Min skolehistorie. Skien gymnas 3: De gode lærerne

Etter å ha slitt meg gjennom fortellingen om det kjedelige gymnaset, og mine egne traumer, kommer vi nå til de gode lærerne.

- Ja, det blir moro! Kom med den tredje, nå!!

- Men skal vi ikke si noe om de to opplagte kandidatene først?

- Nei, gi deg, nå får det være nok spillfekteri. Vi er enige om at Einar Førde var en god lærer i fysikk og matematikk, og at Marie Langeland var en inspirerende norsklærer. Men da er det jo ikke flere. Hvis ikke du har tenkt å si noe tåpelig om at Kleive hadde vært en ypperlig sanglærer hvis ikke vi hadde ødelagt for ham, eller noe annet i den retningen.

- Det er  for så vidt et godt poeng. Det har jeg ikke tenkt så nøye over, men når du sier det, er det sikkert mange som har opplevd Kleive som dyktig. Det er jo ikke helt tilfeldig at han er far til Iver og Audun.

- Nei, det er så det, men likevel var han en dårlig lærer for oss.

- Som vi var en dårlig elev for ham.

- Lærere må kunne takle ulike elever. Det er  essensen i forskjellen på å utøve musikk og lære bort musikk.

- Men uansett har du ditt eget ansvar for hvordan du påvirker omgivelsene dine. Alle tilstedeværende har medansvar for stemningen i rommet.

- Ok. Hjertelig takk for den filosofiske tungvekteren av en moralistpreken. Kom nå til saken: Den tredje!

- Karnera

- ??!

- Gymtimene var jo faktisk de vi likte best!

- Jamen , det var fordi vi bare gjorde morsomme ting. Vi var jo barnslige nok innimellom vårt marxistiske gravalvor til fremdeles å elske å hoppe og sprette rundt, enten  med ball, eller på turnapparater.

- Men en av grunnene til at vi bevarte gleden med fysisk aktivitet, var nettopp at Karnera oppmuntret til det og var så entusiastisk for det som skjedde.

- ved å vise hvor sprek han var selv,  gamle mannen. Og hva har vi lært av ham? At han er flinkere enn oss til å stå på hendene?

- Litt til, vil jeg si: Han lærte oss at vi hadde god spenst. han lærte oss volleyball. Han lærte oss en del treningsprinsipper. Og han var entusiastisk. På en smittende måte. Entusiasme er et perfekt utgangspunkt for å bli en god lærer!
- Joda, entusiasme er viktig og bra, men ikke nok. Du må ha noe solid faglig å bidra med også. 
- Ok, mister pedagog.  Hvorfor ha det morsomt når man kan finne dødsseriøse lærere under hver busk.
- Furten, nå?
- Ja, Entusiasme og moro er undervurdert.
- Men barn er i grunnen veldig seriøse. De tåler ikke urettferdighet, og de skjønner ikke ironi. 
- Samtidig som de kan le seg i hjel av absurbe ting. Da vi hadde første klasse og innførte "vitsestund" som alternativ til "fortellestund" kom det jo mye bra.
- Ja, det var sikkert! Litt av hvert der, ja.....


Å slippe løs barnslig humor kunne også by på noen utfordringer. For eksempel når en av de søte små jentene i 1. klasse fortalte en vits hun tydeligvis hadde hørt hjemme av en far med dårlig oversikt over hvor datteren var. Det spesielle var i og for seg ikke den litt plumpe og uelegante på-kanten-vitsen, men det stemmer ikke helt for meg når min lille, søte Susanne gjengir en samtale mellom "den lille jenta" og mora der morsomheten bygger på dobbeltbetydningen  av ordet mus, og punchline ender i et "folkelige" ord  som begynner på f.. og som rimer på det en østerdøl sier når han mener "ikke". Heldigvis la fortelleren til etter et sekunds forvirring når læreren ikke lo spesielt hjertelig: "Jeg, skjønte den ikke helt, jeg altså." "Nei, ikke jeg heller," sa jeg og fortsatte til neste forteller.


- Men ingen av våre favorittlærere hadde humor som noe sentralt kjennetegn.
- Nei, men de hadde humoristisk sans begge to. Førde satte pris på en god kommentar, og Langeland kunne også le med. 
- Skal vi utnevne en vinner?
- De var ulike.
- Sant.
- Faglig sterke begge to. Men ulik stil.
- Førde var en bulldoser.
- Jaaa? Han var jo ikke noen buldrebasstype.
- Nei, men han bare kjørte på hele tida med fag, fag uansett respons og tok på en måte ikke noe hensyn. Han bare forlangte at vi fulgte med, og gjorde lekser og neste gang var det nytt stoff og heng med...
- Men vi gjorde jo ikke lekser i det hele tatt etter hvert. 
- Og vi trodde at vi ikke fulgte med, men det var der vi ble lurt. Egentlig  var det interessant, og Førde la det fram på en måte som var grei å følge med på. Innmari nøye med detaljene, så ikke vi misforsto.
- Det var forelesninga som var hans styrke. Han syntes stoffet var så spennende selv så det var  umulig ikke å bli engasjert i det han snakket om. Og  han lagde aldri noe stort nummer av at vi ikke gjorde lekser, og prøvde å se så uinteressert ut som mulig. Han bare overså det og turet fram med fagstoffet sitt. 
- Og vi lot oss lure med..
- Men tilpasset undervisning var ikke hans greie...
- Men han la nok inn noen små svinger i forklaringene noen ganger som hadde spesielle adresser i klasserommet.
- Så du mener han så enkelteleven og tok hensyn til det?
- I alle fall noen.
- Noen? han var vel opptatt av å følge enkelteleven eller så var han opptatt av å formidle det han hadde, og ferdig med det. Det siste er inntrykket vi hadde i utgangspunktet i alle fall.
- Men det går vel an å tenke sånn:Han var opptatt av fagstoffet. Og hovedinteressen var  å formidle det. Men som en del av det, fordi han var så opptatt av at elevene skulle få med seg det han sa, så merket han seg ulike reaksjoner i klassen, og litt ubevisst gjorde han noe for å treffe de som ikke var helt med i øyeblikket.
- Ubevisst tilpasset opplæring, er det diagnosen?
- Høres ut som en god beskrivelse.
- Tror du det var så mye ubevisst i det Førde foretok seg? Han var veldig målretta hele tida. Ikke den læreren du vlle spørre om å få utetime.
- Vi spurte ikke om "utetime" på gymnaset, da din dust. Vi var jo så voksne og seriøse
at sånt noe aldri ville falle oss inn.
- Nei, nei,  men hvis vi hadde spurt om det , hadde det ikke skjedd i Førdes timer.
- Akkurat!
- Men Langeland var mye mer opptatt av hva vi elever tenkte om det ene og det andre.
- Ja, men jeg tror ikke hun ville vært lettere å be om utetime. Det var klare linjer om hva timene skulle handle om. Hvis det var Ibsens En folkefiende, så nyttet det ikke å prøve å slenge inn Bjørnebo der.
- Jo, du kunne si noe om Bjørnebo, hvis du klarte å relatere det til Ibsen. Hun var glad i en god debatt mellom elevene, og hadde et åpent sinn for originale inngangsvinkler til fagstoffet.
- Hun klarte likevel ikke å frelse oss for Ibsen. Vi har vel fremdeles ikke lest et helt Ibsenskuespill  på egen hånd.
- Nei, men vi var jo i utgangspunktet møkk lei skolens tvangslesing av litteratur. Vi var jo barn egentlig! Dyp filosofi var ikke tingen, da.
- Nja..Nå er vi vel ikke helt enige med oss selv. Det var jo nettopp en del seriøse spørsmål om rett og galt, som fikk oss til å bli engasjert politisk. Og Langeland klarte virkelig å skape en viss sammenheng mellom Ibsen og vår ungdommelige søken etter den store sannheten. Faktum er er vel at mye av det vi var opptatt av, var sentrale spørsmål hos Ibsen.
- Men hvorfor ble vi ikke mer begeistret for Ibsen da?
- Vet ikke?  Stahet kanskje. Vi var på en måte like i nærheten av å gi opp motstanden, fordi Langeland klarte  å lokke fram våre egne resonnementer rundt Ibsenfigurene. Hun stilte de gode spørsmålene i stedet for å tvinge på deg svar du ikke hadde bedt om. 
- Så hun fikset på en måte det Elias Rukla brakk paraplyen på?
- Nettopp! Elias Ruklas' overkvinne!
- Hadde vi sittet her og skrevet tror du, hvis vi hadde hatt en mer ordinær norsklærer?
- Hm, si det ... Kanskje ikke? Det er jo, umulig å si sikkert, men at hun vekket vår interesse for skriving, er helt sikkert. Hun gav inspirerende tilbakemeldinger som styrket selvttilliten.
- Det var der hun var god: Å se og inspirere hver enkelt elev.
- Som foreleser og formidler, da? Hvor plasserer vi henne da?
- Sant å si er minnene om det litt uklare. Og det betyr vel at det var greit nok, uten å briljere. Men egentlig var det vel sjelden, at hun foreleste i den forstand. Dialogen var hennes metode. Klasseromssamtale.
- Med blikket for den enkelte.
- Ikke minst! Det er det som gjør henne til vinner.
- Hun er vår nr 1?
- Ja.
- Enstemmig!

Min skolehistorie: Skien gymnas 2.

Jeg gikk på Skien gymnas fra august 67 til juni1970. På mange måter ble jeg meg i løpet av de tre årene. Forrige blogginnlegg prøvde å formidle litt av ML-påvirkningen.Nå et innlegg om Skien gymnas som skole. Snart. Men først en oppklaring av denne pessimistiske setningen fra det første innlegget:  "Jeg var skolelei. Flau fordi jeg hadde sviktet på områder jeg var vist tillit, og flau fordi jeg hadde sviktet en god lærer". 

1. Jeg var redaktør for skoleavisa Pultposten det andre året. Det var på mange måter lærerikt og morsomt, men endte med økonomisk katastrofe, da økonomisjefen (som gikk på "øket" i et annet skolebygg 15 min unna) plutselig hadde sluttet og tok med seg oversikten over alle annonsøravtaler til det siste nummeret. Jeg kunne og burde ha ordnet opp i det, men skyldte på han som forsvant.

2. Midt i det siste året, ble jeg tatt for omfattende skulk. Da jeg ble innkalt til rektor, sa jeg at lærerne åpenbart hadde sett gjennom fingrene med det, så de var medskyldige. På spørsmål om hvem det gjaldt, anga jeg to lærere, som hadde uttrykt forståelse for at jeg hadde det vanskelig etter at mora mi døde. En av disse var norsklæreren og klasseforstanderen min, som er en av de beste lærerne jeg har hatt.

Disse to sakene har medført mye selvransakelse. Og jeg tror jeg har klart å lære noe av dem. Om å ta ansvar, for meg selv og for folk rundt meg i mer og mindre nære relasjoner. Men jeg synes fremdeles dette er vanskelig å gå inn på. Så vi går videre: Skien gymnas 1967-70. Hva slags skole var det? Det var ikke en skole. Det var en samling av ulike lærere, med ulike undervisningsstiler og metoder.Men alle timene var tydelig lærerstyrt. . Ikke noe  "ansvar for egen læring", prosjektarbeid eller annet fjas. Men "lærerstyrt" kan være så mangt ettersom det er Førde, Andersen, Dahl Larsson, Clemetsen eller Kleive som styrte. Kleive styrte forresten ikke så mye i sangtimene i en svært selvbevisst gjeng  på den nystartede naturfaglinja - statuslinja på det tidspunktet Så vi spilte bondesjakk i stedet for å synge. Og pratet høylydt. Organist Kristoffer Kleive hadde lite å stille opp overfor dette ungdommelig (egentlig ufordragelige) overmotet. Han var utvilsom en dyktig musiker, og  sønnene  Iver og Audun, prominente skikkelser i dagens musikkliv, har sikkert lært mye av ham. Og overfor meg fikk han et avsluttende stikk, da jeg måtte be om attest for musikalitet og sangstemme, som skulle følge søknaden til lærerskolen. Siden han aldri hadde hørt meg synge, måtte jeg testes, og fikk denne attesten: "Jens Petter Berg har sangstemme."  Punktum. Lærerskolen godtok meg uten musikalitet. (Og jeg fulgte med i musikktimene der. Helt til vi kom til punkterte åttendedelsnoter. Da falt jeg av.) Vi var altså 30 av de mest ressurssterke elevene i en skole som gang på gang framstilles som det ypperste verden har sett; gymnaset der kunnskap og lærere nøt uinnskrenket respekt, som behandlet faget musikk og en dyktig lærer med suveren forakt. Fordi dette var kunnskap vi ikke trengte. Noen vil si at musikk faktisk ikke er et viktig fag, så det var forståelig at vi ikke tok det seriøst. Men situasjonen i engelsktimene var ikke langt unna.  . I tysk sov vi bare. Også fag med liten betydning for disse realistene, sier sikkert noen. Tja. Jeg har senere tatt et grunnfag i engelsk og har hatt mye glede av å undervise faget. Jeg hadde kommet lettere til det hvis jeg hadde lært noe engelsk på gymnaset. For ikke å snakke om i tysk, der jeg slet tungt i begynnelsen av årsenheten jeg tok der også. Og hvorfor fulgte vi med hele gjengen i fransktimene? Svaret er: Fransklæreren var engasjert og dyktig og hadde relativt  variert opplegg i timene. Engelsktimene gikk på en fast formel: først høre lekse. En leser en del av dagens læreboktekst høyt, oversetter den og får et par- tre spørsmål. Karakter i protokollen, og vedkommende kan la være å lese i fire, fem, seks uker, etter framdriften i høringene. En eller to til gjennom samme rutine. Så går vi gjennom ny lekse. Nå er det læreren som leser og oversetter. Tredje avdeling er å forklare noen grammatiske momenter.

Tysktimene husker jeg faktisk ikke hvordan foregikk, bare at det var fryktelig kjedelig, og at vi ikke gikk et skritt lenger i løpet av et år på gymnaset enn vi hadde vi hadde fått med oss i løpet av to år på ungdomsskolen.

Så min oppsummering er at det sagnomsuste gamle gymnaset i store deler av tida var et enormt gjesp, som vi lærte lite av. Derfor tror jeg ikke på slagordet "tilbake til fortiden" som enkelte dyrker i skoledebatten for tida. Det er selvfølgelig en mulig, og tildels nærliggende, tolkning av det jeg skriver, at problemet lå hos meg, og ikke på skolen. Jeg var ikke interessert og benyttet meg ikke av mulighetene.

Til en viss grad godtar jeg en slik påstand. Jeg hadde problemer med meg selv, på grunn av at moren min døde rett før jul det siste året på gymnaset, og jeg oppførte meg som en drittsekk overfor både familie og andre rundt meg, blant annet lærere. Så jeg var ikke noen enkel elev å forholde seg til.

- Men, du: Nå har vi skrevet dette mellom tjue og tretti ganger siden vi begynte i sommer. Hva skjer?

-  Traume.

- At det var?

- Vi har et traume som plager oss fremdeles fra den tida.

- Gi deg da! Vi hadde noen problemer da, men det er førti år siden! Og ikke akkurat noe vi grubler over til daglig. Og dessuten er dette en bok om våre skoleerfaringer, ikke familielivet vårt. Nå må vi bli ferdige!

- Enig i det siste, men du tar for lettvint på hva det har betydd for oss. Og dessuten handler det også om skole. Vi hadde problemer som gikk utover skolearbeidet. Fikk vi hjelp av skolen?

- Nei.

- Jo! Det vil si:  Ikke av skolen. Men til en viss grad av Marie Langeland, klasseforstanderen.

- Vel, vel. Klapp på skuldra og "jeg forstår at du har det vanskelig".

- Du skal ikke undervurdere betydningen av at hun faktisk så oss, og gav uttrykk for det.

- Ok! Du har sikkert noen gode poenger, men vi var tross alt enige om at dette skulle nevnes med få ord, og  ferdig med det! Nå foreslår jeg at vi setter et stort og tydelig punktum!!  her og går videre til å snakke om de gode lærerne.

- Hvem?

- De gode lærerne.

- Som er mer virkelige enn våre traumer?

- Faktisk.

- ----

- Mener du vi ikke hadde noen gode lærere?

- Vi mente det den gangen.

- Det gjorde vi. Men vi har lært og forstått en del etter det.

- Så lærerne i Skien er rehabilitert?

- Noen.

- Hm, ja, jeg er vel enig. Vi hadde to gode lærere.

- Tre!

- Tre? Da er jeg spent på. hvem du har som den tredje.

- Men du er sikker på at vi er enige om de to første?

- Ja. Langeland og Førde.

- Riktig.

- Men den tredje?

- Nå foreslår jeg at vi publiserer dette, så vi ikke faller for fristelsen til å omskrive igjen!

- Godt forslag! Det er ikke mange minuttene før du får lyst til å endre noe av det tullet du har sagt nå! Men kom med den tredje læreren først!

- Neste innlegg!

- Javel. Bare gjør deg interessant, du!

MIN SKOLEHISTORIE 8: Fra ungdomsskolen til gymnaset. Og ML-skolen

Jeg gikk ut av ungdomsskolen med ok karakterer. Jeg var oppe til både skriftlig og muntlig eksamen, men underlig nok, har jeg ingen konkrete minner om noen av eksamensdagene. Fruen minner meg om "grisgrendt", som ble norskoppgavens snakkis: Så godt som ingen forstod hva det betydde, og alle syntes det var et morsomt ord. På linje med "skvatarausi rykkja rova". (Leif Justers oppgjør med samnorsken. http://www.youtube.com/watch?v=FDH6OHz7_nU) Men utover det er det smått.

MIN SKOLEHISTORIE 7: Heistad ungdomsskole. Lærer læreren noen noe?

Ja, jeg lærte noe på Heistad ungdomsskole. Vi på kursplan 3 hadde de beste lærerne.  Av to grunner tror jeg: En mer eller mindre bevisst prioritering fra ledelsen: De flinke må i alle fall ha gode lærere i de teoretiske fagene. De skal jo på gymnaset. Og for det andre: Lærerhierarkiet. De med høyest status velger først. Og at det var en viss sammenheng mellom status og dyktighet.

MIN SKOLEHISTORIE 6: Heistad ungdomsskole (eller kretsfengsel)

Navnet Heistad kretsfengsel heftet i en del år til  ungdomsskolen jeg gikk på fra 1965-67. Jeg kommer tilbake til grunnen, men først noen ord om innføring av 9-årig skole: Starten gikk i 1959 med lov om forsøk med 9-årig skole. Det var ikke en reform som ble allment  applaudert. Av lærerorganisasjonene var både Norges Lærerinneforbund (der mamma satt i landsstyret  fram til samlingen med Norges Lærerlag i 1966) og lektorlaget skeptiske, blant annet på grunn av at lovforslaget kom bardus på dem, og de mente prosessen i forkant hadde vært dårlig og udemokratisk (dvs de var ikke spurt). Mens Norges Lærerlag var klart positive. Og de hadde god grunn til det: Her åpnet det seg en helt ny mulighet for lærere med utdanning fra lærerskolen til å undervise på et trinn som før var forbeholdt lærere med akademisk eller praktisk fagutdanning. Det skjønte Lærerlaget tidlig og la opp til omfattende intern informasjon og debatt i forkant, og hadde god kontakt med departementet under arbeidet. Dermed var hele organisasjonen godt forberedt da forslaget kom, og de støttet det helhjertet.

MIN SKOLEHISTORIE 5: Brevik

1964. Første skritt fra Sandøya, og ut i verden. Jeg begynner i 7. klasse i Brevik. En småby, nylig sammenslått med Eidanger (der Sandøya hørte til) og Porsgrunn til Porsgrunn kommune. En småby, men med sterk identitet. Og viktig for meg: Med en fulldelt skole.

MIN SKOLEHISTORIE 4: Pedagogisk framskritt?

Det året jeg begynte i 6. fikk pappa jobb på framhaldsskolen på Heistad, og like etter begynte han som skolestyrer i Brevik. Jeg fikk plutselig andre lærere. Blant annet en ganske nyutdannet ung mann. Jeg traff ham igjen i Brevik for 10-15 år siden, og vi pratet litt om skole og han spurte hva jeg husket best fra timene hans på Sandøya. "Du demonstrerte Arild Guldens kringleskudd," svarte jeg sannferdig og uten tvil.

MIN SKOLEHISTORIE 3: Sandøya forts

Jeg hadde altså mine foreldre til lærere fra 1958 til 1963. Jeg underviste selv fra 1973 til 1997. Hva har skjedd i læreryrket? De underviste flere timer enn jeg har gjort: 36 timer per uke. De var to lærere på  skolen, i dag er det fire - med omtrent samme elevtall. Til gjengjeld var undervisningsplikten hele rammen om deres arbeidstid. Vær forberedt, gjennomfør timene og rett bøkene. Lærerrådet ble gjennomført i stua, og utover det ble de ikke avkrevd større møtevirksomhet, tror jeg.

MIN SKOLEHISTORIE 2: Sandøya

I Porsgrunn kommune er fire skoler vedtatt nedlagt. En av dem er Sandøya skole. På Sandøya bor det ca 350 mennesker. De fleste jobber på fastlandet og reiser daglig med ferga som tar fem minutter til Brevik. Vedtaket om å legge ned skolen har skapt et enormt engasjement, som i fasen etter nedleggingsvedtaket har blitt kanalisert mot å starte en Montessoriskole. Og de er ikke alene: Utdanningsdirektoratet sitter med fire søknader om å starte Montessoriskoler i Porsgrunn. Bystyret i Porsgrunn har uttalt seg positivt til søknadene uten å si noe om antallet, mens rådmannens innstilling (i en sak der jeg var en av to saksbehandlere) var å si nei til fire, men et betinget ja til en som pedagogisk alternativ. Jeg har vært tilbakeholden med egne meninger i denne saken, bla fordi forholdet mitt til skolen er spesielt. Sandøya skole var hjemmet mitt i tolv år.

Min skolehistorie

Det har blitt lite om skole i bloggen min i det siste. Det er flere grunner. Temaet er en blanding av det private og det profesjonelle, som jeg ikke alltid er komfortabel med. Jeg har ikke undervist siden 1997. Selv om jeg etterpå har lest pedagogisk teori, skoledebatt og snakket mye med lærere både i jobb og privat, så har jeg ikke klasseromshåndverket inne lenger. Jeg kan ikke si at ting skal gjøres sånn eller sånn. Det er ikke diskvalifiserende for å si noe om norsk skole, men føles som en hemsko. Videre har jeg tenkt at dette snakket om "koseskole" burde jeg kommentere. Men det føles dumt. Ingen er jo for "koseskole". Disse tankene surret rundt i hodet mitt mens jeg varmet opp på tredemølla i fysioterapien en mandag morgen, og som det skjer noen ganger mens beina går: Løsningen sto der: Jeg skriver MIN SKOLEHISTORIE.