Upraktisk 17: Kropp

Lang dags ferd mot natt. Den begynte allerede kl 04.30. Litt over fem var jeg på vei ut for å fiske. For fiskingens skyld var det ikke noe stort poeng å være så tidlig ute, viste det seg, men for en herlige naturopplevelse det er å gli sakte mellom sunda utover rundt soloppgang.
(jeg ser feilen, men lar det stå, som eksempel på grenlandsdialekt;  her går vi med båtane mellom sunda; av en eller annen grunn blir jeg mer preget av dialekten når det er snakk om båt). Fikk ikke noe fisk før mellom åtte og ni, og da begynte skydekket å pynte seg med gylne kanter i de små sprekkene, og da jeg dro innover litt over ti, kunne jeg kaste genseren og nyte solvarmen. Med litt mer fisk i bøtta enn sist, men ikke mer enn at jeg trygt kan kalle meg "småfisker " fortsatt. Etter litt formiddagsmat tok jeg et bad i sjøen. Og det var da jeg begynte å tenke kropp. Det er mye snakk om kropp om sommeren. Reiseradioen har stadig ett eller annet, og avisene likeså. Slank og brun. Klær som framhever formene. Fysisk velvære.

Kyss meg midt i en eller annen kroppsdel, tenker jeg da. Lut i ryggen og treg i bevegelsene. Hinsides ethvert bilde av "fin kropp". Ikke at jeg noen gang har følt meg veldig konkurransedyktig på området, men nå er i alle fall løpet kjørt. (Det er det riktignok for en god del av mine jevnaldrende, uten at de har noen sykdom å skylde på ..) Nei, parkinsons sykdom er ikke noe skjønnhetsserum, det er sikkert. Og det blir en minnet på mye oftere om sommeren enn resten av året. Det eneste jeg er litt fornøyd med, er at fruens kommentarer har endret seg fra "nå må du spise da, du er jo så tynn for tida" (og jeg var ganske skrapet da jeg fikk parkinsondiagnosen, og det har tatt tid å komme opp i trivselsvekt) til "ja, bare pass på at magen ikke blir altfor stor" (og det kan ikke nektes for at en liten kulemage hører med til trivselsvekta, men takke seg til; den er et tegn på trivsel).

Men det er ikke bare når andre prater at kropp blir mer aktuelt om sommeren: Vanligvis tar jeg morgenbad når jeg er på hytta. Har pleid å stupe fra svaberget, men på grunn av at jeg føler kroppskontrollen er litt ute av kontroll, tør jeg ikke det lenger. I stedet blir det å vasse ut på stranda, eller krype ned badestigen. Eller å pyse uti, som jeg kaller det for meg selv hver gang. Men jeg bør vel ta et stup igjen, bare for å ha gjort det. Mulighetene for alvorlige skader er jo svært små ved stup fra høyder under en meter! Dessuten har jeg begynt å skofte morgenbadet når det er litt kaldt i lufta. Det hender jeg får reine skjelvetokter når jeg blir for kald, og det kan ta en time eller to å bli kvitt det. Så da pyser jeg litt om morran da, mens fruen, det råskinnet hiver seg uti. Hun er selvfølgelig taktfull nok til ikke å erte det aller minste. Men det trengs heller ikke.

Når det derimot er skikkelig sol og varme, er svaberget mitt favorittsted. Alt som trengs er en god bok (Knausgård 5 nå om dagen), briller og et håndkle. Ut i vannet. Ligge på glatt fjell og lese. Eller bare ligge og høre bølgeskvulpet. Det nærmeste til Nirvane jeg er i stand til å komme. Eller var. Nå er jeg ikke i stand til å finne en god hvilestilling på det harde fjellet. Om det er aldri så glatt og perfekt. Så jeg har begynt å ta med meg en av strandstolene som sønnen har forært hytta (barnepassutstyr). Det er bedre. Det gjør ikke vondt noe sted. Men det fullstendige fysiske velværet som jeg forbinder sommer badene med, er historie. Det er alltid en legemsdel som forlanger omplassering, eller er utsatt for uro. Så da er det å vri seg litt.
- Fornøyd nå venstre underarm? Litt lenger bort fra overkroppen, ja? Skal bli.
- Litt massasje høyre lår? Kan vi få litt indre ro da?
- Ja, ja, det er klart venstre lår, du også. vi er ikke urettferdige her!
-  Hva skjer'a, nakken? Leker vi gardist i dag; stram og på vakt! Hvis vi lar hodet få en luftetur, kanskje du roer deg litt.
- Jada, hodet, vi blir nødt til å lese det siste avsnittet om igjen når jeg slenger deg rundt sånn. tålmodighet bare. Ikke gi opp! Hva? Nytt bad? Hm.. SKEPTISK!! 
Så rusler jeg en liten tur bort til båten og ser at fortøyningen ligger som de skal. Og det gjør de. Hver gang. Så tilbake til strandstol og bok, og livet er herlig en stund til. Inntil neste påfunn fra en kropp som ikke lever opp til sommeridealene.

Men duverden som jeg nyter øyeblikkene da jeg nesten er der. Og de finnes.

Og så er det vel slik som en kjenning sa en gang: Du vet vi har nådd den alderen da det å våkne opp en morgen og ikke kjenne smerte ett eller annet sted, er ensbetydende med å ha forlatt det dettesidige. Så takke seg til litt urolige bein, vond rygg og et relativt bredt utvalg av stive muskler.