Hverdag med Parkinson

Nå er det snart 4 år siden jeg fikk diagnosen Parkinsons sykdom. Tror jeg kan si at tilvenningsperioden er over, og parkinson er en del av hverdagen. Jeg har medisiner som fungerer bra, synes det er ok å jobbe 50% og har funnet en del fritidssysler jeg liker. (Bl a å sitte her og knotte på PCen.) Det eneste jeg føler ikke er helt i balanse ennå, er leselysten.

MIN SKOLEHISTORIE 4: Pedagogisk framskritt?

Det året jeg begynte i 6. fikk pappa jobb på framhaldsskolen på Heistad, og like etter begynte han som skolestyrer i Brevik. Jeg fikk plutselig andre lærere. Blant annet en ganske nyutdannet ung mann. Jeg traff ham igjen i Brevik for 10-15 år siden, og vi pratet litt om skole og han spurte hva jeg husket best fra timene hans på Sandøya. "Du demonstrerte Arild Guldens kringleskudd," svarte jeg sannferdig og uten tvil.

MIN SKOLEHISTORIE 3: Sandøya forts

Jeg hadde altså mine foreldre til lærere fra 1958 til 1963. Jeg underviste selv fra 1973 til 1997. Hva har skjedd i læreryrket? De underviste flere timer enn jeg har gjort: 36 timer per uke. De var to lærere på  skolen, i dag er det fire - med omtrent samme elevtall. Til gjengjeld var undervisningsplikten hele rammen om deres arbeidstid. Vær forberedt, gjennomfør timene og rett bøkene. Lærerrådet ble gjennomført i stua, og utover det ble de ikke avkrevd større møtevirksomhet, tror jeg.

Upraktisk 20: November

Av og til må man gjøre opp status. I et innlegg 23. juli skrev jeg om at det hadde blitt mye arbeid, og lange dager i forbindelse med dusj og do på hytta, og at jeg følte meg sliten både i kroppen og hodet:  "Men det viktige spørsmålet for meg er: Setter det meg tilbake på sikt?  Eller har jeg bare prøvd ut (og funnet) sånn omtrent grensa for hva jeg tåler? Jeg skal svare litt senere i høst." 


Og nå er det på tide å svare.

MIN SKOLEHISTORIE 2: Sandøya

I Porsgrunn kommune er fire skoler vedtatt nedlagt. En av dem er Sandøya skole. På Sandøya bor det ca 350 mennesker. De fleste jobber på fastlandet og reiser daglig med ferga som tar fem minutter til Brevik. Vedtaket om å legge ned skolen har skapt et enormt engasjement, som i fasen etter nedleggingsvedtaket har blitt kanalisert mot å starte en Montessoriskole. Og de er ikke alene: Utdanningsdirektoratet sitter med fire søknader om å starte Montessoriskoler i Porsgrunn. Bystyret i Porsgrunn har uttalt seg positivt til søknadene uten å si noe om antallet, mens rådmannens innstilling (i en sak der jeg var en av to saksbehandlere) var å si nei til fire, men et betinget ja til en som pedagogisk alternativ. Jeg har vært tilbakeholden med egne meninger i denne saken, bla fordi forholdet mitt til skolen er spesielt. Sandøya skole var hjemmet mitt i tolv år.

Høst

.. kan være vakkert. Selv for oss fargeblinde. Vi har et bedre forhold til blått enn til rød-grønt-brunt-gult-osv. (vi rød-grønn-svake, som er flertallet, snakker jeg om da) Derfor er havet i solskinn en yndet både for og bakgrunn for meg. Med og uten kamera. Noen bilder fra Langesund i dag:

Min skolehistorie

Det har blitt lite om skole i bloggen min i det siste. Det er flere grunner. Temaet er en blanding av det private og det profesjonelle, som jeg ikke alltid er komfortabel med. Jeg har ikke undervist siden 1997. Selv om jeg etterpå har lest pedagogisk teori, skoledebatt og snakket mye med lærere både i jobb og privat, så har jeg ikke klasseromshåndverket inne lenger. Jeg kan ikke si at ting skal gjøres sånn eller sånn. Det er ikke diskvalifiserende for å si noe om norsk skole, men føles som en hemsko. Videre har jeg tenkt at dette snakket om "koseskole" burde jeg kommentere. Men det føles dumt. Ingen er jo for "koseskole". Disse tankene surret rundt i hodet mitt mens jeg varmet opp på tredemølla i fysioterapien en mandag morgen, og som det skjer noen ganger mens beina går: Løsningen sto der: Jeg skriver MIN SKOLEHISTORIE.

Psykisk 2: Tenker bare på en ting

Jeg har skrevet meg rundt og inn i temaet endringer av psykiske egenskaper og evner, som (kanskje) kan relateres til parkinsons sykdom. Denne gangen om at jeg tenker bare på en ting.


- Hallo!! Hopper vi rett i det intime her? Har vi nevnt de for fruen? Det kan jo..
- Ikke skap deg! Du vet godt at innlegget ikke skal handle om sex. Det er vel en stund siden en ting var ensbetydende med å tenke sex?

Psykisk 1: Rastløs

Jeg konkluderte 6. september en serie innlegg om psykiske virkninger av parkinson med at "vi skal snakke konkret og uten å overdramatisere om de, tross alt små problemene, vi har. "  Det er lett å grave seg ned i negative tankebaner om dette. Nettopp derfor tror jeg det er viktig å gjøre det dagligdags og snakke om hvordan det indre livet endrer seg uten nødvendigvis å gå inn på de aller skumleste områdene. Ikke med en gang i alle fall.

Tabuprat 4: Alvorsprat

Har nå brukt tre innlegg på å snakke rundt temaet kognitiv svekkelse / psykiske problem / å bli rørete som parkinsonsymptom. Og hva finner jeg ut? Jo:


Konklusjon 1: Jeg er redd
Jeg har problemer med å snakke om det. Det framstår som skremmende framtidsutsikter, og jeg vil helst se en annen vei.