MIN SKOLEHISTORIE 4: Pedagogisk framskritt?

Det året jeg begynte i 6. fikk pappa jobb på framhaldsskolen på Heistad, og like etter begynte han som skolestyrer i Brevik. Jeg fikk plutselig andre lærere. Blant annet en ganske nyutdannet ung mann. Jeg traff ham igjen i Brevik for 10-15 år siden, og vi pratet litt om skole og han spurte hva jeg husket best fra timene hans på Sandøya. "Du demonstrerte Arild Guldens kringleskudd," svarte jeg sannferdig og uten tvil.
Vi var kjempeimponert over den detaljen fra en gymtime. Det var ikke svaret han håpet på. Han hadde lagt ned masse arbeid i å forberede teoritimene, og oppfattet meg som en interessert elev i de fleste fag. Noe jeg nok var på en måte, men faktum er at alle konkrete situasjoner jeg husker fra de seks første skoleårene, knytter seg til friminutt, praktiske fag eller framføringer av en eller annen art.
- Vel, der underslår vi vel noen detaljer? Vi har den gangen vi lærte om elektrisitet, og pappa spurte "er det forresten noen som vet om en farlig sport?" og vi svarte..
- .. "kappkjøre på motorsykkel", ja. Helt feil. Riktig svar var "klatre i høyspentmaster".
Et godt eksempel på skolemåten å spørre på: Ett riktig svar, og ofte med gitte premisser, som elevene ikke alltid fatter. I stedet for å spørre f eks: "Kan elektrisitet være farlig på noen måte?" Mange mulige svar, og helt naturlig å bringe inn høyspentmastene i en samtale om ulike farligheter av ulik alvorlighetsgrad.
- Men hvorfor husker vi det?
- Fordi det var flaut å svare feil. Vi likte ikke det.
- Akkurat. Ikke svare feil, og lære kringleskudd. Det var viktig.
- Men husker vi virkelig ikke noe fra vanlig teoretisk undervisning? 
- Vi husker jo hvordan ting foregikk til vanlig, men sånn helt konkrete episoder er det verre med. 
- Mens vi altså kan liste opp ganske mange helt konkrete minner fra gym- og sløydtimer. 
- Mm. Men, jeg kom på en sak: Kommunismen.
- Jaha? Khrustsjov på Herøya, eller ...??
- Nei. Pappa sa en gang omtrent følgende: "Kommunismen er forferdelig. Tross at de sier mye bra om hva de egentlig vil".  Dette lurte vi på. Er det virkelig mulig å være så korka? Å mene bare godt, men likevel gjøre absolutt alt helt galt?? Her må det på en eller annen måte være noe som ikke stemmer. 
Tenkte vi. Og da maoismen blomstret i vår ungdom, prøvde vi å finne ut av det. Lenge mente vi han tok fullstendig feil, og  at kommunister stort sett var de eneste som tenkte fornuftig i verden. I dag er jeg mer usikker: Han tok i alle fall ikke helt feil.
- Men grunnen til at vi husker det, er kanskje nettopp at det ikke var mer enn fire-fem år senere at vi som veslevoksen tenåring begynte å snuse på det sosialistiske tankegodset. Så det har liksom satt seg som en del av det som sporet oss i den retningen.
- Mulig det, men jeg tror ikke egentlig at vi skal gi pappa skylda for vår omvendelse til kommunismen.
- Nei, enig i det. Men vi fikk litt inspirasjon fra skolen, det vil si "Heistad kretsfengsel". 
- Sant det. Det var den episoden med Arne. Men nå er vi litt på vidotta igjen. Det var starten av 60-tallet og pedagogikken på Sandøya to-delte skole.
- Akkurat. Og hva vi husker.
Og vi husker:
- Framføring av Byen vår av Torbjørn  Egner.
- Vi lagde fingermalte bokomslag
- Jeg lagde seilbåt på sløyden
-  .. og brukte et halvt år på det. Det syns pappa var i drøyeste laget, og derfor fikk vi bare G i sløyd. Enda båten blei fin. Støpte blykjøl til og med.
- Men da tok mamma oss i forsvar, og sa at det var bare for å bevise for alle andre at han ikke favoriserte sin egen sønn.
- Rart de tok den diskusjonen med oss som tilhører?
- Tror kanskje den kom nokså spontant og med litt temperament fra mamma. 
- Provosert av at noen pirka i gullguttstatusen?
- Vet ikke. Husker det ikke helt slik ellers, men vi var nok litt gullgutt, ja. Har hørt en del siden om hvor snille og fornuftige vi var som barn.
- Ja, og så var vel  den tidlige oppveksten preget av at vår eldre søster døde av ryggmargsbrokk før vi fylte to.
- Klart. Har tenkt mye på det etter at vi fikk barn selv. Å miste et barn. Det vil si at vi har prøvd å tenke tanken, men det er ikke mulig å gå helt inn. Et mareritt.
- Ja...
- ....
- Men vi holdt på med skolegang og hukommelse.
- Det gjorde vi, ja

Oppsummert kan vi si at jeg husker tre kategorier:

1. Aktiviteter, praktiske oppgaver som engasjerte oss.
2. Vi dummet oss ut
3. Læreren sa noe vi satte litt spørsmålstegn ved og tenkte videre på

Det siste punktet bygger bare på kommunistepisoden, og gir sånn sett ikke mye grunnlag for generalisering, men de to andre bygger på flere ting, og for meg har disse erfaringene vært viktige i forståelsen av godt læringsarbeid. Jeg har alltid ment at aktivitet fra elevenes side (så sant den har læring som mål) er bra. Og jeg har ment at elever så langt det er mulig skal slippe å føle at de dummer seg ut. Dette har i noen tilfeller fått meg til å sette i gang aktiviteter som har vært alt for utfordrende for elevene. Med kaos og frustrasjon til følge. Men av og til også til noen aktiviteter det har gnistret av: Framføring av bluestekster med skikkelig trøkk.  Diskusjon om Et dukkehjem så elevene glemte å gå hjem da klokka ringte. Bruk av nærmiljø på mange måter. Dramatiseringer i engelsktimer. Skoleavis. Og jeg tok det som et kompliment da en PPR-mann var innom klassen min (3. klasse, 28 elever) for å observere en elev, og sa etterpå: Ja, der var det livlig! Men det virket som du hadde kontroll også. Jada, i den situasjonen hadde jeg kontroll og det var akkurat sånn jeg ville ha det. Aktive elever som bruker hverandre: Spør. Låner. Hjelper. Utfordrer.. Kjempemoro, og vanskelig. 
Jeg tror at mine foreldre var inspirert av en del av de samme tankene. Læreplanen av 1939, deres første, bygde mye på arbeidsskoleideene, og jeg vet at de begge var opptatt av å drive en moderne skole. De var ikke autoritære, selv om det var klare regler og ikke noe slendrian med det. Og de drev en god del aktiviteter, og tok begge videreutdanning i praktiske fag. Så jeg er nok påvirket av deres synspunkter også.
Jeg tilhører lærergenerasjonen som får skylda for å ha innført "lekeskolen", og dermed fjernet skolen fra god kunnskapsformidling. Det har skjedd i et forsøk på å realisere ideer som stammer fra begynnelsen av 1900-tallet, som hadde sin mest reindyrka læreplanstøtte da mine foreldre var unge lærere, og som mange mener nå har grunnstøtt på PISA og TIMMS, disse nye rundingsmerkene i internasjonalt skolefarvann. Jeg er helt uenig i den siste konklusjonen, og holder stort sett på det samme læringssynet - dog med noen reservasjoner og innrømmelser.

Etter hvert melder selvfølgelig den tanken seg at det er mulig jeg også har lært en del i den tida jeg ikke husker noe spesielt fra. Altså lært mer enn jeg til nå har kreditert dit. For det er ingen tvil om at jeg i løpet av fem år med mamma og  pappa til lærere, og tross at jeg ikke husker det på annen måte at det var hverdagen å sitte i klasserommet og gjøre det vi gjorde, så har jeg lært å lese godt nok til å bli en effektiv dokumentleser, ivrig avisleser, ha stor glede av skjønnlitteratur og kan lese rutetabeller og andre skjema så jeg greier meg med det også. Og jeg har lært nok matematikk til at jeg kan regne på et nivå som nå viser seg å være drømmeland for flertallet av de som starter på lærerutdanning for tida. (Disse blir testet i matematikk hvert år, og resultatene er begredelig lesning.) Og jeg kunne enda mer da jeg kom fra naturfaglinja på gymnaset og til lærerskolen. Men så blei det ikke mye ny kunnskap på det området i løpet av lærerutdanninga.

-          Jo, jo!! Dette er historieforfalskning! Vi lærte jo moderne matematikk for pokker. Mengdelære. Mengde med kryss og firkanter og i sammen og hver for seg og sånn

-          Kan du uttrykke litt mer presist hva vi lærte?

-          Ja, det var mengder og …… eeeh. Hva var vitsen med de greiene igjen? Vi skjønte jo aldri hva det kunne brukes til?

-          Nei.

-          Nei… så..?

-          Hva lærte vi?

-          Ingenting?

-          Enig!

Men det skal sies at vi lærte en god del i andre fag. Men trykket og faglig progresjon var tøffere på gymnaset. I de fleste fag. Noen bølgedaler var det der også. Også rent faglig.

Men jeg må faktisk ha lært ganske mye de første årene. Jeg husker det ikke som kjedelig. Hverdagslig, men det var mye vi drev med som var hverdagslig, uten at det var kjedelig. Men fritida var mer spennende stort sett. Der er det mange tydelige minner: Fiske på skolebrygga. Særlig den gangen vi hadde en ørret på kroken (som selvfølgelig forsvant før vi fikk den opp). For ikke å snakke om ålen! Den kom opp, men den nektet å dø! Bade på Grunntunga. Spille fotball. Bygge barhytter og andre hytter i skogen. Hoppe i høyet på gården. Seile på isflak på Breie strandene. Stå på ski ned Kleivene. (Som krympet til ca 20% av de originale minnene, da jeg gikk tur der for første gang igjen som voksen.) Gå på skøyter på sjøisen i Bukta. Kjøre rattkjelke på isete veger. Hoppe i bakken på Jordet. Mye en måtte lære seg der også. Og spennende var det.

Må skolen ligge i området kjedelig til intetsigende? Ja og nei. Den må være mer systematisk, repeterende, hverdagslig og uspennende enn jeg har skjønt tidligere. Mener jeg nå. Så der jeg før var litt lei for at det ble mye kjedelig undervisning fra min side, tror jeg nå til en viss grad det var bra for elevene, for da fulgte jeg bare systematikken sånn som læreboka og andre lærere la opp til for meg, og det trengte mange. MEN: Da snakker jeg om flertallet av elevene som mestrer de tradisjonelle arbeidsmåtene, og opplever situasjonen som jeg sa: Mellom kjedelig og intetsigende, ikke på nivå SKOLELEI. De må ha et annet tilbud. Jeg mener vi fremdeles i stor grad svikter disse elevene i norsk skole: De må få jobbe på andre måter. Men altså: Hverdagen i skolen vil i overskuelig framtid fortsette å være hverdagslig. MEN (nr2): Det er mulig å gjøre mange ting langt mer spennende enn de fleste gjør i dag. Og jeg synes vi skal kreve mye mer av det. 

Og det var dagens ord: Vi skal ha hverdager i skolen, MEN også latter og spenning i store doser! Først og fremst utfordringer. På rett nivå.