Å se bra.

Parkinson blander seg inn i så mye, og det siste jeg har oppdaget, er at han tuller med synet mitt også. Jeg har hatt progressive briller i en del år. Det tok tid å venne seg til å gå med dem. Da jeg gikk ut av butikken første gang, rullet asfalten opp foran meg i en faretruende bølge, som heldigvis beveget seg framover i samme tempo som jeg gikk.
Bølgen forsvant etter noen dager, men den lille usikkerheten på avstandsbedømmelse til underlaget, ble værende lenge. I et drøyt  år fortsatte jeg å ta av meg brillene i ulendt terreng. Blant annet fordi parkinson begynte å blande seg inn, og svekket balansetryggheten. Men jeg ble til slutt trygg på brillene, og avhengig av dem.

For noen måneder siden begynte jeg å føle at synet var blitt dårligere igjen, og gradvis ble det klart (eller snarere nokså uklart) at noe hadde forandret seg. Jeg hadde problemer med å kjenne igjen folk på avstand, og jeg klarte ikke å lese tekstingen på TV lenger (vi har bare 24 tommer skjerm, sånn gammeldags, liten vet du). Bokstavene i tekstingen delte seg stadig i to. Så måtte jeg snu hodet litt hit og dit, finne en spesiell vinkel i forhold til brillene for å se dem samlet til en og en igjen. Og like etter så jeg dobbelt igjen. Optiker og synsprøve neste. Fruens hevede øyenbryn da jeg sa jeg hadde bestemt meg for byens dyreste igjen, varte bare kort tid. Parkinson er et sikkert kort for aksept av utgifter som telles i tusenlapper. Kun det beste er godt nok!

Optikeren var en ung kar, og han hadde lest papirene etter mitt forrige besøk der. Og dessuten hadde han lest seg opp på parkinson. Og det er jeg glad for. Jeg har jo lest relativt mye etter at jeg fikk diagnosen, men det poenget han hadde funnet, var nytt for meg: Parkinson påvirker synet. Signalene fra øye til hjerne blir fordreid, og en av virkningene kan være dobbeltsyn. I det han kom med den opplysningen, tenkte jeg: "Det var som pokker! Briller kan ikke påvirke tolkinga av synsinntrykket inne i hodet. Da bli jeg gående med dobbeltsynet." Men han hadde gode nyheter, i alle fall et håp: Det er mulig dette kan korrigeres ved å legge inn et prisme i glasset. Takk og pris, tenkte jeg, samtidig som jeg hørte en liten advarende stemme i hodet:
- Han sa mulig, ikke "det kan vi ordne".
- Ja, ja, men det er jo tusen ganger bedre enn om han sa "beklager, dobbeltsyn er det ikke noe å gjøre med".
- Sant. Men muligheten for skuffelse er fremdeles til stede. Kanskje vi skulle nøye oss med hundre ganger bedre? Eller dobbelt så bra? Eller bare bedre?
- Ordkløveri! 


Så testet han etter alle kunstens regler. Det virket i alle fall slik for meg. Han holdt på lenge. Så lenge at fruen ringte og lurte på hvor jeg ble av. (Vi hadde avtalt felles innsats på Polet før jul.) Men hun forsto selvsagt at optikeren måtte få bruke den tida han trengte, og selvfølgelig måtte jeg ha gode briller. Og hun ble med og godkjente en innfatning litt oppe i prisklassene, og klarte nesten perfekt å se uanfektet ut da vi fikk sluttsummen, som krever mer enn en hånd for å vise antallet tusenlapper. (Men ikke mer enn to hender, altså!)

Og brillene kom rett før jul. En kanonbra julepresang: Ute på gata, var konklusjonen udiskutabel: Verden framsto i fullstendig ny (gammel) detaljrikdom, og hjemme kunne jeg bare konstatere at skriften på skjermen var leselig, og  bokstavene viste seg en og en uten dobbeltgjenger, dobbeltliv eller dobbelt bunn.

Jeg vet ikke om alle optikere vet dette, men frykter at det kan mangle litt. Og kanskje går noen med parkinson og dobbeltsyn der ute, som kunne fått et klarere syn på livet?