Dette innlegget blir skrevet i Syrakus på Sicilia. Fruen og jeg er på en ukes tur. For å få litt varme i kroppen (spesielt viktig for meg med parkinson) og for å oppleve noe nytt. Det er ikke praktisk å ha parkinson når du er ute og reiser, men når turen er vellykket og du har funnet et sted som virkelig tiltaler deg så spiller det egentlig ikke noen rolle. (Korrigering: Det spiller alltid en rolle å ha parkinson. Du kommer aldri unna. Men poenget er at andre ting overskygger det – og det er ålreit.)
Vi har reist en del i Italia før, og har mange gode opplevelser å se tilbake på: Badestrand på Elba der ungene lærte å svømme. Fotball-VM 1990 der vi så Sveriges legendariske tap 1-2 for Costa Rica, etter hyggelig oppladning med svenske fans på campingplassen ved Genova. Et enacotec med lokal hvitvin og utsikt over vinmarkene i San Giminiano, Toscana. Det sixtinske kapell i Roma. Vandring langs en vakker elv i åssiden over Amalfi, med lunsj ved en kulp og en svalende skygge fra trærne rundt. (Senere fortalte abbeden på klosteret oss en anekdote om at da munkene derfra kom til Paradis, så ble de egentlig ikke så imponert.) Minnene er mange, og neste gang jeg skal lage en slik liste, blir Syrakus garantert med. Vet ikke ennå hvilket øyeblikk som vil sette seg som det ultimate bildet av byen. Kanskje det rett og slett blir de trange gatene (noen steder må du inn i en sidegate for å gi plass til passerende biler, men se opp for scootere i den enda trangere sidegaten!), og slitte men vakre bygninger. Eller kanskje den første frokosten på plassen foran domkirken, ikke så mye på grunn av maten, men fordi vi sitter i et så blendende elegant byrom. Eller kanskje maten på restauranten nede i gata. Eller rett og slett takterrassen over leiligheten vår, 30 kvadratmeter solrik fred og ro. Eller en rusletur langs bryggene for å se på båtene – robåter, små motorbåter, fiskefartøy i ulike varianter, alle malt i sterke og klare farger. Jeg er veldig glad i byer med levende havnemiljøer. De er ikke alltid vakre, men garantert fascinerende. Jo jeg tror det blir vannkanten nok en gang. Jeg lar meg veldig lett fascinere av vannkanter. (Enig med Odd Børretzen der også: Det er ikke havet som er så spennende, det er kantene rundt.)
Ser at jeg flørter litt med rollen som reiselivsskribent, men det er i grunnen ikke det som er poenget. Poenget er at jeg nyter denne turen. Ikke så mye fordi varmen har jaget bort en del muskelsmerter. Det blir negativt oppveid av at koordineringsevnen er litt på nedtur. (Trenger mer eller ny medisin, kanskje?) Poenget er altså at jeg nyter turen fordi den er hyggelig, vellykket, minneverdig. Og sammenhengen med parkinsons sykdom er at det ikke er noen slik sammenheng. Jeg er meg på tur. Og jeg er så mye mye mer enn parkinson. Ikke for å skryte altså, men jeg er faktisk det. Bl a en drømmer i vannkanten. Så derfor gleder jeg meg litt til å komme hjem også, og forhåpentligvis ha et par høstturer med båten igjen før vinteren jager oss på land. For båttur på Telemarkskysten er også ålreit. Som så mye annet her i verden.
Og hele innlegget er en støtteerklæring til noe av det første jeg leste etter jeg fikk diagnose (og som jeg har glemt hvem skrev, så jeg kan ikke kreditere – kan det være på parkinson.no? – noen som kjenner det igjen?): Man må ikke bli sykdommen sin. Ikke gjøre sykdom til hovedidentiteten. Jeg er meg, Jens Petter. Sånn er det bare.
Kjetil
SvarSlettMange fine reflekterte tanker Jens Petter.
Fruen og jeg har i helgen vært så heldige å ha vært i sammen mange flotte mennesker, som er i samme "båt". Parkinsonforbundet er suverene på å arrangere sammenkomster, kan nevne nydelig mat, foredag av dyktige spesialister innen nevrologi, Og det som toppet hele helgen....vi hadde en hel time med Einar Gelius. Han snakket om det å bruke den tiden vi har, som å ta vare på hverandre og være positiv, selv om man til tider kan ha det vondt. Disse samlingene er også viktige for de pårørende. Her har de mulighet til å dele erfaringer med andre pårørende.
Lørdag 7 nov er Parkinsonforbundet 25 år. Det feires med åpen dag på Thon hotell på Lillestrøm. Her kommer de fremste innen forskning på Parkinson sykdom + my annen nyttig info. Hadde vært morro om vi kunne fått til en felles tur innover.
Hils Fuen og kos dere masse på ferie.
Kjetil
Jeg har ikke involvert meg så mye i forbundet ennå, men er medlem og er positiv til å delta på noe. Men arrangementet 7. november finner jeg ikke noe info om på nettsiden parkinson.no. Er ikke det litt merkelig? Uansett er det veldig positivt at du er engasjert i forbundetsaktivitetene. Og hvis vi kan bli enige om å dra en gruppe, 7.11 eller en annen gang, er jeg positiv til det.
SvarSlettSkal hilse tilbake fra fruen,og hils din. (Dere er vel ungdomskjærester som har holdt ut dere også. Hyggelig det!)
Hyggelig å lese om turen din! Og at Parkinson ikke var med hele tiden... Min nevrolog sa det slik da jeg fikk diagnosen for fire år siden: Fokuser på den delen av deg som er frisk, og det er faktisk en stor del.
SvarSlettOg det var hyggelig at du ble følger hos meg. Jeg skriver minst mulig om sykdom i bloggen min, men har skrevet litt om Parkinson på hjemmesiden min.Ellers er jeg tilhenger av mottoet til "Maratonmannen": Du blir som du tenker. Det finnes mye hjelp i positiv tenking. Har du forresten lest Ögaards bok: Bettre liv trots parkinson? - Den har hjulpet meg mye, og jeg anbefaler den til alle jeg møter. Ha forøvrig en fin helg!