøff
- bråk i timene
- dårlige lærere
- mobbing
Men det er urettferdig å late som at dette er min evaluering av skolen og lærene i Brevik. De fleste dagene var hverdager der også, og jeg lærte stort sett det jeg skulle. Vi hadde til og med et par timer med samlivslære, der klasseforstanderen vår viste fine plansjer av kjønnsorgan for oss guttene (jentene hadde en annen lærer), forklarte hvordan man kunne onanere, og tegnet orgasmeintensitetskurver for kvinner og menn. Det siste har jeg et krystallklart minne om, så det gjorde inntrykk. For 25 år siden hadde vi 20-årsjubileumsfest for avslutningen av 7 års skolegang i Brevik. Klasseforstanderen var der. Han hadde fått lengre hår, og hadde byttet dressjakken med myke gensere, og fortalte oss om en ut-av-kroppen-opplevelse mens han lå på sykehus. Den hadde ikke gjort ham kristen, som skjer med enkelte har jeg skjønt, men han ble snill lærer i stedet for streng lærer, sa han. Vi husket ham som seriøs, relativt streng.

Ellers har jeg ikke noe klart bilde av den pedagogiske tankegangen til lærerne i Brevik. Tror den var mest preget av tradisjon: Vi gjør som de andre på skolen, og sånn som vi pleier. Læreren forklarer, vi leser i læreboka, vi gjør noen oppgaver og vi har en prøve. Jeg innbiller meg at behaviourismen med belønning/straff som oppdragende virkemidler var på frammarsj. Var på et møte for skolefolk i forrige uke, og en pausesamtale kom inn på pedagogikkens historie. Noen mente arbeidsskolepedagogikken som del av en tysk tradisjon, ble feid bort etter krigen, og at blikket ble snudd vestover mot USA, der kognitive teorier med fokus på individets egenskaper sto sterkt. Intelligenstester var populært, og skillet mellom flinke og ikke flinke elever var viktig. Det stemmer nok at disse ideene var på frammarsj, men jeg tror reformene også den gangen kom raskere  til de pedagogiske fagmiljøene og skolebyråkratene enn lærere flest. Så jeg tror at mine foreldre, og sikkert en del andre, tok vare på arbeidsskoleideene og trakk dem med seg mens de også tilpasset seg nye tanker. Det har vært en kontinuerlig linje fra 1939-planen til vår elevaktive skole; ikke som toneangivende retning, men en sidestrøm som alltid har vært der.

Men de var lite fremtredende i Brevik.
- Men støtter erfaringene fra Brevik det vi sa tidligere om at det hadde vært en fordel å gå på en større skole fra starten? Var Brevik en bedre skole?
- Nei. Vi syns vel egentlig at mamma og pappa (og de andre vi hadde) var bedre lærere enn de vi hadde i Brevik. Men kanskje fantes det andre? Vi gikk der bare et år ...
- Ja, ja ... Nå har vi vært så oppesen at det er bare naturlig å framheve våre egne foreldre foran andre..
Men hvorfor mente vi at større skole var bedre?
- Flere utfordringer. Se at noen klarer skolearbeidet bedre enn oss. Møte de tøffe. Se noen av livets realiteter, som erting og mobbing. Bli nødt til å ta standpunkt, kanskje.
- ... og få dårligere lærere?
- Det er jo en tilfeldighet. Gode lærere søker ikke systematisk til små skoler. Å få gode eller dårlige lærere er jo et rent sjansespill.
- Det er det  .. et sjansespill. Må det være sånn? Det er jo ikke bra?
- Du mener vi skulle hatt garanti for at andre fikk de dårligste lærerne, og vi de beste?
- Nei, alle burde ha rett til gode lærere.
- Og det betyr? Alle har rett til en lærer som er bedre enn gjennomsnittet?
- Ikke tull da! Det er jo viktig å ha en god lærer.
- Men lærere er, og vil alltid være, forskjellige.
- Ja. Kanskje man kunne bytte oftere. Så ikke de samme har uflaks hele tida.
- Er en mulighet. En annen er å sparke de dårlige.
- Tull. Udugelige skal fjernes fra klasserommet. Men likevel vil det være mange igjen som ikke er topp lærere.
- Jada. Vi er enige med oss selv om det. Men det er et problem, dette her
- Det er et problem. 


Og det er dagens konklusjon:
Skolen må ta variasjon i kvalitet på undervisningsarbeid opp til seriøs diskusjon. Og gjøre noe. Og ikke bare med de udugelige.