MIN SKOLEHISTORIE 6: Heistad ungdomsskole (eller kretsfengsel)

Navnet Heistad kretsfengsel heftet i en del år til  ungdomsskolen jeg gikk på fra 1965-67. Jeg kommer tilbake til grunnen, men først noen ord om innføring av 9-årig skole: Starten gikk i 1959 med lov om forsøk med 9-årig skole. Det var ikke en reform som ble allment  applaudert. Av lærerorganisasjonene var både Norges Lærerinneforbund (der mamma satt i landsstyret  fram til samlingen med Norges Lærerlag i 1966) og lektorlaget skeptiske, blant annet på grunn av at lovforslaget kom bardus på dem, og de mente prosessen i forkant hadde vært dårlig og udemokratisk (dvs de var ikke spurt). Mens Norges Lærerlag var klart positive. Og de hadde god grunn til det: Her åpnet det seg en helt ny mulighet for lærere med utdanning fra lærerskolen til å undervise på et trinn som før var forbeholdt lærere med akademisk eller praktisk fagutdanning. Det skjønte Lærerlaget tidlig og la opp til omfattende intern informasjon og debatt i forkant, og hadde god kontakt med departementet under arbeidet. Dermed var hele organisasjonen godt forberedt da forslaget kom, og de støttet det helhjertet.


Debatten gikk også heftig utenfor lærerorganisasjonene, og mange var kritiske. Også innenfor Arbeiderpartiet var det betydelige motkrefter. Mange mente at dette ville svekke det faglige nivået i skolen, både i den akademiske og yrkesretta delen. Denne uenigheten om riktig tidspunkt for å spesialisere til ulike yrkesvalg har vært en kontinuerlig debatt siden den gang, og er en viktig del av dagens kontroverser om ungdomstrinnet / skoletretthet / teoritung skole / frafall i videregående opplæring.

Jeg synes det er interessant å se det taktiske spillet i og mellom lærerorganisasjonene i denne saken. I den lille introen til serien i høyremargen, sier jeg som oppsummering av innlegg nr 3:  Læreryrkets generelt fallende status er en unyansert framstilling. Folkeskolelærer har aldri vært noe statusyrke.
I 1959 var den sosiale statusen for en lektor betydelig over den vanlige læreren i folkeskolen. Det skulle  bare mangle: Lektoren med 6 års utdanning inkludert forskerkompetanse mot 2 års utdanning (alternativt 4 år bygd på realskoleeksamen) av hummer og kanari, og faglig tyngde i hovedsak på gymnasnivå (i beste fall). I dag er det en sømløs overgang fra grunnskolelærere med fireårig lærerhøyskole gjennom ulike faglærerutdanninger og faglige kombinasjoner til mastergrad. (Og vi vil vel få et økende innslag i videregående og også grunnskole av folk med doktorgrad.) I 1959 la Norges Lærerlag grunnlaget for et sprang oppover den sosiale rangstigen for sine medlemmer, ved å gjøre alderstrinnet 13-15 til nytt arbeidsområde for sine medlemmer. Jeg kan ikke forstå annet enn at Norsk Lektorlag la grunnlaget for en glideflukt nedover for sine medlemmer, da de ikke gjorde noe for å sikre medlemmenes rett til å forvalte den gymnansforberedende undervisningen i ungdomsskolen. De trodde antakelig ikke posisjonen var truet. De stolte på at det ble linjedeling, som det også var i starten, og at det ville være de universitetsutdannede som fikk denne undervisningen. De tok grundig feil. Linjedelingen var borte da jeg begynte på Heistad, og med Mønsterplanen av 1974 (starten på det store læreplanracet i Norge) var også kursplandelingen historie. Og unge lærere med lærerhøyskoleutdanning strømte inn i ungdomsskolen.

Jeg begynte på Heistad ungdomsskole 11. august 1965. I forhold til sosiale relasjoner, utenom at jeg begynte å interessere meg for jenter (som alle de andre guttene - om noen av dem var interessert i samme kjønn, var det ikke åpent, og homo var et anerkjent skjellsord), så er det to ting jeg husker tydelig. Mine kamerater fra Sandøya gikk på kursplan 2 og jeg på 3. Uten at jeg tenkte over det, ble vi med i hver våre nye miljøer, og mistet gradvis kontakt. Jeg hadde ikke noe problem med det den gangen, men har tenkt en del på det seinere, og ser det som et tap. Barndomsvenner er en ressurs. Jeg tok ikke vare på den. Det andre minnet, er at jeg møtte elever jeg ikke likte, og strengt tatt var litt redd for. Det var de skikkelig tøffe guttene, som stengte skolekjøkkenlærerinnen inne i skapet og ellers var mye i konflikt med lærere. Og de hadde en tøff tone seg imellom. Og de  omtalte jentene på en måte som sjokkerte meg. Ikke ordbruken i seg selv, for jeg kjente og brukte tildels vokabularet, men den, for meg totalt overraskende, negative holdningen til alt av hunkjønn, som enten var en forbruksvare eller idioter. Unntatt mamma, da, for "du sier faen ikke noe dritt om mora mi, altså.."

- Hallo! Hallo der i drømmeland! Er vi så indoktrinert av de feministiske damene vi har vært sammen med seinere, at vi må skjønnmale oss selv i den grad?
- Skjønnmaling? Ikke tale om! Nå er det du som er redd for ikke å være skikkelig mannfolk igjen!
- Jamen vi var jo en del av guttegjengen tross alt! Hva sa vi, når kameratene skrøt av at de hadde fått f.. osv?
- Ingenting.
- Fordi vi ikke hadde fått det selv.
- Fordi vi alltid synes sånt prat var ubehagelig.
- Det er skjønnmaling.
- Ærlig talt: Det hadde vært mye lettere om vi hadde vært litt mer sånn sjøl, og sluppet følelsen av å være feil på et vis. Sant og si har jo dette vært med på å stenge oss ute fra typiske mannsmiljøer hele livet. Fotballgarderober er jo et helvete i så måte: Du er prippen eller femi eller pyse hvis ikke du ler hjertelig av en vits om at kvinner liker å bli voldtatt (tatt "hardt").
- Men igjen: Er det så sannsynlig at vi skal være så annerledes enn andre i så måte.
- Vi er ikke så annerledes. Nå er det vi og likesinnede som er tonangivende. Og forklaringen er veldig enkel: Vi er sønn av en kvinnesakskvinne. Og en meget bevisst sådan. Det ville vært helt utenkelig at vår pappa skulle formidle noe som helst i retning av at hun var underlegen ham. Og han gjorde det ikke. 
- Hm. Forhåndsdømt til dydsmønster altså.. Tenk å mye..
- Nei. Tenk at vi har tjent mye på det i det lange løp.. 
- Men, tenk egentlig å mye..
- Å herre ... tenk et øyeblikk, da, og bli ferdig!
- Hvem kunne tenkes, tror du...


Jeg gikk som sagt på kursplan 3. Vi var bare plan 3-elever i klassen, og ingen av de "slemme guttene" (eller frekke jentene) gikk i vår klasse. Så jeg fortsatte livet som flink elev. Og dessuten hadde jo mamma begynt  som lærer på skolen, så jeg var fremdeles overvåket. Likevel fikk jeg snart inntrykk av et regime som var mye tøffere enn jeg hadde blitt kjent med i Brevik. Blant annet var det sånn at tre minutter (eller var det enda kortere?) etter at det hadde ringt inn om morgenen, ble ytterdøra stengt, og alle som kom for sent, måtte innom rektor og få kjeft og melding med hjem. Og rektor var visstnok nådeløs. Jeg havnet jo aldri der selv, og hvor mye som ble lagt til, vet jeg ikke, men rektor ble sett på som streng. Det stemmer dårlig med bildet av en sosial, blid og reflektert mann, som jeg senere ble kjent med som en av pappas venner. Jeg husker også en gym-lærer med militær bakgrunn som drev oss gjennom noen gymtimer som var temmelig drøye. Løpe i høy snø for eksempel. Den fysiske formen var brukbar på den tida, så jeg var av dem som gjennomførte og sikkert skrøt av ikke å bli knekt, men for enkelte var disse timene et rent helvete. Mattelæreren skremte vettet av meg de første gangene: Han sto på gangen og brølte: "Se nå for svingene å kom dere inn. Her skal det jobbes, og ikke slenge rundt.." Men han viste seg som en godmodig buldrebasse. Det som var sant, var at han forlangte innsats. Han trykte på, men så viste han også sann interesse for faget sjøl.

Men det som virkelig fikk meg til å tenke, både rundt disiplinkravet på skolen, og demokratiet i det hele, var en episode der en elev i 9. klasse hadde hengt opp en tegning av et amerikansk flagg på veggen i vestibylen.  Det spesielle med det var at stjernene var byttet ut med hakekors. Den første Vietnam-demonstrasjonen jeg var vitne til, utført av en fra det politisk miljøet som senere er kalt den før-maoistiske gruppa i Grenland. Det eksisterte et sterkt radikalt miljø med tilknytning til SF og SFs ungdomsorganisasjon SUF (som ennå ikke var blitt m-l), og Arne Berntsen, yngre bror av historiker Harald Berntsen, var en av de sinte unge, og sto altså for den famøse tegningen. Han fikk tre dagers utvisning, og ble åpent skjelt ut av inspektøren. Da våknet det noe i meg: Dette var urettferdig. Jeg visste ikke mye om Vietnam eller USA, men han måtte jo få lov til å si hva han mente. Ingen ble skadet, og det forstyrret ikke undervisningen. Jeg begynte som andre å snakke om Heistad kretsfengsel. Og jeg begynte å spørre litt og orientere meg mot det radikale miljøet, og innen jeg var ferdig på ungdomsskolen, var jeg en del av det.


Jeg skal komme tilbake til det faglige, men første konklusjon er at Heistad "kretsfengsel" var en autoritær skole med mange konflikter mellom lærere og elever. Det systemet hadde ikke sjans til å overleve, og å vise tilbake til dette som et ideal der det hersket ro og orden, er ren historieforfalskning. Ikke dermed sagt at alt vi demokratiske, snille og forståelsesfulle lærere som kom inn fra 70-tallet gjorde, var rett, men sett i store linjer, bør vi være fornøyd med å ha demokratisert skolen. Jeg står i alle fall inne for å ha vært med på en prosess, som har gjort Heistad kretsfengsel til historie, og det er en glede å komme tilbake til skolen og høre omgangstonen mellom lærere og elever. Den bygger på respekt begge veier. Så skjærer ting seg innimellom her også, men grunnlaget er godt, og det bør vi ta vare på.