Rett i taket!

- Nå står du litt krokete igjen, sier fruen. (Av og til)
- Å hold ....!! Sier jeg aldri.
Men enkelte ganger, når jeg står der med verkende rygg og ikke for alle gode råd i hele verden klarer å rette meg ut, så tenker jeg noen velformede ord som kunne passet for anledningen.

- Hmf.., sier jeg i stedet og finner et sted å legge meg nedpå. Et par minutter er ofte nok. Så er jeg rett som en strek igjen (dvs en en strek som knekker 2-5 grader og ikke 10).

De fleste dager begynner i posisjon 170 grader. Etter dusj har jeg (i alle fall på hverdager som følger rutinene) en runde meg diverse tøyninger som bringer  meg i taket. Det vil si at jeg når mitt normale høydemål, som er ganske klart definert: Soverommet har litt lavt tak. Når jeg strekker meg helt ut, kan jeg legge oversiden av fingrene mot taket slik at innerste knoke på langfingeren mangler en halv cm på å nå opp. I posisjonen jeg anslår til 170 grader, er jeg to cm fra taket med  fingerspissene.

1. nyttårsdag manglet jeg fire cm på å nå opp etter at øvelsene var gjennomført. 2. nyttårsdag manglet jeg fem. I går 2. I dag rett i taket! Full lengde etter øvelser.

Jeg trekker to konklusjoner: Kulde er så ille som jeg har sagt flere ganger! Den har mye av skylda. Men i tillegg: Det er ikke lurt å skofte øvelsene på fridager. Og denne lærdommen tar jeg med til Gran Canaria på fredag. (Sjekket Yr: Hele første uka 20-22 + og sol) Jeg bare konstaterer nøkternt at jeg tror det er sunt for meg med en slik tur. (Og bobler av fryd innvendig!)