EN MER PRAKTISK SKOLE

Jeg skrev tidligere litt om TV-serien Blanke ark, metoden MILL og lærer Halvor Tjora. Enten man krediterer i hovedsak Tjora som lærertype eller MILL som metode (4:1 mitt tips), så er serien et interessant innspill i diskusjonen om tilpasset opplæring: Hvordan legge til rette for at alle barn og unge får utnyttet sitt eget potensial?
Teoriene om mange intelligenser /ulike læringsstiler (MILL) trekker fram og systematiserer ulikhetene i måten vi tilegner oss kunnskap på, og er et godt utgangspunkt for å utvikle arbeidsmåter for tilpasset opplæring. Når jeg likevel ikke hopper helt i taket for MILL, så er det fordi det (spesielt rundt læringsstiler) skapes en menighetslignende trang forståelse av hvordan teorien skal anvendes. Det er visse hjelpemidler og visse ritualer som hører til, og disse bør følges mest mulig slavisk for å motta yppersteprestene Dunn&Dunns velsignelse. Jeg mener god undervisning er avhengig av at den enkelte lærer har en personlig forståelse for hva/hvordan/hvorfor han/hun gjør ting, og har sin egen forståelse av sammenhengen mellom teori og hva man faktisk gjør. Da kan ikke alt skjematiseres.

En annen tilnærming til målet om tilpasset opplæring, er forrige kunnskapsminister Bård Vegard Solhjells løfter om mulighet for mer praktisk undervisning i videregående og også på ungdomstrinnet. Initiativet er positivt og har støtte fra mange lærere, men jeg tror likevel det vil ha begrenset verdi. Hovedinnholdet er at (teori)svake elever skal slippe å ha så mange teoretiske fag, og heller jobbe praktisk. Her er jeg enig med Gudmund Hernes: Jeg hørte ham presentere den nye læreplanen til Reform 97 på en forskerkonferanse i Ålesund 1996. (Jeg var der som medlem av pedagogisk utvalg i Norsk Lærerlag.) Det som festet seg mest hos meg, var hans videreføring av Marx: Et grunnleggende trekk i planen er at skillet mellom teoretiske og praktiske fag skulle viskes ut. Han argumenterte sterkt for at alle trenger å kunne en del matematikk, fysikk og språk. Og videre argumenterte han for at det innen alle fag finnes både praktiske og teoretiske elementer. Han forklarte fysikken bak at en snekker skjærer dryppkant på stående panel (skråskjært nederkant slipper vanndråpene lettere enn 90 graders kant). Han viste matematikken i en selbuvått osv. Og han argumenterte både for at det er viktig å arbeide med fysikk og matematikk i kunst og håndverk, og for at det er viktig å arbeide med treverk og strikketøy i fysikk og matematikk. Resultatet ute i skolen har blitt mer teori i alle de ”praktiske” fagene, litt mer (i alle fall i noen klasserom) praktiske oppgaver i naturfag, mens matematikk og fremmedspråk har fortsatt å være rene teoretiske fag. Må de være det? Nei, mener jeg.

For et par år siden møtte jeg en lærer jeg hadde i 6. klasse. Han var ung og uerfaren, og hadde et årsvikariat på den lille fådelte skolen vår. Og han hadde jobbet mye med forberedelsene, og var ambisiøs. Jeg var en skoleflink elev den gangen. (Har stort sett vært det, bortsett fra på gymnaset der jeg ikke gjorde stort. Har faktisk attest fra Sikkerhetspolitiet i mappa mi på at jeg var en mønsterstudent på lærerskolen! Utrolig hva de folka var opptatt av.) Og min tidligere lærer, spør spent sin tidligere premieelev:
- Hva husker du best fra det året?
Jeg må tenke meg om litt, og skjønner at det ærlige svaret ikke er det han håper på, men jeg gir det likevel:
- Det jeg husker aller best, er at du lærte oss kringleskuddet til Arild Gulden i en gymtime.
Så mye for hans helt sikkert nitidige forberedelse til de viktige teoretiske fagene. Jeg har nok lært av det også, men faktum er at det jeg husker fra barneskolen er leker i friminuttene, høydehoppteknikk, ”Jeg er kjøpmann A H Frikk, alt får du i min butikk”, seilbåt og laminert bue (til pilogbue som vi ellers lagde av breskebusker) på sløyden og ”Kom mai du skjønne milde”. Jeg husker ting jeg har gjort. Jeg har glemt det jeg har hørt. Dvs jeg husker ikke den konkrete situasjonen. Men jeg har jo åpenbart fått med meg en masse kunnskap. Jeg føler meg overbevist om at mye teori ville sitte grundigere og bedre integrert i mitt lille verdensbilde, hvis jeg hadde fått produsere mer i de teoretiske fagene.

Hvorfor er det så vanskelig å innføre praktiske arbeidsmåter i noen fag? Jeg har to svar:
1. I de aller fleste praktiske fag har vi (tradisjonelt hatt) mindre elevgrupper. Fordi arbeidsmåtene krever mye individuell veiledning. I motsetning til teoretisk undervisning der klassesamtale er en effektiv arbeidsmåte. Så ønsker vi en mer praktisk skole for alle (og ikke bare for dem som allerede har skilt seg ut som ”svake”), må vi ha mindre elevgrupper.
2. Lærerne mangler metodekunnskap. De arbeidsmåtene vi bruker i skolen i dag er utvikla i en komplisert kommunikasjon mellom lærere, elever, foreldre, forskere og politikere over lang tid. Det leddet som er minst belyst, er hvordan lærere lærer av hverandre, og hvordan de etablerer sin forståelse av godt lærerarbeid. Skoleledere, politikere og forskere blir stadig overrasket over at lærerne ikke gjør som de får beskjed om, men fortsetter på tilsynelatende samme måte som før. Forklaringen er enkel: Boklövstilen i skihopp ble ikke innført ved at trenerne sto i ovarennet og ropte ”Hopp sånn som Boklöv!” Hopperne brukte masse tid på å innstudere stilen og jobbe med detaljer. Men i skolen står lederne på sida og skriker: ”Gjør sånn som jeg sier!” og forventer at lærerne skal snu i svevet. Det går ikke. Nye arbeidsmåter må trenes inn. Systematisk. Gjennom veksling mellom teori og praksis.
Det tror jeg på!