Lar jeg sønnen ta seg av aleine. Hvis det er behov for hjelp, er det av en som er kjapp på foten; hopper lettvint opp og ned på båt og brygge osv. Det er ikke jobb for oss parkinsongutta.
Dessuten, som jeg har vært inne på i tidligere innlegg, er stresstoleransen min for tida nær 0, og å sette ut båt er en stressituasjon. Båt på vannet er beroligende og trygt. Båt på land er greit nok, når den står støtt på plass. Men mellomstadiene, båten på vei til og fra disse tilstandene liker jeg ikke. Så jeg var utom rett etter jobb og skrudde de siste muttere og skruer på fortøyningsbeslag og rorfeste på bakken bak, og dro hjem igjen. Sønnen skulle møte kranbil der ute kl 17. Klokka 19.17 ringte han og takket sine foreldre for en god jobb: Båten flyter med minimalt inntak av vann, i motsetning til de to forrige sjøsettingene, da den var nær ved å synke. (I alle fall lakk den mye verre!)
- De gamle er eldst! sa jeg ikke da.
Men tankene mine fikk du nå ;-)
De små seirene over parkinsonbegrensningene er gull verdt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Når du skal velge "Kommenter som": Hvis du ikke har en blogg selv, eller vet at et annet valg er riktig, velg &b;anonym&b;. (Skriv gjerne under med navn i innleggsteksten)