Upraktisk 10: Like blid

Folk var blidere før. Og det kan jo skyldes så mangt. Det er mye som ikke er hyggelig for tida. Klimaforhandlingene stamper. Obama trapper opp i Afganistan. Men så er det mye bra også. Sjekk tabellposisjonen til Tottenham for eksempel. Men nå var det egentlig min private lille verden jeg tenkte på med den første setningen. Det er færre spontane smil og øyekast av typen "jeg ser akkurat deg nå, og det er ganske hyggelig". Og det er ikke bare de pene damene jeg tenker på.
Folk ser på en måte ikke meg mer. Jo, jo, det har gjerne litt med alder å gjøre. Jeg ser at enkelte av mine jevnaldrende begynner å miste litt av ungdommens umiddelbare sjarme, så jeg må vel bare akseptere at det gjelder meg også. Men likevel. En dag jeg sto og skulle betale i den lokale dagligvarebutikken, lente kassajentungen seg lett framover og sa "DET BLIR SEKSTIEN KRONER OG FEMTI ØRE, DET",  med overtydelig diksjon og pleiertonefall. (Til en 58 år gammel forskrekket mann med parkinson.) Etter det har jeg tenkt litt på dette med kroppsspråk og ikkeverbal kommunikasjon. Mener å ha lest at 70-80% av kommunikasjonen mellom mennesker er ikkeverbal. Da kan det bli litt krøll når kroppen snakker gjennom støysender. Og det gjør den når du har parkinson.

Jeg har skrevet før om å oppdage i speilet at du ser krokete og gammel ut. Det du ikke oppdager så lett i et vanlig speil, er at ansiktet ditt har slutta å snakke. I alle fall er signalstyrken sterkt redusert. En ting er at stemmen blir lav og puslete. Verre er det at mimikken blir borte. (Selv jeg som alltid har vært sparsom med å vise følelser, har mista mye.) Og det er ved å bruke andre mennesker som speil at du oppdager det. Folk rundt meg var blidere før. Fordi jeg var det. Men jeg er like blid! På innsida. Men i speilingen fra folk jeg møter, ser jeg at jeg ikke er så blid. Ikke sur heller. Men tom. En tom maske. Maskefjes. Og får tomme eller forvirrede blikk tilbake. Det er upraktisk! Av og til kan du også merke at det stirrende blikket, som jeg vet jeg har, (men egentlig ikke kan se i speilet fordi der har jeg jo alltid stirret på meg selv - når jeg først ser meg i speilet, mener jeg) også forvirrer folk.
- Stirrer du på meg eller??
- Nei, nei! Øyene mine bare henger seg opp, skjønner du fordi jeg har parkinson og bla bla..
Vi sier selvsagt ingenting. Det forblir bare et lite (nesten umerkelig) skurr på den ikkeverbale, daglige kommunikasjonen. Og det virker som folk var blidere før.

MEN: Jeg kan faktisk nå slå fast at folk har blitt litt blidere igjen. Og jeg tror ikke det skyldes at Obama kommer snart. Eller at han har fruen med. Eller at Anne-Kat er tilbake på TV (dessverre i et urdårlig program). Nei, saken er at jeg fremdeles er utrolig fornøyd med den nye medisinen jeg skrev om i forrige innlegg. Er fremdeles i opptrappingsfase. Uten merkbare bivirkninger. Med godt merkbare virkninger. Raskere i beina. Raskere på tastaturet. Og folk er blidere! Fordi jeg er det. (Tror jeg.) Og så går det mot jul, da.

Ellers kan det selvfølgelig være fordeler med et ubevegelig tryne. Det er i alle fall en del hardkokte helter i krim- og westernlitteraturen, som skryter av at de har det. "Ingen kunne ane hva som lå bak HELTENs pokerfjes, før han med en nesten umerkelig bevegelse i munnviken trakk fram det avslørende bildet av SKURKEN i armene på.." "Det var allerede for sent da SKURKEN registrerte den lille trekningen ved neseroten i HELTENs ellers ubevegelige stenansikt. I det synsinntrykket ble til erkjennelse var to seksløpere allerede på vei til å avlevere sitt dødbringende budskap." Sånn omtrent. Ikke mine idealer lenger. Ikke spiller jeg poker heller. Men av og til er det kjekt å ha pokerfjes! Bare tenk deg om.

På julens mange utfordringer for eksempel. (Gaver – gi og få, familieselskaper, tradisjoner)

”Ingen kunne ane HELTENs intense hjernevirksomhet under den uanfektede minen, mens han sakte sorterte de siste trevlene av ribbe i munnen, og samtidig planla sitt neste trekk.” (På BLOGGEN.)