Er fullt akklimatisert tilbake i hverdagen etter hjemkomst fra Gran Canaria for 14 dager siden. Folk spør om jeg har vendt meg til kulda. Det gjorde jeg i løpet av flyturen hjem: Jeg klarte (i alle fall veldig nesten) å overbevise meg selv om at jeg gledet meg til å komme hjem og gå på ski!
Det ser jo perverst ut når jeg leser det jeg selv skriver, men faktisk så er det sånn at det å leve med vinter (som jeg egentlig mener er en plage) er noe vi nordmenn er så godt innlevd i, at det er en enkel form for mental trening å lokke fram et positivt bilde av den når du har bruk for det. Men ingen spør om tida? "Har du vent deg til å arbeide i parkinsontid igjen, Jens Petter?" er det ingen som spør. Men jeg svarer til alle som ikke spør, er: "Nei, jeg er ennå ikke helt tilvendt parkinsontid". To uker på ferie helt uten press til å rekke det ene og det andre (nesten da; jeg klarer jo å lage noen tidsplaner for meg selv der også som skjærer seg), så er det faktisk litt sjokk å komme hjem til jobb (50 prosent pluss det jeg må legge til fordi ting har hopet seg opp litt mens jeg var borte - si 80 prosent da i to uker etterpå), litt organisasjonsarbeid, litt (marginalt riktignok) i huset og andre småting. Fra å skrive blogg hver dag, rekker jeg nå ikke mer enn ei linje i ny og ne, så dette innlegget har blitt til over noen dager. Og så bruker jeg opp masse av den tida til å skrive om at jeg ikke får skrevet. Det er altså fordi ett av målene med å skrive blogg, er å beskrive at det føles innmari upraktisk å ha parkinson. Tidsbruken minner meg om den lille leken vi drev med som unger: Vi samlet hendene våre til en skål og fylte oppi så godt vi kunne med smågrus fra veiene på Sandøya, min barndoms rike - uten asfalt på veiene. Så viste vi fram dette til de som sto rundt, og sa: "Så mye hadde jeg." Deretter heiv vi grusen opp i lufta og fanget så mye vi klarte med oversida av hendene som fat, og uttalte neste linje: "Så mye ga jeg bort." Så finalen. Opp i lufta igjen, fange i nevene rettvendt: "Og så mye hadde jeg igjen." Om å gjøre å ha mest igjen, da. Sånn føler jeg tida går: "Så mye har jeg", tenker jeg når jeg står opp. "Så, mye gir jeg bort til parkinson", tenker jeg første gang etter dusj, påkledning og frokost, andre gang etter Nte feilslag på tastaturet på jobb osv." "Så mye hadde jeg igjen", tenker jeg når klokka nærmer seg elleve om kvelden og jeg rakk en syttitodel av det jeg hadde tenkt å blogge, lese, finne ut, prøve ut ...
Men fordelen er jo at jeg aldri kan gå tom for oppgaver å drive med. Helt minimale målsettinger gir meningsfylte aktiviteter et helt liv. Det er jo mange som prøver å drøye godene uten helt å få det til. Jeg har livstidsgaranti for ikke å bli for tidlig ferdig! Der blei du kanskje litt misunnelig??
vedr. tid: får du ikke følelsen av at nå har du dårlig tid. Når det siger inn at mr.Parkinson stjeler mer og mer av livet ditt, og det er så mye du ville ha gjort.
SvarSletthelge
Jeg tenker at det er viktig å holde fast ved to ting som er bra, uansett hvor mye du egentlig rekker:
SvarSlett- Langsomhet er deilig. Fred og ro. Noen ganger! Vi med parkinson blir mer syke av stress, og må kreve av omverden at vi får noe tid til langsomhet.
- Det er godt å ha noe å være opptatt av, noen planer, prosjekter å holde på med - og legge planer for, noe som engasjerer. Og så må vi med parkinson , og en del andre sykdommer, innse (og det er jeg enig i at ikke er lett - ikke på noen måte!)at vi rekker ikke så mye som før. Men sånn er det jo alltid egentlig: Du må justere ambisjonene etter realitetene rundt deg. "A child in the Tipi makes all the difference," sa en indianerhøvding. Får du barn, må du justere dine egne ambisjoner på noen områder. Jf Knausgård bind 2. Lett å forklare, vanskelig å leve opp til.