Landsmøte i Utdanningsforbundet

Utdanningsforbundet har landsmøte denne uka. Jeg deltok på det forrige landsmøtet i 2006 som avtroppende medlem av sentralstyret. Med tydelige symptomer på parkinson, og uten å skjønne noe av det. Når enkelte modige spurte hva som var i veien, svarte jeg:
- Er sliten.

Og sliten var jeg til gagns, og hadde vært det lenge. Og trodde stivheten i kroppen kom av utbrenthet, depresjon – ett eller annet i den gata. Helt på slutten av landsmøtet sa en god venn:
- Du er syk, ikke sant?
- Jeg er sliten.
- Er det ikke noe mer?
- Hva da?
- Parkinson for eksempel.
Det første jeg gjorde da jeg kom hjem, var å gå til legen og be om sykemelding. Og etter et par måneder fikk jeg bekreftet at min venn hadde helt rett. (På en måte en lettelse: En forklaring.)

Så jeg kan fastslå i ettertid at det er relativt upraktisk å ha parkinson på landsmøte. Du jobber lange, intense dager og skal holde hodet kaldt og klart i komitearbeid, avstemminger og på talerstolen. Både kroppen og hodet klager:
- Orker ikke!
- Du må! Sier viljen.
- Ok da.
”Livet er ikke for pyser!” sa omtalte venn ofte. Og jeg følte det vel litt sånn da.

Men det er definitivt et privilegium å delta på et landsmøte. Det er spennende. Valgprosesser f eks kan være rene thrillere. Derfor har jeg også kjent lukta av sagmugg for første gang siden jeg slutta, i forbindelse med valget av ny ledelse i Utdanningsforbundet nå. Jeg har ikke hatt noen klare favoritter, verken ut fra personlige vurderinger eller inntrykk av popularitet. Så jeg var ikke overrasket da Mimi blei valgt. Men tenkte heller ikke ”hva var det jeg sa”. Stemmetallene 97-95 sier jo sitt om jevnt løp. Og jeg kan tenke meg at både Haldis og andre har noen tanker av typen ”tenk om ..” om episoder i valgkampen.

Men det var jo hyggelig gjort av landsmøtet (ikke ironisk ment!) å vedta to nestledere slik at det ble plass til alle prinsessene (dette var ironi ja, da seksjonslederne i femte etasje følte seg litt neglisjert av Helga og Per i sjette, surmulte litt, og ble døpt prinsessene). Poenget mitt er at jeg synes det er bra at Ragnhild kom med i ledelsen. Tøff og flink som de to andre, og med kompletterende egenskaper. De er ikke så veldig ulike hverandre som ledertyper, men med litt ulik spisskompetanse:
- Mimi: Entusiasme og vilje
- Haldis: Analyse og strategi
- Ragnhild: Lagspill og nettverksbygging
Det er jo bare nødt til å gå bra! Ønsker dere lykke til dronninger!

Men for å dra det litt ned igjen: (Det er hverdag igjen når (hvis) dere leser dette – parkinsontempo har ført til at landsmøtemiddagen går mot slutten mens jeg skriver de siste linjene – så dere tåler nok det.) Er idyllen med tre flinke og i alt vesentlig enige damer, oppdratt under Helga og Pers vinger, i en organisasjon uten annen opposisjon enn noen forvirra ”kamplinje”-forkjempere som ikke skjønner at de har vunnet for lenge siden og aldri fant den nye banen – er denne enigheten en kime til svakhet? Ja, jeg tror det. Jeg tror det mangler noen diskusjoner. Uenighet og diskusjon er en motor for utvikling. Enighet gjør sterk. Enighet sløver. Sant begge deler i ulike settinger. Jeg har også noen tanker om hvilke diskusjoner Utdanningsforbundet burte ta, men det får eventuelt bli en annen gang. Nå benytter jeg fordelen ved å ha parkinson: Gidder ikke mer. Trenger hvile. (Og et glass ett eller annet, kanskje. Skål og lykke til!)