Upraktisk 8: You can dance! (Likevel)

Har nettopp kommet fra ukas swingtime. Mot alle odds har det vist seg å være skikkelig moro. Hvilke odds? Mine forventninger da jeg og fruen stilte på første kurstime høsten 2007. Jeg hadde da hatt diagnose parkinson i et halvt år, og begynte å få et bilde av hva det betydde. Blant annet tap av rytmefølelse.
 Jeg har aldri vært noen ordentlig danseløve, og har aldri lært de riktige trinna, men jeg har hatt god rytmefølelse, og fruen har lært meg ”en-to-tre og litt rundt og sånn” (vals) og ”en med det ene og to med det andre” (det meste i 4/4-dels takt) og så har jeg selv utviklet ”tråkk-tråkk litt kort og litt langt og svingom” (resten). Og viktig: Beveg hoftene. Om rytmen sitter i beina, sitter rytme-følelsen i hoftene. Dette enkle kurset (fruen er en utmerket pedagog) har gjort at jeg har likt å danse. (Ikke når-som-helst-hvor-som-helst-med-hvem-som-helst. Men ofte.) Vi har vært mye på Notodden bluesfestival, og jeg har elsket følelsen av å stå midt i et tett lokale og vugge i hoftene, trå lette dansetrinn på stedet og kjenne seg helt sugd inn i en drivende bluesrytme. Derfor var det også min første erfaring med sorgfølelse da jeg sommeren 2007 sto i Sliperihallen på Notodden og hørte på Steve Winwood, og oppdaget plutselig at kroppen ikke fulgte rytmen. Eller plutselig er feil, for jeg hadde prøvd å danse tidligere, og funnet ut at det var noe som manglet. Men det var først der og da at jeg tok det innover meg. En sikker kilde til livsglede var borte. Stjålet av Parkinson. Og jeg får den aldri igjen. Ikke i naturlig, direkte, intuitiv form.

MEN desto morsommere å oppdage at det faktisk går an å lære seg swing. Og det swinger oftere og oftere med grunntur, mellomtur, gutt under arm, jente i armkrok, støt på hoft, støt på rygg, vrengtak osv. Og apropos en diskusjon på Skavlan sist lørdag der en svensk (ellers vetug så det ut til) dame mente at damene like godt kunne føre i dans, så er det jeg som fører i swingen. Etter streng ordre fra Morten instruktør. Guttene fører. Basta. Og jeg gjør det! Lett sjokkert selv noen ganger. Ok – liten innrømmelse: Jeg er avhengig av støtte fra fruen med jevne mellomrom for å holde rytmen. Noen kompliserte kombinasjoner av arm-opp-ned-vri og drei deg rundt, så er jeg på bærtur. Noen ganger er fruen i samme myra, men som regel er hun i stødig rytme, og da er det bare å justere seg inn: En-to-tre-fir-armen-opp-grunntur. Og det er da jeg fører – jeg gir tegn til hvilke turer som kommer. Fordi jeg er gutt. Sånn er det bare. Sier både Morten og Rita instruktør. Som er forståelsesfulle med mine begrensninger, oppmuntrende og humørfylte og skal ha mye av æren for at jeg i dag synes swing er morsomt, og fører fruen gjennom turer som jeg tidligere kunne vedde på var helt utafor min rekkevidde. Og når det flyter som best, begynner hoftene også å huske gamle bevegelsesmønstre. Og da swinger det!