MIN SKOLEHISTORIE 3: Sandøya forts

Jeg hadde altså mine foreldre til lærere fra 1958 til 1963. Jeg underviste selv fra 1973 til 1997. Hva har skjedd i læreryrket? De underviste flere timer enn jeg har gjort: 36 timer per uke. De var to lærere på  skolen, i dag er det fire - med omtrent samme elevtall. Til gjengjeld var undervisningsplikten hele rammen om deres arbeidstid. Vær forberedt, gjennomfør timene og rett bøkene. Lærerrådet ble gjennomført i stua, og utover det ble de ikke avkrevd større møtevirksomhet, tror jeg.
Men jeg husker det gikk mye i skoleprat, så jobben fylte nok tida deres. Om de noen gang klagde på arbeidsvilkårene for lærere, har det ikke satt seg fast i min barnlige bevissthet. Fra senere samtaler med pappa, har jeg også fått det inntrykket at de egentlig var relativt fornøyde med tilværelsen som lærere.
- Men da må vi huske på at de kom fra en helt annen bakgrunn enn oss.
- Elverum og Arendal? Ja, rart det gikk så bra egentlig.
- Dem imellom mener du?
- Ja.
- Men de var vel ikke så forskjellige?
- Vel, ... Du husker tante Gerds beskrivelse av hans første møte med mammas søstre (4) og svigerinner (også 4): Da han langt på kveld fikk kastet inn en liten bemerkning i den meget taleføre  (understatement!)forsamlingen, hvinte en av svigerinnene i begeistring "Neimen, Else, snakker han også??!!" 
(Gjengitt med uskyldsren, blød æ'ndælsdialekt blir den litt snillere, men frekk nok.)
- Jo, den er morsom og tar hans hedmarkslynne på kornet, men jeg var på et litt annet plan: Husker du besøkene i Elverum da vi var små?
- Ja, bevares. Vi brukte en dag på å komme i gang med samtalene med søskenbarna våre, og så var det full fart i leken etter det. Veldig hyggelig egentlig. Og masse steder å leke rundt uthus og låvebruer.
- Mm. Men husker du doen?
- Ja, utedo. Trivelig å sitte der og se ut.
- Når vi var der om sommeren, ja. Men klarer du å hente fram en vinterkveld? Vi var der noen ganger vinterstid også.
- Nei, tror ikke jeg var på do om vinteren. 
- Fortrengt?
- Potte?
- Husker du kulden i gangene?
- Ja, det gjør jeg.
- Husker du bestefar, som var lam fra brystet og ned og ble pleiet hjemme av tante Gunda? Familiens sterke kvinne.
- Ja.
- Husker du hva pappa gjorde mens vi fløy rundt og lekte?
- Eh ..?
- Hva gjorde vi sammen med pappa noen ganger? Ja, det var forskjellig selvfølgelig, men nå drar jeg i en retning, så da er svaret?
- At vi dro slipeseteinen. Han slipte ljåen.
- Og øksa. For at han skulle bruke dem. Kan du oppsummere litt nå? 
- Ok. Skjønner. Han visste noe om hardt arbeid. "Slitet" som det står om i litteraturen.
- Akkurat.
Jeg tror det var en veldig fjern tanke for pappa å klage på at det var slitsomt å være lærer. Tross at han i tillegg til undervisningen de første årene hadde oppsyn med skolen på Håøya, og dessuten var ansvarlig for folkebiblioteket, som var identisk med skolebiblioteket og var åpent to kvelder i uka. Min eneste erfaring med arbeidskrav i barndommen var at jeg etterhvert fikk lov til å være ansvarlig for utlånet. Så jeg leste og koste meg, stemplet utlånsbøker med stor seriøsitet, og lærte meg forskjell på skjønnlitteratur (alfabetisk) og faglitteratur (etter et rart system med tall; det skjønte jeg ikke). Gro Hagemann henviser i sin bok "Lærernes historie" til undersøkelser som viser at lærerne på femtitallet stort sett var fornøyd med yrkets status og arbeidsvilkår. På 70-tallet derimot mente mange at statusen var lav og synkende og arbeidsvilkårene ikke bra. Det var da jeg begynte som lærer. Og å stå på krava var livsoppgave nummer en. Misnøyens og  kravstorhetens generasjon? (I parentes kan vi innrømme, nå, at sånn i det daglige var vi ganske fornøyde med tilværelsen, og har (nesten) aldri angret på at vi ble lærere. Selv om vi har hatt vår andel av utfordringer i yrket.)
- Men vi sto på krava?
- Jo, vel .. Vi var jo liksom politisk forplikta til det, men det var andre saker som engasjerte mer i utgangspunktet  enn lærernes arbeidsvilkår. 
(Vi tilhørte jo ikke arbeiderklassen heller, så det var ingen som var så veldig opptatt av lærernes kampkraft i våre politiske kretser. )

Men inntrykket av mine foreldres oppfatning av yrkessituasjonen, stemmer med Hagemanns framstilling, og jeg er ganske sikker på at det har mye med førkrigsgenerasjonens erfaring med slitet, og tildels fattigdommen å gjøre. Mine foreldre har aldri noen gang brukt ordet fattigdom om sin egen tilværelse, og de har aldri sultet eller lidd nød i den forstand. Men det var ikke noe fett liv på Oppberget i Elverum. Og heller ikke i lastebileierens 9-barnsfamilie i Arendal, der mamma var nest yngste datter og en av to attpåklatter. For dem begge var læreryrket den nærmeste veien til å ta seg over til en tryggere og mer komfortabel tilværelse. I likhet med mange andre landsens gutter, og byfrøkner. Det var sikkert en betydelig økonomisk satsing fra familiene deres, ikke minst ved at de gikk ut av  arbeidsstokken hjemme.
- Skulle tatt seg ut at de begynte å klage på å være lærere. Hva hadde tante Gunda sagt da, tro? 
- Sagt? Hun hadde funnet et bjørkeris og lagt pappa over ei hesje og dengt løs til han kom på andre tanker!
- Nei! Det ville hun absolutt ikke gjort. Men hun hadde garantert funnet noen replikker som ville svidd det dobbelte av noe bjørkeris. Denge løs, du.. Tullprat. Pass deg så ikke fruen tar deg et tak. 
- Joda. Enig. Flott dame egentlig. Hun og fruen fant hverandre de, ja.
- Uten sammenlikning forøvrig, eller .. 
- Nja, det er jeg ikke så sikker på ..Men jeg tror ikke vi utdyper det nå. 
- Ok, men det er en passelig overgang til å snakke om damer.
- ?
- Vi har jobbet i et kvinneyrke. Drevet "frøkensport" så og si
- Prøver å være morsom? Men ja: Kvinneandelen blant folkeskolelærere har økt.
I 1962 var det 8 567 menn og 8 749 kvinner som lærere i grunnskolen. Det var 25 elever per lærer. I 1973 var det 16 117 menn og 15 987 kvinner. Det var 19,5 elever per lærer. I 1997 var det 16 188 menn og 23 197 kvinner. Og det var 13,5 elever per lærer. Feminiseringen av læreryrket begynte sånn sett ikke før midt på 80-tallet. Men det er viktig å ta med ungdomsskolen i dette bildet: Perioden fra 1960 til jeg var ferdig med lærerutdanningen (1973) var innføringstida for ungdomsskolen i Norge. De første ungdomsskolene kom raskt etter at det i 1959 ble åpnet for forsøk med 9-årig enhetsskole. I 1969 ble obligatorisk 9-årig grunnskole vedtatt. I 1962 gikk 3 prosent av grunnskoleelevene på ungdomstrinnet. I 1973 var andelen 32 prosent. Porsgrunn var tidlig ute, og åpnet sin første ungdomsskole i 1959. Fra 1970-73 gikk jeg på Notodden lærerskole. I bygninger som var bygget for å være ungdomsskole, slik at Notodden hadde dispensasjon fra grunnskoleloven i påvente av at staten bygde ny lærerskole. Men poenget i forhold til kjønnsfordelingen var altså at med ungdomsskolen kom mange mannlige lærere. Jo eldre elever, jo flere menn i skolen. Sånn er det og var det. Så på 1.-7- trinn har nok kvinnene vært i flertall fra 1962 til i dag. Og økende. Innføring av ungdomsskolen forklarer også den store elevtallsøkningen. Tallene forteller også at ressursene i form av lærertimer i forhold til elevtallet økte med innføring av ungdomsskolen. Blant annet fordi leseplikten var betydelig lavere på ungdomstrinnet. Så menn og gode arbeidsvilkår hører sammen. Naturlig nok er det mange som kobler den økte kvinneandelen med statusfall og relativ lønnsnedgang.

Men har jeg som lærer på 80 og 90 -tallet hatt så mye lavere status enn mine foreldre hadde? Jeg har ikke den følelsen selv. De som lå øverst på den sosiale rangstigen  på Sandøya i min barndom var læreren i storskolen, altså pappa, kjøpmannen, bonden og skipskapteinen. Nivå to var snekkeren og andre fagarbeidere, formenn i industriene og vanlige sjøfolk. Og under dem igjen industriarbeidere, som det var klart flest av. Og muligens noen som jobba på kontor? Og utenfor hele dett systemet: Damene. Som bestemte over oss barna og mye annet. Men det var ikke snakk om at læreren hadde noen vesentlig høyere status enn for eksempel bonden. De to var forøvrig gode venner. Selvfølgelig var folk oppmerksom på at mine foreldre hadde en del kunnskap, som ikke var allemannseie. Men hvor ofte har man bruk for å vite hva hovedstaden i Belgia heter egentlig? Eller om Bjørnson skrev Markens grøde?  Hjelper ingenting når Sleipneren ikke vil starte. Og pappa måtte nok oftere spørre om slike ting, enn at noen kom og spurte ham om skolekunnskap. Men jeg vet det hendte også. Som det hender folk kommer til lærere i dag også. Hva heter det på tysk? Åssen var det å bruke rettvinkla trekant for å få hjørnet rett? Prosentregning. Men hverken jeg eller foreldrene mine hadde status som øvrighet på noen måte. Vi har bare litt rare interesser. Så mere kuriøse enn høystatus.  (Ser at jeg litt urettferdig holder på å gjøre pappa til en teoretiker  uten praktisk kunnskap og ferdighet. Det stemmer ikke. Han tok sløydlærerutdanning og var flink med hendene. Bilinteressert (Kjøpte en 57-modell Opel Rekord med en gang bilsalget ble frigitt i 1960 - husker ennå oppstyret blant oss ungene når bilen kom på lekter fra fastlandet ut til Sandøya, der mamma skulle lære seg å kjøre.) Men han var jo totalt i kunskapsvakuum når det gjaldt båt og fiske i sjøen. Det måtte jeg lære helt andre steder. Og det er liten grunn til å lure på hva vi ungene oppfatta som viktig kunnskap: Å kunne starte en vrien Sleipner eller forklare prinsippene for en bensinmotor. Det var først når de kom på yrkesskolen, kameratene mine fant ut at både det og phytagoras var viktig. For noen var det litt seint. Men de fikk jobb på Hydro likevel.

Jeg henter fram Gro Hagemann igjen: ”Man skal være forsiktig med å overdrive lærernes posisjon i det gamle samfunnet. Yrket hadde aldri så høy prestisje at det fristet mannlig ungdom fra samfunnets høyere lag.” 
Derimot har lektorene  i det gamle gymnaset hatt et betydelig fall, statusmessig og lønnsmessig. Mens mange lærere med bakgrunn fra lærerskolene heller hadde en liten statusøkning  på 60-tallet ved å begynne i ungdomsskolen. På et nivå som tidligere var forbeholdt lærere med universitetsutdanning. Lærerorganisasjonene har ofte blitt beskyldt for å være for snille og derfor har blitt hengende etter, men jeg vil si at denne manøveren med å gjøre de læreskoleutdannede til hovedbasis for rekruttering til ungdomsskolen, må ha vært et skoleeksempel på avbalansert bruk av list og tilgjengelige maktmidler. I det hele tatt er jeg veldig fascinert av starten på ungdomsskolen, og de ulike debattene rundt den. Bl a sett i forhold til mine egne erfaringer på "Heistad kretsfengsel".


Det kommer vi tilbake til. Først litt pedagogisk oppsummering: Planen er at hvert innlegg i min skolehistorie skal ha et tydelig synspunkt, som etterhvert folder seg ut til et bilde av skolens utvikling fra slutten av 50-tallet til i dag. De to første var 

• Norsk skole i dag baserer seg for lite på kunnskap og for mye på velvilje og håp. Og det er ikke bra. Men spar meg for gamlegymnaset som alternativ. Phøy!!!
• Jeg synes det er synd at skolen på Sandøya blir nedlagt. Og det er med tanke på skolen som ryggrad i lokalsamfunnet. Isolert sett tror jeg elevene vil ha det like bra, eller vel så bra, i Brevik. 

Dagens:

• Har jeg som lærer på 80 og 90 -tallet hatt så mye lavere status enn mine foreldre hadde? Jeg har ikke den følelsen selv. Hverken jeg eller foreldrene mine hadde status som øvrighet på noen måte. Vi har bare hatt litt rare interesser.