Å ville mer enn en makter..

.. har nok mange erfaring med. Og at det en makter er en størrelse på nedtur, tror jeg mange som har passert femti, er kjent med. Men det plutselige og brutale fallet i kapasitet, som følger med en del kroniske sykdommer, er det heldigvis ikke så mange som opplever. Det kommer helt uforberedt, og vi takler det ulikt: Som offer, grinebiter, innbitt fighter, evig optimist eller i en annen rolle.
Noe annet er at du (vel, nå skal jeg gå over til 1. person og snakke for meg selv) JEG har aldri klart å unngå at jeg opplever det på nytt (gang på gang!)
- Du sitter og skriver, ja? Sa fruen for noen minutter siden.
- Ja, jeg fikk denne oppfordringen om å skrive om "å ville mer enn en makter", og jeg føler jo at jeg har en del erfaring med det.
- Ja, he-he-he! Det stemmer.
Rå i kjeften av og til, den damen!
- Men, det er vel egentlig en positiv egenskap, la hun til.
- Javel? Svarte jeg, i tankene, og fortsatte samtalen med meg selv som partner (etter at fruen hadde sagt god natt):
- Da mener hun vel at det er positivt å ville?
- Ja?
- Du tviler?
- Noen ganger er det vel sånn at du sier at du vil, fordi det kjennes godt å ville noe, og det er greit å si til andre at "nå har jeg store ambisjoner", men så vet du egentlig at du ikke makter det ? Og når du faktisk ikke makter det, kan du si: "Jeg har ikke greid å ta innover meg hvor tungt parkinson rammer, stakkars meg". Og så synes alle synd på deg og sympatien flyter.
- Det var da en utrolig pessimistisk tankerekke! Den godtar jeg ikke uten videre. La meg høre noen eksempler på det der!
- Nei.
- Du har ingen, nei? Og likevel..
- Jo.
- Jo, hva?
- Jo, jeg har eksempler.
- Men i svarte! Kom med dem da!
- Nei.
- Ok, ok: Du har en grunn! Du har tenkt ett eller annet. Vær grei og fortell nå!
- Ja: Vi var helt enige om fra starten, når vi fikk diagnosen og når vi startet bloggen, at vi skal  være realistiske og optimistiske. Vi skal se sannheten i øynene, og ikke bortforklare den med løse teorier om "positiv tenking" samtidig som vi konsentrerer oss mest om de positive sidene i livet. Også de positive sidene ved å ha Parkinson. 
- Men det var jo du som dro i gang pessismismen nå!
- Nei, det var realismen.
- Jammen, da kan vi vel i all verden også snakke om eksemplene. Når vi er enige om at dette er realisme.
- Nei, da fordyper vi oss i pessimismen.
- Der datt jeg av.
- Men det er jo innlysende: Realisme er å innse fakta. Fakta gir noen ganger ikke grunn til optimisme, derimot til pessimisme. Det er det realistisk å innse. Men i det øyeblikket du begynner å grunne på detaljene rundt dette, dyrker du pessimismen. Pessimismen, eller de dårlige utsiktene om du vil, må bekjempes, og ikke dyrkes. Gikk det inn?
- Hm. Du er dyp nå, hva?
- Ikke egentlig. Egentlig er dette litt tull, for hvis vi er ærlige så synes vi det er ok, altså positivt, av og til å benytte seg av sykdommen til bortforklaring og unnasluntring, f eks når en skaffer seg litt ros og oppmuntring med urealistiske planer. Vi unner oss det innenfor rimelige rammer. Så du tok feil i utgangspunktet ved å kalle det pessimisme. 
- Ja. Og du godtok premisset.
- Ja. 
- Tror vi tar kvelden, jeg.
- God natt!
Det går i hytt og pine av og til med mine indre samtaler. Vanligvis når temaet er komplisert. "Å ville mer enn en makter" er komplisert. Med parkinson er yteevnen min sterkt redusert. Den første tida etter å ha fått greie på diagnosen gikk med til å ta inn over seg hva dette var, og da tenkte jeg noenlunde sånn som over: Dette er ikke positivt. Derfor er det realistisk, og jeg har tro på å være realistisk, å være grunnleggende pessimistisk om framtida. Dette går den gale veien. Men for å ha en best mulig nedtur, må en ta med seg alle positive opplevelser og tanker på veien. Ikke fordi det vil helbrede deg eller påvirke sykdomsutviklingen, men fordi det gir deg bedre dager. Og gitt at du godtar utgangspunktet, kan dagene være helt praktfulle! Og for å få med seg alt det positive, må en faktisk skyve unna grubling rundt de negative sidene. Ikke fornekte, men i den indre dialogen si:
- Nei, det gidder jeg ikke prate om.
Så derfor prater jeg ikke mye om at jeg vil mer enn jeg orker. (Bare koketterer med innsatsvilje innimellom.)  Derfor skriver jeg ikke mye om det i bloggen heller.

Men det står ikke til å nekte at av og til får man de gode forsettene midt i trynet. Jeg har tatt sjansen på å skryte av at jeg skal få unna en del praktisk arbeid i vår, og ganske ofte koser jeg meg med arbeidet. (Jeg kan bruke masse tid på å beundre en vakker lakkflate på trebåten. Og ikke minst koser jeg meg med planleggingen!) Men så har jeg også en del stunder da jeg står i pavepositur (den forrige, Johannes Paul II, som hadde parkinson og utvikla en skikkelig "nå-går-jeg-på-trynet-snart"-holdning, godt kopiert av Trond Kirkvaag) og har lyst til å grine fordi det verker sånn i ryggen etter at jeg har skrudd fast ett bord av førtifem på plattingen som dusjrommet på hytta skal stå på. Så går det mange minutter til å rette seg opp så godt en kan, prøve å løse opp og den indre samtalen foregår i et språk som ikke egner seg for skrevne medier (selv om Knausgård sier sånne ting også rett fram, men så kunstnerisk er ikke jeg, men det går altså i en "folkelig" sjanger - jeg har både hatt sommerjobb på Hydrokaia og bodd tre år nordpå, så jeg har lært en del gloser). Så klarer jeg kanskje to bord før neste "paveknekk" og føler meg litt bedre.
- Nei, så bra dette blir da, sier fruen, som alltid oppmuntrende, (men av og til farlig nær den urealistiske overdrivelsen, som kan ende i backlash.)
- Mf, sier jeg da, og føler meg tross alt litt oppmuntret.

Et litt mer alvorlig eksempel: Jeg jobba et par år i 70% stilling, og sa til alle at jeg håpte å holde på med det lenge. Det er viktig for meg å jobbe med ting som interesserer meg, og jeg har erfaring med å kombinere to brøkstillinger (tillitsvalgt og lærer/ped veileder) i ulike sammensetninger 20/80, 30/70, 40/60 og 50/50, og hevdet med bakgrunn i disse erfaringene at det er vanskelig å fungere som et fullgodt medlem av et kollegium i mindre enn 70% jobb. Da jeg i fjor sommer hadde hatt seks uker fri, kombinert ferie og avspasering, følte jeg meg opplagt og klar til å begynne igjen, men med en viktig erkjennelse i tillegg: Hadde jeg hatt bare tre uker ferie, hadde jeg vært langt fra uthvilt. Jeg hadde vært mye mer sliten den våren enn jeg skjønte/innrømmet selv. Så jeg bestilt prompte time hos legen, og ba om sykemelding i 20% til, slik at jobben ble 50%. Da jeg endelig trakk konklusjonen, var det en lettelse, men du verden så mange sløve og tåpelige indre samtaler som hadde foregått før det. Og litt sjokkerende at en har så vondt for å se begrensningene, når du selv og alle rundt deg stadig er opptatt av spørsmålet:
- Går det bra, spør folk på jobben.
- Kjempebra, sier jeg.
- Pass på deg selv, nå, sier fruen.
- Jada, sier jeg.
Alternativt:
- Pass deg selv! Tåler ikke alt du heller, vettu. (Så går vi sånn rundt og passer på hverandre da..)
Men altså, jeg klarte i alle fall ett år å bortforklare at 70% var litt for mye for meg.
- Ikke mye realisme, i den selvforståelsen der, du!
- Jo da! Egentlig er det helt realistisk. Du sa det jo selv: Eneste måten å ha et godt liv på, er (innenfor rimelige grenser, nb!) å nekte å godta de negative tankene. Selv om de faktisk er riktige. Du liker jo å jobbe. Hva har du egentlig ofret?
- Ble jo sliten da. Flere uker på å lade batteriene. Det er ikke normalt!
- Nei, det er heldigvis ikke helt normalt å ha parkinson heller. Men du følte jo da at du virkelig hadde gjort et forsøk, og når du nå søker 50% uførepensjon, så er det fullstendig uten tvil om at det er rett for deg. Du føler deg ikke som unnasluntrer?
- Nei, virkelig ikke!
- Hva hvis du hadde reagert på noen av de første, litt diffuse signalene, og bedt om sykemelding et halvt år tidligere: Ville du vært like trygg på den konklusjonen?
- ? Hm.. Det har jeg vel egentlig ikke tenkt over..
- Nei, jeg tenkte det akkurat nå ..
- Hm.
...
- Men, du: Det er en helt annen greie jeg kom til å tenke på. Apropos "å ville mer enn en makter": Vi har sluttet å spille gitar, ikke sant?
- Spille og spille, fru Blom. Klunking er vel et bedre ord kanskje. Vi snakker ikke Jimi Hendrix akkurat!
- Ja, ja. Kall det hva du vil. Men det var en veldig hyggelig aktivitet. Veldig bra avveksling fra Pc og lesing. Men poenget er altså at vi har slutta. Fordi stive og ukoordinerte parkinsonfingre gjør det så godt som umulig.
- Umulig er et sterkt ord. Det er jo ikke mer umulig enn å stå på skateboard med parkinson f eks. Vi kjenner jo eksempler på godt voksne menn med parkinson, som utfordrer skjebnen og tyngdekraften på skateboard. I trafikkerte gater for å få med det "lille ekstra" spenningsmomentet.
- Her tror jeg vi snakker om noen som lever i en annen dimensjon enn oss. Vi er jo ikke den som står i fare for å få diagnosen "spenningssøker" heller. Tror vi overlater dette til psykologien, jeg. Det var gitarspilling. Umulig med parkinsonfingre. Har du litt sorg fordi det blei tatt fra deg?
- Sorg er også et sterkt ord. Gitarspilling har jo aldri vært noen sentral del av livet vårt. Men tenk hvis vi hadde vært den nye Jimmy Page og plutselig stått der med stive ubrukelige fingre. Det må jo være.. Nesten som å dø litt?
- Ja, vi har vært heldige, som aldri ble gode til å spille gitar.
- Mm. Lavt og behagelig ambisjonsnivå.
- Så konklusjonen er at det beste er å ikke ville for mye?
- Nei, konklusjonen er at det er bra å ville, ønske og drømme, og ønskelig å kunne vurdere egne muligheter realistisk.
- Snusfornuft!
- Mm.