Upraktisk med Parkinson 5 og 6

Dette innlegget (upraktisk 5) var så godt som ferdig onsdag denne uka, men så inntraff upraktisk 6: Mens jeg holdt på med de siste setningene, som jeg satt og skrev rett inn i bloggen på nett, kom det opp en advarsel om manglende kontakt med internett, og jeg tenkte at her må jeg sikre teksten ved å merke den og kopiere over i et word-dokument.
 Da teksten var merket, og jeg skulle trykke ctrl+c for å kopiere, tok ringfingeren (som ikke hadde noen rolle i operasjonen) et par mazurkatrinn (e l) på tastaturet og traff noen lugubre taster (aner ikke hvilke) og etterlot meg et blankt tekstfelt. Ikke en bokstav igjen! Trykker ctrl+z: Tomt. Pil bakover på nettleseren. Tomt. Prøver noen kombinasjoner av ctrl / shift /alt og noen f-er: Tomt. Åpner utkast i bloggen på nytt: Tomt. Av og til er det veldig upraktisk med fingre som danser på tastaturet – i sin egen takt.

Og så var det forsettet om å finne en fordel til hver upraktiskhet: Det er ikke alltid lett! Så jeg får bare støtte meg til en tidligere lærerkollega: Det er sunt med noen motstrømsopplevelser. Han snakket om å gå i fjellet i sludd og motvind, men virtuell motvind kan vel gjøre nytten!

Og så upraktisk 5 på nytt:
Var på tur med quiz-gjengen forrige helg. Fruen er fast deltaker på torsdags-quizen på en av pubene i byen, og jeg slenger med en gang i mellom. Der er det en hyggelig samling gjengangere, og 12 av dem var med på helgetur til Amsterdam. Starter hjemmefra 04.00 fredag morgen. Flyet går 06.20. De fleste er fremdeles lett morgensløve når vi i 9-10-tida rusler i strøket rundt Leidse Plein på jakt etter et passende sted til brunch og turens første quiz-runde. Vi er delt i lag, og vinnere kåres lørdag kveld. Vi finner et åpent frokoststed, og egg og bacon og genever smaker utmerket, mens quizen går dårlig (for mitt lag – en del andre er veldig fornøyde, f eks de som har sett Indiana Jones og vet noe mer enn at Harrison Ford er med). Stemningen er raskt stigende, og et par øl smaker godt, men så må jeg trekke i håndbrekket: Min erfaring med alkohol er (generelt god, men etter jeg fikk Parkinson med noen forbehold): Litt er behagelig. Litt mer er enda mer behagelig, men så skjer det noe. På et punkt mellom litt mer og ikke så veldig mye mer, begynner parkinsonsymptomene å øke eksponensielt med inntaket, og enkelte utslag blir mindre behagelige: Eeeenda treeeegere enn vanlig, og lite samarbeidsvillige armer og bein. Trøbbel med å løfte glasset (være seg vann eller vin) høyt nok til å drikke av det. Fordelen er selvfølgelig en naturlig brems på videre inntak av alkohol, men det er upraktisk i forhold til annen føde, som en jo også skal ha i seg. Og det fører til at du av og til blir opphengt den indre dialogen, mens samtalen rundt bordet glipper litt.
- Skål da dere! For vinnerne av første quizrunde!
Alle hever glasset. Jeg også. Korrekt skålehøyde klarer jeg ganske bra, men på vei til drikkeposisjon begynner armen å krangle – eller trenere, bli lammet – eller hvordan jeg skal beskrive det som skjer.
- Opp med albuen først! Så glasset videre!
- Klarte dere ikke Roxy Music?
- Nei, pinlig ikke sant, men..
- Skulle forklart det med Roxy Music, men må vel få unna denne skålen. Videre opp arm! Høyere!!
Armen begynner å riste lett.
- Ikke tull! Lite hakk ned nå, slapp av. Så går vi på igjen: Opp! Vipp litt mer, litt mer. Der ja – nå snakker vi! Takk for det. Så forresten et program om Bryan Ferry her om dagen..
- Men det derre med hovedstaden i ..
- Å fader, så stiv jeg har blitt i det ene beinet! Må flytte det litt. Bare skli foten litt fram så hjelper det. Hovedstaden i?
- Men, hva gjør vi når vi kommer til hotellet etterpå? Blir det quiz med en gang eller?
- Å rumpa mi! Den tåler ikke en hard trestol så lenge. Er vi på vei ut?

Så rusler vi videre. En hyggelig skravlende gjeng. Det er bare litt upraktisk å måtte bruke energi på den indre samtalen når den rundt deg er så trivelig. Men jeg får med meg mye av det hyggelige også, og ingen lar seg merke med at jeg blir litt fraværende innimellom.

Og slik går nå helga. Litt quiz (stigende formkurve), litt kultur, kanaltur, gatevandring, mer mat og drikke. Med en hånd på brekket når det gjelder alkohol og sene kvelder for min del. (Vi snakker ikke om flatfyll for de andre heller, altså – misforstå meg rett!)

Og fordelen er: (Som vel alle har skjønt?) Det er deilig å våkne om morgenen uten dagen-derpå-traumer, og jeg-er-litt-sliten-i-dag-og-vondt-i-hodet-og-uggen-i-magen-følelser. Nei, de andre viste ikke så mange tegn på det de heller, men likefullt: Greit å ha en innebygd veiviser til moderasjon i alkoholforbruket. (Men den lar seg overstyre også. Heldigvis.)