Bill mrk: Debatt savnet

Jeg påsto i innlegget om landsmøtet at Utdanningsforbundet er for enig med seg selv. Og har blitt utfordret av Mimi, Haldis og Ragnhild, den nyvalgte ledelsen, til å utdype hvilke diskusjoner jeg savner, Og det vil jeg selvfølgelig gjerne svare på.
 Utgangspunktet mitt er at diskusjon er et gode i seg selv. Det bidrar til engasjement, til å belyse ulike sider, til mer konkret forståelse av ting. Derfor er det ikke nødvendigvis et behov for linjeskifte jeg snakker om, men å komme i dybden.

Savnet debatt 1: Individuell lønnsfastsetting.
Det er ingen tvil om at et overveldende flertall av medlemmene i Utdanningsforbundet er mot individuell lønnsfastsetting. Så hva er det å diskutere? For det første: Det finnes også et mindretall (som favner videre enn ledere), og jeg tror mange av dem føler at de har et ”fy”-standpunkt og dermed kvier seg for å si hva de mener. Det er usunt. En ting er at de som har disse (ukorrekte) meningene vil føle seg lite hjemme i organisasjonen. En annen er at de med de ”riktige” meningene vil utvikle og styrke argumentasjonen sin i en åpen debatt. Og det kan bringe fram noen viktige nyanser.

For det andre: De jeg snakker med, argumenterer mot prestasjonsbasert lønn. Individuell lønn må ikke være prestasjonsbasert. Jeg vet at KS og mange skoleledere er manisk opptatt av å kunne belønne gode lærer, og at det er derfor vi har fått systemet. Men det er mulig å legge inn andre kriterier. F eks
• utvide funksjonssystemet: Tillegg for å være fagseksjonsleder, veileder for nyansatte, aktivitetsleder i skolens uteområde, IKT-ansvarlig osv
• Kompetanse: Tillegg for å ha dokumentert kompetanse utover det som gir studiepoeng, kompetanse i spesielle fag, for studiepoeng som ikke gir tillegg i det sentrale systemet (adjunkt med mer enn 60 st p i tillegg)
• Seniortillegg
Det er i alle fall verdt en seriøs diskusjon.

Savnet debatt 2: Yrkesetikk
Alle har hørt om en lærer som er en drittsekk. Som henger ut ”dumme” elever. Som møter uforberedt. Som har gullunger og er urettferdig. Som tafser på jentene. Og disse lærerne finnes. Noen blir ufortjent omtalt slik. Og noen fortjent. Jeg mener en yrkesgruppe som lærere bør ha et system for selvjustis og bidra til å stoppe drittsekkene. Ser at det har vært tatt opp på landsmøtet, men har det vært en reell debatt? Har ikke inntrykk av det. Ansvaret blir skjøvet til arbeidsgiver. Jeg tror lærerne som profesjon ville bli styrka av å ta det ansvaret. Jeg husker to episoder der jeg overvar læreroppførsel som jeg definerte som uetisk. Den første gangen gjorde jeg ingenting. Den andre gangen tok jeg det opp med læreren i etterkant. Begge deler var ubehagelig. Det ville vært enklere hvis det fantes et system for å rapportere slikt, som faktisk var i bruk og hadde legitimitet. (Ikke enkelt, men enklere.)

Savnet debatt 3: Hva er godt lærerarbeid?
Det snakkes mye om kvalitet for tida. Og alle er skjønt enige om at den viktigste kvalitetsfaktoren er læreren. Men det er uhyre få som diskuterer konkrete eksempler på godt eller dårlig lærerarbeid. (Bortsett fra på julebordnachspielet.) Få lærere er villige til å stå fram og si at ”den måten jeg underviste på om oksygenets kretsløp, var virkelig et stykke godt lærerarbeid.” Eller ”teamet vårt er råbra på språkopplæring”. Hvis noen snakker positivt om egen skole, så er det i ni av ti tilfeller snakk om sosialt miljø. (Og det er viktig og bra, men det er også ganske viktig å snakke om hva som fører til at barn og unge lærer noe faglig.) Jeg er ikke ute etter å få stachanovlærere (Aleksej Stachanov: Fremragende gruvearbeider i Sovjetunionen – derav begrepet stachanovarbeidere.) Jeg er heller ikke ute etter å belønne flinke lærere. Jeg er ute etter bedre utdanning og for å få til det må lærer diskutere hverdagssituasjoner med hverandre (og da mener jeg i en eller annen form for organisert debatt): Er det bra, det vi driver med? Lærer barna noe? Hvordan skal vi ta vare på det som er bra? Hvordan skal vi komme videre der vi strever?

Jeg tror ikke Utdanningsforbundet verken kan eller bør være den mest sentrale aktøren i denne debatten. Men jeg mener organisasjonen og de tillitsvalgte burde være pådrivere for å få den i gang og legge til rette rammene for den. Og da er skritt nummer en å godta (og si høyt) at noe er bra og noe er dårlig arbeid, og ikke degge for en prinsippløs enighet om at ”det ene kan vel være like bra som det andre”.

Savnet debatt 4: Hva skal vi med pedagogisk forskning?
De tre første ”savnene” handler om å gå utenom kontroversielle spørsmål. Nr 4 handler mer om at vi ikke skjønner hvordan vi skal få det til. Undersøkelser viser at lærere leser mindre faglitteratur enn sammenlignbare yrkesgrupper. Lærere etterspør ikke forskning. De ber om ”How to ..”-litteratur. Jeg hørte nylig to forskere (riktignok svenske) snakke om hvordan barn lærer. De starta med teoretisk tåkeprat, og endte med selvfølgeligheter. Jeg ville ikke drømme om å invitere dem til å ha kurs i Porsgrunn. Det hadde blitt kulturkræsj. Må det være sånn? Ja, mange mener vel at dette er en naturlig tilstand, men jeg er overbevist om at det er mulig å utvikle dialogen mellom forsknings- og teorifeltet og praksis i skolen. Og jeg tror både gammel og ny ledelse i Utdanningsforbundet er enige med meg. Og har vært det lenge. Men uten at det skjer noen endring. Jeg har ikke noen ferdig løsning. Noen må gjøre en jobb, og jeg tror at nettopp Utdanningsforbundet kan være en pådriver fordi begge grupper er medlemmer. Hadde ikke der vært moro da, med noen heftige diskusjoner mellom lærere og forskere om ”hur barn lär sig”? Kanskje i bloggformat?