Upraktisk 11: Det er bra å være god til NOE

Barnebarn  er en velsignelse. Og våre utgaver av sorten blir velsignet med en haug julegaver fra et godt utvalg av besteforeldre. Vår (ytterst selvvalgte) rolle i dette er å stå for de pedagogisk riktige (ev "riktige") gavene i nedre del av utgiftsskalaen. I år kjøpte vi blant annet, som stråmenn for deres tante/vår datter, som feirer julen i  Japan, brettspillet Bandu, som fikk en sekser i Dagbladets vurdering av spill. Det består av en samling solide og fint formede trebrikker (ikke noe  er mer pedagogisk enn tre!), og handler om etter mer eller mindre kompliserte regler å fordele brikker og så bygge det mest stabile eller det høyste byggverket med de brikkene en ender opp med. Og ikke alle er like lette å bygge med. 

Juletreform f eks er ganske komplisert å bygge videre på. Kuler har også sin(e) utfordrende sider(r). Og alle skjønner selvsagt at spillet er et funn for oss med parkinson. Jeg vurderer faktisk å spørre om å låne det til neste gang vi møtes i den lille ta-en-øl?-gruppen parkinsonkamerater. Vi fikk vel satse på lavklossbebyggelse.

Men barnebarna var veldig fornøyde med spillet, så vi prøvde det noen runder. Og de var selvfølgelig noen råskinn til å bygge. (Ikke fullt så gode til å følge regler for hvordan brikker skulle fordeles: "Nei, det er u'ferdig ass" var standardreplikk.) Sønnen og fruen er stø på handa og fulle av selvtillit begge to. Så er det stakkars bestefar med skjelvende parkinsonhender (som blir verre og verre dess lenger spillet går) som er den selvsagte taper. Jeg får etterhvert spesialavtale med den minste (9) om at jeg kan be henne plassere for meg. Jeg peker, hun plasserer. Det går kjempebra. Men jeg må jo selvsagt prøve en del selv, og imponerer forsamlingen i enkelte halsebrekkende "slipp-fra-lav-høyde"-manøvrer som faller heldig ut. Men i det lange løp blir jeg taperen. Til tross for at den minste til slutt syns så synd på den klønete bestefaren at hun bommer en plassering med vilje, slik at jeg blir vinner av runden. Men vi har det moro alle sammen. Pedagogiske gaver er bra greier!

Fra fruen og meg og sønnen fikk de to hver sin kommode med skap til å ha på rommet sitt. Den ene var satt sammen og pakket inn i et stort laken. Den andre liggende i to flate pakker. Så derfor var bestefar på besøk i romjula for å sette sammen alle delene til en like fin kommode som den andre. De svirret litt rundt meg i starten.
- Tar det lang tid?
- Er du ferdig til vi kommer tilbake fra skøytebanen?
- Er det vanskelig?
- Skal du bruke den elektriske drillen?
- Oj, må det så mange skruer til? Vet du hva alle skal brukes til?
Jeg forklarte at jeg ikke kunne garantere å være ferdig til de kom tilbake ("jeg er litt treg vet dere" "ja"), men at jeg var nokså sikker på at resultatet skulle bli bra.
- Ja, for du er ganske god til å bruke verktøy, sa den eldste (10)
Den minste så litt tenksomt på meg, og jeg mistenker at hun hadde spillet fra tidligere i julen i tankene, før hun sa:
- Det er bra å være god til noe!
Barnebarn er en velsignelse!