Upraktisk 16: Hytteliv i dur og moll

En måned siden forrige innlegg. På tide å sale på Parkinsonbloggen igjen. Akkurat nå for å ri inn i solnedgangen over heistadlandet på den andre siden av eidangerfjorden. som jeg ser utover fra terassen på hytta. (Motsatt perspektiv av Ronald Holmberg som ser fra Heistad og utover i sin legendariske vise "Eidangerfjorden", et prakteksempel på Grenlands folkemusikk. ) Har nettopp fortært "småfiskerens fiskelapskaus", som ble så bra at jeg formidler oppskriften: Utgangspunktet er at jeg i går hadde den ultimate "sommeren-2010-på-hytta-med-dusj-bygging- som-hovedsyssel-dagen". (I dag er første gang jeg ikke har tatt i hammer eller sag når jeg har vært alene på hytta denne sesongen.)
Men dagen i går forløp sånn: Opp litt over halv åtte. Gikk tur ca en time med staver (god trening!). Badet i sjøen. God frokost. Gjorde ferdig de to snekkeroppgavene jeg hadde planlagt for dagen. En halvtime på ryggen (for å få ryggvondten under kontroll) med aviser. Ut med båten. Fisker en drøy time og kan reise hjem med flg fangst: En sei på nesten ett kilo. En bitteliten sei. Og en bitteliten makrell. Klokka var halv ti da jeg var hjemme, og jeg gadd ikke stelle fisk. Så de lå i kjøleskapet til i dag. Og etter en dag der jeg endelig har fått satt på ny startsnor på grasklipperen (duverden så fomlete! Er det ingen som tenker på at også vi med parkinson må gjøre slikt noen ganger. Jeg brukte tre timer!!  Nå er det riktignok en del av historien at butikken hadde gitt meg ei snor som var litt for tykk og litt for kort. Men det lot seg ordne og plenen foran hytta er slått.) laget jeg meg altså "småfiskerens fiskelapskaus", som gjøres sånn:
Fileter fiskene skinn- og beinfrie. Kok kraft på hode og ryggbein (husk å ta ut gjellene av hodet): Ta litt grønnsaker (mitt utvalg etter noen dager aleine på hytta, var gulrøtter, tomater (ferske og soltørkede) og chili. Egentlig er løk obligatorisk, men det hadde jeg altså ikke. Helt obligatorisk er bare tomater. Har du ikke det, friske eller på boks, må du finne på noe annet, for kraften skal være rød! Basta!), skjær i biter og fres dem raskt i ei gryte. Legg oppi avskjær, og fyll vann så det akkurat dekker. Ha i salt. La småkoke i 20- 30 minutter. Sil fra kraften, og reduser den til ca en firedel. (NB! Ikke "med". "Til" en firedel. Lag meljevning og spe med kraften slik at du får sausekonsistens. Press saft av en kvart til en halv sitron etter smak og ha i en teksje eller to med sukker, ev litt honning. Og litt fløte hvis du har det. I mellomtiden har filetene fått ligge med salt og litt sitronsaft på seg, og nå får de trekke 5-10 minutter i sausen. Kok poteter, skjær dem i biter over fiskegryta og spis som lapskaus. Etterpå hadde jeg dessert: Mørk sjokolade, akevitt og kaffe. 


Sett med parkinsonøyne, er det to interessante detaljer her for meg: 1. Første fisketur på lenge. Jeg syntes jeg ble så klønete med snører og kroker at jeg gadd ikke mer. I går gikk det bra, og jeg koste meg skikkelig. Så det skal bli flere. 2. Jeg har stort sett overlatt matlaging til fruen. Fordi jeg bruker så laang tid på å få ferdig et måltid. Jeg brukte tid i dag også, men ikke så veldig, veldig lang... Og jeg klarte å filetere uten større problemer. Så  jeg kan altså fremdeles gjøre litt mer utav det enn å varme opp rester fra fryseren. Det bør jeg huske.


Når jeg har vært taus på bloggen i en måned, er det ikke bare fordi jeg har snekret hele tiden. Jeg har faktisk skrevet et par innlegg som ikke har blitt publisert: Her er innledningen til det siste forsøket for en uke siden:


Sitter på hytta. Søndag kveld og start på hytteferie i tre uker. For fruen. Enda tre uker for meg som for tida cruiser gjennom arbeidslivet i halv jobb og har flust med timer å avspasere. (Det er selvføgelig en bakside ved denne ordningen på den måten at forutsetningen for å få seks uker fri i mitt tilfelle er at jeg har parkinsons sykdom. Hadde jeg vært frisk, hadde jeg bare hatt en uke mer enn fruen. Så en må bare takke skjebnen som stiller en passende sykdom til rådighet. Og Yr.no lover bare godvær. Alt stemmer!) 


Avsnittet over skrev jeg for nesten tre uker siden. Det ble etterfulgt av et spørsmål om parentesen: Ironiserer jeg eller ikke? Og som svar på det et langt innlegg som svingte mellom det overstadige og det depressive. Og ble avsluttet med at jeg ville se på det en gang til før jeg publiserte. Dagen etter bestemte jeg meg for å ta en liten sommerpause fra skrivingen. "Du er litt sliten i hodet akkurat nå", sa jeg til meg selv. "Helt enig," svarte jeg.


Så kom jeg ikke videre da heller. Fikk liksom ikke forklart hvorfor jeg ikke kunne skrive fordi om jeg var sliten ved inngangen til ferien. Det er ikke fordi jeg ikke kan skrive om å være sliten. Det gjør jeg jo nå, ikke sant? Men jeg liker ikke å se at jeg skriver dårlig, og det var det jeg gjorde da: Når jeg leste dagen etterpå, sto det egentlig ikke det jeg mente å huske at jeg hadde skrevet. Så da ble det en liten skrivepause. Og jeg har tenkt litt rundt dette å slite seg ut. Jeg hører at det ikke skal være bra for oss med parkinson. Samtidig synes jeg det er viktig å kjenne grensene sine. Og da må en teste dem. Jeg kom litt på etterskudd med forberedelsene til å legge inn do og dusj. (Det er jo alltid dobbelt så mange små detaljer som skal ordnes før alt er klart.) Og jeg hadde bestemt meg for at det skulle være mulig å ta en dusj, når ferien begynte for alvor. Vi kunne jo utsatt det til august, så hadde jeg hatt allverdens tid. Men det var ikke det jeg hadde bestemt meg for. Da ble jeg løpende foran rørleggeren noen dager: Hvilke vegger må jeg ha oppe innen du kommer? Ja, og så må jeg selvfølgelig ha ut tanken til den gamle Snurredassen! Rydde litt under hytta ja..  Og grave litt der pumpa skal stå. Jada, det går fint. Ikke noe problem! Det ble seine kvelder og vond rygg dagen lang.


Men det viktige spørsmålet for meg er: Setter det meg tilbake på sikt?  Eller har jeg bare prøvd ut (og funnet) sånn omtrent grensa for hva jeg tåler? Jeg skal svare litt senere i høst. Akkurat nå føles det bra. Men da jeg litt tidligere i dag lå langflat ved siden av grasklipperen og strevde med å få inn en kronglete plassert skrue, tenkte jeg: "For en h... upraktisk sykdom jeg har endt opp med." Fingrene mine nektet rett og slett å gjøre de rette bevegelsene. Så jeg la den fra meg, gikk og spiste lunsj, og tok en pille. Og etterpå satte jeg inn skruen. Og lurte på hva som egentlig hadde vært problemet! Så det går litt i både dur og moll! 


Men at lang ferie er en fordel (sykdom eller ikke som forklaring), det er sikkert. Stakkars fruen! Er frisk og må gå på jobb, hun!