Lærer vi noe av testene?

En av oppgavene mine på jobben er å informere i ulike sammenhenger om resultatene til Porsgrunn på nasjonale prøver. Og om hvordan vi gjør det i forhold til andre kommuner. (Det viktigste er å slå Skien.) Og om hvordan skolene våre gjør det i forhold til hverandre. (Det går opp og ned.) Ja, vi sammenligner kommuner og skoler. Noe jeg har vært med på å advare mot i Utdanningsforbundet. Jeg er enig i at offentlige rankinglister av skoler ikke er bra. Det kan være helt ødeleggende for læringsmiljøet i en klasse å bli uthengt i avisene som sinker. Uansett om det er gjort en god jobb eller ikke ut fra forutsetningene. (Og forutsetningene varierer mye mellom klasser.) Så la oss fortsette å motarbeide hensiktsløs uthenging. 
Men mellom nabokommuner som Skien og Porsgrunn mener jeg vennskapelig kappestrid bare er et gode. Det er moro å slå Skien, og vi bruker et tap til å minne oss selv om at vi har noe å strekke oss etter. Og i interne gjennomganger i kommunen mener jeg også at det er viktig å sammenligne skolene. Når vi nå har tre år med prøveresultater, begynner det å bli interessant å se etter om det er noen mønstre: Er det bare opp og ned på alle? Eller er noen mer stabile i øvre/nedre sjikt? Svaret på det siste, er et litt forsiktig "ja", og da mener jeg det er grunnlag for å leite etter lærdom som  bringer oss framover. "Framover" betyr her at elevene lærer mer der de er, og på en sånn måte at det tjener videre læring. (Lang digresjon begynner her) Jeg er overbevist om at tiltro til egne læringsmuligheter er en avgjørende forutsetning for å lykkes i det lange løp ("livslang læring"), og at det vil være en grov tabbe av oss å gå tilbake til metoder som setter krav til elevene på en måte som fører til at halvparten føler de ikke strekker til. I en OECD-studie fra noen år siden, blir "det norske paradokset" diskutert. Paradokset består i at Norge skårer dårlig i leseferdighet hos 15-åringer, men topp i den voksne befolkningen. To mulige svar lanseres:

• Norsk skole har gradvis blitt ødelagt av reformer på 80-90-tallet, men forfallet har ennå ikke nådd de eldre.
• Det svake læringstrykket bidrar til at elevene beholder troen på egne muligheter, og profiterer på det i det lange løp.

Jeg tror altså det ligger noe i det siste. Vi har ivret for ikke å lage tapere. Og tjener på den tryggheten og trivselen det skaper. Men så er det også et faktum at vi taper læringstrykk og læringsresultat i skolen. Kan vi ikke få begge deler, da?? Jo, jeg er uttalt tilhenger av Ole Brumm, så jeg er for å satse på høyt læringstrykk med trivsel og selvtillit for alle. Men jeg må for n-te gang minne om Torbjørn Egners oversetterforenkling: Den originale Pooh svarer på spørsmålet om han vil ha "honey or condensed milk with his bread" riktignok "both", men "so as not to seem greedy, he ads: ' But don't bother about the bread'".  Så man kan ikke bare si ja til alt. Man må raffinere produktene. Ta bort det unødvendige, og beholde godbitene. Om dere skjønner? Ok, vi har rodd litt ut i sivet nå, så tilbake til prøvene. (Digresjon slutt - tror jeg.)


Poenget med digresjonen er altså at jeg mener vi må stille større krav/forventninger til elevenes læring, og at det er mulig uten å ødelegge trivsel og selvtillit. Og jeg vet at noen lærere kan det. Det er noe av det nasjonale prøver viser. De store variasjonene mellom klasser skyldes til en viss grad elevforutsetningene, men også undervisningskvalitet. Noen lærere er j.. gode! Og noen er ikke så gode. Det finnes ikke kultur blant lærere for å snakke om dette. Spør foreldre eller elever om hvem som er de gode lærerne på en skole, og du får krystallklare svar. Spør lærerne, og de svarer "vi har ulike styrker og svakheter, mumle, mumle". Unntaket kan være på nachspiel etter julebordet. Der kan det komme noen skarpe observasjoner. Men det er fort glemt.

Ved å bruke resultatene på nasjonale prøvene kan vi sirkle oss inn på hvor det gjøres en god jobb. Sirkle oss helt inn på enkeltlærere. De gode, som det er noe å lære av. La dem få anerkjennelse (ikke lønn/belønning), slik at de kan formidle ideer til andre med et anerkjent kvalitetsstempel.

Noen forutsetninger for å kunne gjøre dette:

• Diskusjonen om dette må fjernes helt fra den offentlige rangeringsagendaen, eller andre forhold (eks lønn) som gjør vurderinga til et "high stakes" (finner ikke god oversettelse i farta - forslag?) spørsmål.
• (Godt resultat = god lærer)=tull. Spør alle med godt resultat: Hvorfor gikk det bra? Mange vil svare (ærlig og sannferdig) at det skyldes helt andre ting enn at det var noe spesielt med undervisningen.
• Når vi har funnet et resultat som (sannsynligvis) skyldes god undervisning (enten av enkeltlærere, team eller skoler) så må det legges organisatorisk til rette for at det skal kunne brukes til kompetanseutvikling for andre.

Vi har snakket lenge nok om å lære av de gode eksemplene. På tide å gjøre det.