Om å måle seg, noe eller noen. Kinderegginnleggg om sydentur, parkinson og skole

Jeg er tilbake ved denne bloggens utgangspunkt; Å skrive litt om hverdagen med parkinson (sykdommen, ja; den britiske programlederen er nok morsommere, men han kjenner jeg ikke så godt), om det upraktisk ved den og om oppmuntringene (som finnes for den som leiter og er åpen for det). Har Norge - Danmark i håndball-EM på i bakgrunnen, og blir herlig distrahert stadig vekk. 15-11 til pause. Noe som er veldig mye bedre enn 14-12 som det lett kunne vært. En av grunnene til at idrett er så engasjerende, er at den er bygd på nøyaktig måling / telling av ett eller annet. Det er klart hvem som er beste. Og det er lett å fastslå framgang og tilbakegang.

Ja, ja. Det er som sagt lett å la seg engasjere av idrett, så jeg så resten av kampen, og etter at Norge ga bort seieren til Danmark var jeg ikke i humør til å skrive mer. Og så har jobb og andre ting som har hopet seg opp litt mens jeg har ligget i sola og kost meg, tatt tida, så det har gått et par dager.

Men det var dette med å telle og måle, som jeg også nevnte i forbindelse med tellerne på stranda på Gran Canaria: De gikk fram og tilbake helt ut til kaikanten som avgrenser stranda på hver side, og flyttet steiner eller satte streker for å holde orden på antall turer. Hva er vitsen? Holde fast på en målsetting på 10 lengder. Oppdage at i dag orket jeg to lengder mer enn i går. Motivere seg selv. Konkurrere med seg selv og kanskje andre. Jf skrittellermoten for 3(?) år siden. Selv gidder jeg ikke den typen måling. Hva er så viktig med om jeg går 8 eller 10 ganger?  Jeg vil jo alltid ha sånn noenlunde sjekk på hvor langt jeg har gått. Derimot syns jeg det er veldig moro at jeg i første forsøk etter sydenturen persa i min lille konkurranse med meg selv om hvor langt jeg kommer på tredemølla i løpet av de nøyaktig 15 minuttene jeg varmer opp når jeg trener på fysioterapien to gangere i uka. Der følger jeg med kontinuerlig gangfart og lengde, og presser stadig på litt for å komme enda lenger. Jeg har økt lengda fra 1300 til pers 1650 i løpet av noen få måneder. Og jeg er fornøyd med å ha økt vektene på den greia jeg sitter på og strekker beina 30 ganger fra 40 kg til 60 kilo. Og disse målingene er sannhetsvitner om at jeg er i mye bedre form nå enn for et halvt år siden. (Noe jeg vet også uten å måle, uten at jeg da kan si noe om hvor mye bedre.)  Interessant?  Måtelig?

Det jeg syns er interessant, er å bruke disse eksemplene som inngang til noen tanker om de ulike formene for måling vi driver med i skolen. Fordi jeg tror at reaksjonene til elever, foreldre og lærere på måling av kunnskap og ferdigheter i skolen ligner mye på disse:

• Elever og foreldre er ulike i kravet på presisjonsnivå, men alle ønsker å ha noe som er klart målbart i tilbakemeldingene fra skolen. De vil vite om det går framover (og hvor fort) i forhold til noen objektive kriterier. Og "objektive kriterier" er ikke noe som finnes som innforstått, laugsmessig overlevert forståelse i lærerens hode. ("Det går framover med, Per, men han kan bedre.") Der må være noe alle kan se og følge med på. 
• Måling tjener både til å motivere til innsats (det er bekreftelse, ikke ny kunnskap, som er poenget), og til å gi ny informasjon om prestasjonsnivået.
• Måling kan være sterkt demotiverende hvis det (særlig over tid) er et stort gap mellom de forventningene elever /foreldre har og det målingene viser. (Men når endringen fra motivasjon til demotivasjon inntreffer, er uhyre vanskelig å forutse for enkeltelever, og umulig å ha noe generelt bilde av. Er min påstand. F eks er det opplagt at Norges tap for Danmark var en demotiverende faktor for kampen mot Island. Men kanskje, hvis det hadde gått et par dager til mellom kampene, kunne tapet blitt snudd til ny motivasjon: "Nå skal vi vise dem!") (På samme måte for meg i en periode formen var på vei nedover, og jeg sleit meg fram på tredemølla; det gikk seinere og seinere. Noen dager gikk jeg bare 12 min fordi da slapp jeg å sammenligne. Noen dager forbannet jeg denne hersens parkinsonskitten og hele systemet, og jeg skal f... røkke meg vise den j.. at jeg kan gå! Så gikk jeg så svetten silte, kom litt kortere enn pers og følte meg sliten hele arbeidsdagen etterpå.) Så det å ha et øye for når prøver og karakterer begynner å ta motet fra elevene er en utfordring for den enkelte lærer. Ingen lærebøker, rundskriv, interaktive nettsider eller andre hjelpemidler kan overta det ansvaret.

Da jeg var ute og gikk i Puerto Rico drev jeg lite med måling. Jeg gikk "langt", "kort", "et godt stykke" og "sånn passe". Det som opptok meg mer var ganglaget, for det sier veldig mye om hvordan det står til med meg i parkinsonsammenheng. Jeg legger merke til armbevegelser, rytme, tempo, hvor mye overkroppen heller framover og om hoftene beveger seg sammen med beina. Når de to siste vurderingene er positive; kroppen er rimelig rett og hoftene svinger, så synger  jeg litt inni meg og tar et par dansetrinn - i fantasien.

• Mange av kompetansemåla i skolen er like sammensatte og kompliserte som jeg føler det er å gå. Og elevene skal ha god tilbakemelding på disse også. Da holder det ikke å vite hvor fort de går. Da må læreren bruke et profesjonelt skjønn, og gi en tilbakemelding som treffer eleven slik at de oppfatter det som meningsfylt. (Men det er klart at det kunne vært interessant å måle fart, sammenholdt med følelsen av vellykket ganglag. Det er ingen umulig metodikk. Men interessant som i morsomt, eller interessant som i viktig? Det er ikke alle målinger som er like viktige. Sånn er det også i skolen. Mye kan være interessant  for byråkrater, politikere og andre, men er det viktig for elevene?)

En dag jeg var ute på min mest vanlige morgenrute og gikk langs stranda ved Amadores og følte at formen var god, begynte jeg å filosofere på følgende problemstilling: Rett før jul oppførte formkurven min seg slik:

Det som skjedde rundt 11-17 var at jeg fikk ny medisin, og det var litt som å få ny kropp: Jeg gikk fortere, lettere, ledigere - og det var klart målbart. Men hva er det er jeg har målt, tenkte jeg? For dette gikk så fort at   styrke og kondis egentlig lå der fra før. Det som ble bedre, var kommunikasjonen mellom muskler og hjerne, altså det som er utslaget av parkinson. Men jeg vet også at skaden som forårsaker problemene, ikke har blitt bedre. Så hva har jeg egentlig målt? 

• Og hva illustrerer dette når vi tenker måling og vurdering i skole?? Det lurer jeg på ..